Vitenskapelig metode og kritikk ble innført i den etymologiske forskningen tidlig på 1800-tallet. Dette skjedde særlig da arbeidet med en systematisk sammenligning av de indoeuropeiske språkene startet.
Dette grunnlaget ble særlig lagt av danske Rasmus Rask og tyske Jacob Grimm, som klarla den såkalte germanske lydforskyvningen. De fant at indoeuropeisk p, t, k (c) tilsvarer germansk f, th (þ), h, slik at for eksempel sanskrit pitar, gresk patēr og latinsk pater i germansk blir norrønt faþer (fadir) og engelsk father, mens latinsk cornu i engelsk, tysk og nordisk heter horn. Ved hjelp av denne og andre lydlover søker man i etymologisk forskning å finne tilbake til ordenes tidligste form i grunnspråket.
Av og til kan likhet mellom ord være tilfeldig som i tilfellet med det norske verbet ha, tysk haben og det latinske habere. De har samme betydning, men det er likevel bevist at de ikke har et felles opphav, men må komme av to forskjellige ord i grunnspråket.
Omvendt kan det ut fra samme lydregler konstateres at siden ordet katt, som gjenfinnes i latinsk cattus, ikke har fått overgangen c til h, slik som cornu (horn) eller caput (hode), må det dreie seg om et lånord i germansk.
Etymologien er en god metode for å etablere ords innlåning og vandring fra land til land. For eksempel kan man tidfeste lånet av det tyske ordet kaiser (norsk keiser) fra latin til før palataliseringen av den bakre (velare) lyden [k], slik vi ser i navnet César, med en fremre (palatal) lyd i fransk og spansk. Og slik ser man også sammenhengen mellom keisersnitt og caesarian section på engelsk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.