Fotosyntese

Roten fester planten til jorden. Den er også viktig for plantens opptak av vann og næringsstoffer.

Rot er en del av planten, et planteorgan. Nesten alle planter har røtter. Rota utvikles vanligvis nede i jorda og deler seg gjerne i flere røtter. Store trær har tykke røtter som deler seg i mindre røtter. Små planter har tynnere røtter. Gjennom røttene tar plantene opp vann og næringsstoffer de trenger. Røttene fester også plantene til underlaget.

En del planter lagrer næring i røttene, som de kan bruke når det er tørke. Noen slike røtter er spiselige og plantene dyrkes som mat, for eksempel gulrot og pastinakk.

Utvikling av røtter

Når et frø spirer, er rota det første som dukker opp. Denne kalles kimrota til planten og vokser nedover i jorda. Det er bare den ytterste delen av rota som vokser. Tuppen av denne er dekket av en rothette som beskytter rota under veksten i jorden. Over tuppen foregår det raske celledelinger i det som kalles en delingssone. Det meste av lengdeveksten til planterøttene skjer i strekningssonen.

Vannopptak

Hos de fleste planter tas vann fra jorden opp gjennom små, tynne rothår som kontinuerlig dannes som en forlengelse av celleveggene i de ytterste delene av rota. Vannopptaket til planterøttene skjer for det meste ved hjelp av osmose. I rothårsonen i røttene foregår en differensiering av celler til ulike, spesialiserte funksjoner. Blant annet dannes celler til ledningsvevene (vedvev og silvev), som kan frakte vann fra røttene og til resten av planten, hvor vannet trengs for å kunne utføre fotosyntese

Rottyper og rotsystem

Overskåret hovedrot hos Armoracia rusticana, pepperrot.
Pepperrot har tykk hovedrot.

Ekte røtter dannes i hovedsak på to måter, som hovedrot eller knipperot.

Hovedrot med siderøtter

Hos de nakenfrøede plantene og hos de fleste tofrøbladete planter vokser kimrota ut til en hovedrot som etterhvert danner siderøtter og sammen utgjør rotsystemet til planta.

Knipperot

Gressrøtter

Knipperøtter hos gress som fester planten til jorden.

Gressrøtter
Av /Shutterstock.

Hos enfrøbladete planter dør hovedrota tidlig og erstattes av mange omtrent jevntykke røtter som vokser ut fra grunnen av stengelen. Denne type rot kalles for knipperot.

Planter uten røtter

De fleste karplanter har ekte røtter, men noen planter, som for eksempel den vannlevende planten blærerot og orkidéen korallrot mangler røtter. Blærerot tar opp vann gjennom omgivelsene, mens korallrot tar opp vann gjennom en korallignende jordstengel. Moser mangler ekte røtter. De fester seg til underlaget med rhizoider. Grønnalger består av en eller få celler, bor ofte i vann og danner gjerne kolonier.

Utypiske røtter

Ånderøtter

Pneumatofor
Noen sumpplanter utvikler såkalte pneumatoforer. Det er røtter som stikker opp av jorden for å få tilgang til luft.
Pneumatofor
Av /Shutterstock.

Noen tropiske sumpplanter, som mangrovetrær, har ånderøtter (pneumatoforer) som stikker opp av jorden.

Adventivrøtter

Noen planter utvikler spesielle rottyper som dannes fra andre organer enn røttene. Disse kalles adventivrøtter og kan ha andre funksjoner enn vannopptak. Luftrøtter, klatrerøtter og støtterøtter er alle adventivrøtter.

Luftrøtter

Noen tropiske planter som vokser på andre trær, epifytter, har luftrøtter som henger fritt i luften og tar opp vann fra denne.

Klatrerøtter

Hos bergflette og noen andre klatrende planter finnes klatrerøtter.

Støtterøtter

Noen fikentrær og palmer danner støtterøtter som går fra stammer og grener og ned til jorden.

Opplagsnæring

Gulrøtter

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Mange tofrøbladete planter lagrer opplagsnæring i røttene. Dette gjør planten mer motstandsdyktig mot ugunstige perioder, som for eksempel tørke.

Rotvekster

Noen planter som gulrot og løvetann, lagrer opplagsnæring i hovedrota, mens andre arter, som søtpotet og vårkål lagrer opplagsnæringa i egne oppsvulmede røtter som kalles rotknoller. Flere av artene som lagrer opplagsnæring i røttene blir dyrket som rotvekster.

Samarbeid

Gjennom røttene samarbeider mange planter med sopp og bakterier.

Sopprot

Mykorrhiza (tegning)

Symbiose mellom skivesopp og bartre, ektotrof mykorrhiza.

  1. Sukker fra fotosyntesen i bladene føres ned mot rotsystemet.
  2. Utsnitt fra et fintforgrenet rotparti hvor sopphyfer danner mykorrhiza.

Fra mykorrhiza-området tilføres treet vann, fosfor og andre stoffer, og soppene tilføres blant annet sukker, som transporteres videre opp gjennom stilken til hatten.

Av /Store norske leksikon ※.

Nesten alle planter danner sopprot. Sopprot er ikke en del av planterota, det er et samarbeid mellom plante og sopp. Planterøttene er ofte for tykke til å ta opp vann og næring effektivt. Gjennom sopprot hjelper de tynne sopptrådene planterøttene å trekke opp vann og næring fra jorda. Soppen får sukker i bytte fra plantene. Soppen har ikke fotosyntese og kan ikke lage sukkeret selv.

Nitrogenfikserende bakterier

Noen planter, for eksempel mange arter i erteblomstfamilien og or, danner knoller med nitrogenfikserende bakterier på røttene.

Cellevev

Rotanatomi
Rottuppens ulike soner
Tverrsnitt av rot hos Smilax sp., sarsaparillaart.

Cellevevets bygning i en planterot. I sentralsylinderen, ligger ledningsvevet. I rota er ledningsvevet oppsplittet i atskilte og vekslende vedstrenger og silstrenger. Rundt ledningsvevet ligger pericykelen, som er et tynnvegget, levende cellevev hvor det dannes siderøtter og kork som beskytter eldre røtter. Det mørke båndet på bildet er endodermis. Rotbarken består av parenkym. Her lagres organiske stoffer (mest stivelse) ofte i store mengder.

I et tverrsnitt av en rot kan fordelingen av ulike cellevev studeres gjennom et mikoskop. I det sentrale partiet, sentralsylinderen, ligger ledningsvevet. I rota er ledningsvevet oppsplittet i atskilte og vekslende vedstrenger og silstrenger.

Rundt ledningsvevet ligger pericykelen, som er et tynnvegget, levende cellevev. Fra dette laget dannes siderøtter og kork som beskytter eldre røtter.

Mellom sentralsylinderen og rotbarken (primærbark) ligger et éncellet vev, endodermis, med karakteristisk bygning og funksjon.

Rotbarken består av parenkym. Her lagres organiske stoffer (mest stivelse) ofte i store mengder. Unge røtter er ytterst omgitt av epidermis (overhud). I eldre røtter er epidermis, rotbark og endodermis falt bort, slik at pericykelen med korklaget ligger ytterst. I røtter med sekundær tykkelsesvekst dannes et kambium mellom vedstrengene og silstrengene. Tykkelsesveksten foregår da på samme måte som i stengler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg