kautsjuk

Arkeologiske funn fra flere hundre år før Columbus kom til Amerika og fikk med seg de første prøver av kautsjuk tilbake til Europa (1496), viser at kautsjuk fra guayuleplanten (Parthenium argentatum), castilloatre (Castilla elastica) og ekte gummitre (Hevea brasiliensis) lenge hadde vært kjent og brukt av amerikanske urfolk i Mexico, Mellom- og Sør-Amerika til fottøy, vannflasker, baller og tøyimpregnering.

Gummitreet vokser vilt i Sør-Amerika, særlig i Amazonasområdet, og Brasil var lenge den ledende kautsjukprodusent. Men i 1876 smuglet briten Henry Wickham frø av gummitre til Storbritannia (Kew), og i 1880 ble planter fra disse overført til Sri Lanka. Herfra stammer gummiplantasjene i Malaysia og Indonesia (de to største produsentene, 1996), Thailand, Sri Lanka, India, Myanmar, Liberia og andre tropiske land. Brasil har ikke lenger en så stor produsentrolle.

I 1950-årene lyktes det å utvikle katalysatorer for polymerisasjon av isopren, som fremstilles petrokjemisk, til et polyisopren med nettopp denne strukturen. Siden den gang er slik «syntetisk naturgummi» blitt meget vanlig, se isoprengummi.

Grunnsubstansen i guttaperka og balata er også polyisopren, men har ikke samme gummielastiske egenskaper.

Lateksen dannes i vertikale kanaler i gummitreets bark. Den tappes ved at barken snittes slik at lateksen siver ut og renner ned i en oppsamlingskopp. Snittet friskes opp ved ny avskjæring av litt bark, for eksempel annenhver dag. Tappingen kan begynne når treet er fem til seks år gammelt og kan pågå i mange år, fordi barken stadig fornyer seg. Mange trær tilhører kloner som man har fått ved poding fra høytytende trær. Trær hvor rot, stamme og krone har hver sin opprinnelse, blir også brukt. Ytelsen kan økes sterkt ved å behandle barken med visse kjemiske stimulanter.

Lateksen stabiliseres med litt formaldehyd eller ammoniakk og samles i store blandekar for å få jevn kvalitet. Noe av den blir skipet i konsentrert form (sentrifugert eller skummet) og benyttet til fremstilling av skumgummi, lim og forskjellige tynnveggede artikler. Det meste av lateksen blir imidlertid tilsatt en koagulant (oftest maursyre), slik at kautsjuken skilles ut. Etter den tradisjonelle prosessen blir den våte koagelen gjerne bearbeidet og grundig vasket, og så valset ut til en 1 mm tykk, knudret, lysegul krepp som har fått navnet pale crepe på engelsk. Alternativt er vaskingen er mindre grundig, og gummien valses ut og konserveres ved røyking til mørkebrune lag som på engelsk kalles ribbed smoked sheet. Finnes det spor av tungmetaller i produktet, kan dette være meget uheldig for kvaliteten (gummigift). For å bedre konkurranseevnen overfor syntetiske gummityper er det tatt i bruk standardiserte produksjonsmetoder og teknisk klassifisering av kautsjuken etter viskositet og viskositetsstabilitet, vulkaniseringsegenskaper og innhold av forurensninger.

Koagelen blir vasket og revet opp i småbiter (crumbs) som tørres og presses til firkantede blokker (baller) av standardvekt 33¹/₃ kilogram, som skipes på standardpaller i standardcontainere. Disse kvaliteter har gjerne betegnelsene SMR (Standard Malaysian Rubber) eller SIR (Standard Indonesian Rubber). Noen av kvalitetene er mykere og mindre rene fordi de inneholder en del av de naturlig koagulerte, inntørkede og noe oksiderte lateksrester som dannes på trærne ved tappingen. Det produseres også viskositetsstabiliserte kvaliteter og kautsjuk som er drøyd med en olje.

I gummivarefabrikkene blir kautsjuken blandet med en rekke ingredienser, deriblant vulkaniseringsmidler, og det er først ved vulkanisering at de beste elastiske egenskaper kommer frem.

Noe kautsjuk blir kjemisk modifisert til nye kommersielle produkter: syklisert kautsjuk, epoksidert kautsjuk, flytende kautsjuk, kautsjukhydroklorid, klorkautsjuk og podede kopolymerer, hvor kautsjukmolekylene har fått forgreninger av en annen polymertype.