Tysklands historie

På 1800-tallet fortsatte rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen. Begge statene kjempet mot de franske revolusjonshærene under revolusjonskrigene, og senere mot Napoleon i napoleonskrigene. Det tysk-romerske rikes formelle eksistens opphørte da Frans 2, i 1806 måtte gi avkall på tittelen tysk keiser; fra da av kalte han seg keiser av Østerrike.

I disse årene vokste det frem en sterkere og mer bevisst nasjonalfølelse, og særlig den prøyssiske stat forberedte en frihetskamp ved blant annet å innføre reformer som opphevelsen av livegenskapet. Etter Wienkongressen i 1815 ble de tyske stater forent i et meget løst statsforbund (Deutscher Bund), som på det meste hadde 39 medlemmer, med Østerrike som leder og med en felles forbundsdag i Frankfurt am Main. Mellom 1812 og 1842 lyktes det Preussen å forene alle tyske stater unntatt Østerrike i det tyske tollforbund (Zollverein).

Den liberale bevegelsen vokste i 1820-årene, og ble stimulert av julirevolusjonen i Frankrike i 1830. I mars 1848 utbrøt det under en økonomisk krise, og påvirket av februarrevolusjonen i Frankrike, en revolusjon i Tyskland. Den var ledet av borgerskapet, særlig den akademiske middelstand, og programmet var et samlet Tyskland med en liberal forfatning.

I begynnelsen av mars 1848 ble det innført liberale forfatninger i de tyske småstatene og i mars brøt revolusjonen ut i Wien og Berlin. Både keiseren av Østerrike og kongen av Preussen ble tvunget til å ta liberale regjeringer og love frie forfatninger. I mai ble det valgt en tysk nasjonalforsamling, som trådte sammen i Frankfurt (Frankfurtparlamentet), delt mellom «stortyskere» som stod under ledelse av sørtyske liberale og ville ha Østerrike som ledende makt, og «lilletyskere» som ble ledet av de prøyssiske liberale, som ønsket et Tyskland uten Østerrike. I mars 1849 vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlov for Tyskland og valgte kongen av Preussen til keiser av et «lilletysk» rike.

Kongen nektet imidlertid å motta tilbudet, og den radikale fløyen i nasjonalforsamlingen forsøkte å sette i gang en ny revolusjon, men ble slått ned av prøyssiske tropper. Året etter ble forbundsavtalen fra 1815 satt i kraft igjen, og utpreget konservative krefter fikk makten i de enkelte statene. Preussen beholdt imidlertid en landdag som var valgt etter et «treklassesystem», som sikret de øvre sosiale lag flertall.

Fra 1862 var den prøyssiske junkeren Otto von Bismarck ministerpresident, og han regjerte mot landdagens flertall. Bismarck forstod at samlingen var uunngåelig, men han ville gjennomføre den med den prøyssiske hær under ledelse av huset Hohenzollern og derved sikre at de prøyssiske junkere beholdt den politiske makt i et samlet Tyskland. I 1864 erobret Preussen og Østerrike Schleswig og Holstein fra Danmark.

I 1866 tok Bismarck den avgjørende kampen med Østerrike om herredømmet i Tyskland (Den tysk-østerrikske krig). Ved freden ble Østerrike tvunget til å trekke seg ut av Tyskland. I 1867 ble Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) opprettet under Preussens ledelse. I 1871 vant Tyskland den tysk-franske krig, og Frankrike måtte avstå Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) til Tyskland.

Den 18. januar 1871 hadde de tyske fyrstene i Versailles utropt kong Vilhelm av Preussen til tysk keiser. Keiserrikets forfatning bygde på den nordtyske av 1867. Det tyske riket ble en forbundsstat av 26 stater, men i realiteten ble Preussen den førende stat. Den utøvende makt lå hos keiseren, som også var konge av Preussen. Den lovgivende og bevilgende myndighet lå hos en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for menn, men etter en valgordning som begunstiget landdistriktene, og et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte land. Rikskansleren, som i regelen også var statsminister i Preussen, var direkte ansvarlig overfor keiseren, det var ingen parlamentarisme. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen.

I denne tiden foregikk den såkalte andre industrielle revolusjon, en rask industrialisering som gjorde Tyskland til Europas ledende industriland. Den tyske industrien kom til å kontrollere viktige patenter og spilte en stadig større rolle på verdensmarkedet. Mot slutten av hundreåret fant det sted en stor utvandring til USA, men innbyggertallet i riket steg likevel fra 41 millioner i 1870 til 68 millioner i 1914, en økning som bidro til å skape et stort hjemmemarked for tysk industri.

Bismarck hadde ledelsen over Tysklands innenrikspolitikk også etter 1871. Godseierne beholdt imidlertid sin sosiale posisjon og sin innflytelse i hæren og byråkratiet. Bismarck førte en forsiktig utenrikspolitikk etter 1870. Målet var å bevare det tyske riket. Et middel var å opprettholde vennskapet med Østerrike og Russland mot Frankrike. I 1872 ble det under en konferanse i Wien inngått et trekeiserforbund mellom den tyske og den østerrikske keiser og den russiske tsaren.

Striden på Balkanhalvøya, Balkankrigene, førte imidlertid til skjerpet motsetning mellom Østerrike-Ungarn og Russland. På Berlinkongressen i 1878 ville Bismarck opptre som den «ærlige megler», men russerne mente at han hadde tatt Østerrike-Ungarns parti. Det oppstod et spent forhold mellom Tyskland og Russland, og i 1879 inngikk Tyskland en forsvarsallianse med Østerrike-Ungarn. I 1882 ble den utvidet til en trippelallianse, idet Italia kom med.

Da Vilhelm 2. ble keiser i 1888, utviklet seg et motsetningsforhold mellom den unge, ærgjerrige keiseren og Bismarck, og i mars 1890 fikk Bismarck avskjed. De senere rikskanslere var mindre uavhengige overfor keiseren.

På venstresiden gikk sosialdemokratene frem og fikk 4,5 millioner stemmer ved valget i 1912. Sosialdemokratene bygde på et marxistisk program, men førte i praksis en reformistisk politikk. Partiet var i opposisjon til regimet, som igjen betraktet det som en trussel.

Den tyske regjeringen forsøkte under inntrykk av Tysklands sterke økonomiske vekst å gjøre riket til en ledende makt både til lands og til sjøs. Storbritannia gikk i 1904 i allianse med Frankrike, og i 1907 med Russland. De allierte betraktet Tysklands utenrikspolitikk som aggressiv, mens Tyskland på sin side følte seg «innsirklet» av fiendtlige stater.

Etter mordet i Sarajevo i juni 1914 støttet keiser Vilhelm Østerrike-Ungarns krigspolitikk. Ved utbruddet av første verdenskrig gikk det en nasjonalistisk stemningsbølge over det tyske folk, og det ble sluttet politisk borgfred. Etter som krigen trakk i langdrag og Tyskland ble utsatt for en streng blokade, måtte landet gjennomføre en streng krigsøkonomi, sette industrien under statskontroll og innføre rasjonering av råstoffer og matvarer.

I januar 1916 dannet Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg en illegal revolusjonær organisasjon, der Spartakusbund, som var mot krigen og borgfreden og gikk inn for en sosialistisk revolusjon. Våren 1917 ble det stiftet et eget «uavhengig» sosialdemokratisk parti som gikk inn for fred uten skadeserstatning og anneksjoner.

I slutten av september 1918 gikk Bulgaria ut av krigen, og det ble klart at Østerrike-Ungarn var i ferd med å bryte sammen. Generalstaben krevde nå at det ble dannet en parlamentarisk regjering som kunne slutte våpenhvile. Den 2. oktober dannet den liberale prins Max av Baden en ny regjering, hvor også sosialdemokratene var med. Den vendte seg til USAs president Woodrow Wilson for å oppnå våpenhvile på grunnlag av dennes «14 punkter». Etter en noteveksling ble våpenhvileavtalen undertegnet ved Compiègne nord for Paris 11. november 1918.

• Les mer om Tysklands historie fra 1806 til 1918.
• Les mer om første verdenskrig – fredsslutningene.

Valget i september 1930 ble et gjennombrudd for partiene på ytterfløyene, det nasjonalsosialistiske parti (NSDAP) og kommunistene. Heinrich Brüning søkte å møte krisen med en nedskjærings- og deflasjonspolitikk. Nazistene gikk i 1931 sammen med de tysknasjonale under Alfred Hugenberg til en samlet opposisjon. Nazistene fikk 37,3 prosent av stemmene ved valget i juli 1932; sosialdemokratene 21,5 prosent og kommunistene 14,3 prosent. NSDAP, som tidligere hadde fått tilslutning fra tysknasjonale, hjemmesittere og ungdom, utraderte nå nesten de borgerlige mellompartiene. Flere kanslere avløste hverandre (Heinrich Brüning, Franz von Papen, Kurt von Schleicher).

Med Franz von Papen som mellommann sikret Adolf Hitler seg tilstrekkelig støtte fra storindustrien og godseierne, og 30. januar 1933 utnevnte Hindenburg Hitler til rikskansler. Hermann Göring og Wilhelm Frick ble medlemmer av regjeringen, men de øvrige var konservative eller partiløse, og von Papen var visekansler. Riksdagen ble oppløst. Ved valget 5. mars fikk nazistene 44 prosent av stemmene og de tysknasjonale åtte prosent.

23. mars 1933 fikk Hitler ubegrensede fullmakter gjennom fullmaktsloven, som gav den legale basis for diktaturet. Alle som kunne mistenkes for å være politiske motstandere, risikerte å bli sendt i konsentrasjonsleir uten lov og dom, og ofte utsatt for brutal mishandling. Særlig jødene ble hard rammet av forfølgelsene. Ved Nürnberglovene i 1935 ble de berøvet sine statsborgerlige rettigheter og alminnelig rettsbeskyttelse.

I 1933 var Tyskland utenrikspolitisk isolert og underlagt Versaillesfredens bestemmelser. I løpet av få år lyktes det Hitler å få bort de militære klausuler som var pålagt Tyskland, og komme ut av den utenrikspolitiske isolasjon. Fra 1938 begynte Hitler å realisere andre deler av sitt program: revisjon av de territoriale tap under første verdenskrig og oppfyllelse av andre nasjonale aspirasjoner. I 1938 ble Østerrike annektert («Anschluss») og de sudettyske områder i Tsjekkoslovakia innlemmet i riket etter Münchenforliket. Anneksjonen av «rest-Tsjekkoslovakia» i mars 1939 og det tyske press på Polen førte imidlertid til en omlegging av vestmaktenes politikk.

Foran det store krigsoppgjøret som måtte komme, valgte Tyskland og Sovjetunionen en foreløpig forståelse gjennom en ikke-angrepspakt; 23. august ble det sluttet en avtale hvor Tyskland gikk med på en deling av Polen og på å overlate de baltiske land til russerne. 1. september 1939 rykket tyske tropper over grensen til Polen, og 3. september erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig.

Under andre verdenskrig lå den øverste militære og politiske ledelse hele tiden hos Hitler. Det ble drevet en systematisk utplyndring av de okkuperte land, og for å avhjelpe mangelen på arbeidskraft brukte tyskerne krigsfanger og arbeidere fra okkuperte land. Jødeforfølgelsene, som hadde foregått siden nazistenes maktovertakelse, fortsatte med økt styrke. I perioden 1938–1945 ble mer enn seks millioner jøder drept over hele Europa, kjent som holocaust. Både jøder og krigsfanger var blant gruppene som ble plassert i konsentrasjonsleirene. I enkelte offiserskretser var det en viss opposisjon mot krigspolitikken, og det oppstod også mindre sivile opposisjonsgrupper som reagerte mot naziregimets forbrytelser, som etter hvert nådde et uhørt omfang.

Etter tyskernes nederlag ved Stalingrad i 1943 ble opposisjonen mer aktiv. Attentatet mot Hitler i hovedkvarteret i Øst-Preussen 20. juli 1944, etter den vestallierte invasjon i Normandie, var et ledd i en større sammensvergelse som ville sette nazistene ut av spill og innsette en foreløpig regjering. Heinrich Himmler og hans SS trådte stadig sterkere i forgrunnen. 30. april 1945, etter at sovjetiske tropper hadde rykket inn i Berlin, begikk Hitler selvmord. Overkommandoen undertegnet 7.–8. mai kapitulasjonsbetingelsene, og 5. juni utstedte seierherrene en erklæring om at de overtok den politiske makten i Tyskland.

• Les mer om Tysklands historie fra 1933 til 1945.

Slik forhold utenfor Tyskland var avgjørende ved delingen av landet i 1949, ble det også forhold utenfor som skapte forutsetningene for en gjenforening 40 år senere. I mai 1989 startet ungarske soldater å demontere piggtrådgjerdet mellom Ungarn og Østerrike. Dette ble det første hullet i jernteppet siden Berlinmuren ble reist – og det var særlig østtyskere som skulle komme til å benytte seg av det.

De sovjetiske myndighetene under reformatoren Mikhail Gorbatsjov hadde gjort det klart at de ikke ville gripe inn i de østeuropeiske statenes indre forhold. Reformprosessen var sommeren 1989 kommet lengst i Polen og Ungarn, der det var utsikter til reelt flerpartisystem. Etter sommerferien ble tusener av østtyskere igjen i Ungarn. Tidlig i september gav ungarske myndigheter etter og grensene ble åpnet. Kilometerlange bilkolonner med østtyskere passerte grensen på vei til Vest-Tyskland. Fluktbølgen forplantet seg raskt til Vest-Tysklands ambassader i Praha og Warszawa, og i oktober fikk 20 000 flyktninger fra disse ambassadene utreisetillatelse til vest.

Samtidig med fluktbølgen var det økende oppslutning om store demonstrasjoner i Øst-Tyskland, særlig i Leipzig, der demonstrasjonene hver mandag etter hvert samlet flere hundre tusen mennesker. 14. oktober ble DDR-statens 40-årsjubileum feiret med blant andre Mikhail Gorbatsjov som gjest. Feiringen kom i skyggen av fluktbølgen og massedemonstrasjonene, som på jubileumsdagen ble slått ned med harde midler. Fire dager etter gikk Erich Honecker av som stats- og partisjef. Han ble erstattet av sin «kronprins», Egon Krenz.

Krenz viste vilje til reformer og la sin politikk nærmere opp mot Gorbatsjovs perestrojka, men det stoppet verken demonstrasjonene eller fluktbølgen. I begynnelsen av november gikk både regjeringen og politbyrået av, og 9. november 1989 skjedde det som er blitt stående som symbolet på den østtyske revolusjonen: som en følge av nye reisebestemmelser ble grensene mot Vest-Berlin og det øvrige Vest-Tyskland åpnet. Millioner av østtyskere benyttet anledningen til å besøke vest de første ukene. Etter «Berlinmurens fall» var det ingen vei tilbake. Den liberale kommunistlederen fra Dresden, Hans Modrow, ble statsminister, kommunistpartiets særrettigheter ble opphevet og Egon Krenz gikk av som statssjef og ble midlertidig erstattet av Manfred Gerlach fra det liberale parti.

I november kom den vesttyske forbundskansler Helmut Kohl med en tipunktsplan for Tyskland. Planens endelige mål var tysk gjenforening, noe som fortsatt ble regnet for uaktuelt både av østtyske politikere og av store deler av det internasjonale samfunn. Andre deler av planen, blant annet et nærmere samarbeid mellom de tyske statene mot en økonomisk union, ble tatt godt imot.

I desember 1989 startet en rundebordskonferanse i Øst-Tyskland. SED, som etter hvert ble omdøpt til PDS (Partiet for demokratisk sosialisme), møtte sammen med sine tidligere koalisjonspartnere, CDU og det liberale parti. Det nystartede sosialdemokratiske parti var representert; det samme var ulike aksjonsgrupper og borgerinitiativer som hadde stått bak massedemonstrasjonene. Konferansen kom raskt til enighet om å utskrive frie valg til folkekammeret. Etter dette brøt de gamle statsstrukturene delvis sammen utover vinteren, og Modrows regjering måtte fremskynde valget. 18. mars 1990 ble så det første – og siste – frie valg til DDRs folkekammer avholdt.

Vesttyske politikere engasjerte seg sterkt i den østtyske valgkampen. Forbundskansler Kohls valgløfte om at østtyske mark skulle kunne veksles inn i forholdet 1:1 i den kommende økonomiske unionen hadde trolig stor innvirkning på CDUs valgresultat. Partiet alene fikk over 40 prosent av stemmene (med alliansepartnere 48 prosent). Sosialdemokratene, som få måneder tidligere var spådd et meget godt valg, fikk bare 22 prosent, mens PDS (restene av det tidligere kommunistpartiet) fikk 16 prosent. Valgets store tapere var de gruppene som ikke ble støttet av vestlige partier, deriblant opposisjonsgruppene og borgerinitiativene fra høstens demonstrasjoner.

CDUs Lothar de Maizière dannet en samlingsregjering, som raskt fikk karakter av en overgangsregjering frem til den tyske gjenforening som de fleste etter hvert så måtte komme. Men mens de to tyske statene alene kunne forhandle frem den økonomiske og sosiale union som trådte i kraft 1. juli 1990, måtte den politiske samlingen forhandles frem i samarbeid med flere andre stater.