Den opprinnelige vulkaniseringsprosessen, som ble oppfunnet av amerikaneren Charles Goodyear i 1839, bestod i å blande inn opptil 5 prosent svovel i kautsjuken og så varme den opp til 130–150 °C under trykk i flere timer, oftest i stålformer eller autoklav. Det dannes da kjemiske «broer» av svovelatomer mellom kautsjukmolekylene.
Svovelvulkanisering er fremdeles den mest brukte metode for naturgummi og de vanligste syntetiske av typen diengummi. Disse har dobbeltbindinger i molekylene og kan derfor reagere med svovelet. Såkalt hardgummi (ebonitt) fås ved vulkanisering med hele 20–50 prosent svovel.
For å påskynde reaksjonen og gi den et gunstig forløp med henblikk på det ferdige produktets egenskaper, tilsettes også forskjellige akseleratorer som for eksempel tetraetyltiuramdisulfid, merkaptobenzotiazol og difenylguanidin. Disse reduserer varmvulkaniseringstiden til noen minutter, og noen av dem er så effektive at vulkaniseringen skjer hurtig selv ved romtemperatur. En forutsetning for å få den beste effekt er at det også tilsettes aktivatorer for akseleratorene, vanligvis sinkoksid og stearinsyre.
For at vulkaniseringen ikke skal begynne allerede under blande- og formingsprosessen tilsettes det ofte retarderingsmidler for å forsinke prosessen. Ved for langvarig varmvulkanisering kan svovelbroene begynne å brytes opp igjen og gi en uønsket, såkalt reversjon av vulkaniseringen. Ved gjenvinning av gummi for eksempel fra brukte bildekk foretas en delvulkanisering av denne, se gummiregenerat.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.