føydalisme

Fra like før vår tidsregning og fram til begynnelsen av middelalderen (500-tallet evt.) var Europa delt langs en nord-sør-akse. I sør styrte det romerske keiserriket. Romerriket kontrollerte alle landene rundt Middelhavet, samt europeiske områder omtrent opp til elvene Donau og Rhinen på kontinentet og Hadrians mur i Storbritannia.

De romerske delene av Europa var del av en stor og rik handelsverden sentrert rundt handel over Middelhavet, med Roma som sentrum. Romerriket var en sterk, byråkratisk urbanisert stat, med en profesjonell hær som ble betalt med skatteinntekter. Nord og øst for Romerriket levde diverse stammer i mye enklere samfunn. Her var det økonomiske livet sentrert rundt storgårder eller små landsbyer, med lite handel og med en militær overklasse som stort sett hadde sine inntekter fra landeiendommer og gaver.

Under folkevandringstiden tok disse stammene, og da spesielt germanske stammer fra Nord-Europa, over store deler av det vestromerske riket. I Vest-Europa etablerte disse stammene seg som overklassen i nye stater over hele Vest-Europa. Det mektigste av disse rikene var Frankerriket, som var opphavet til både Frankrike og det tysk-romerske keiserriket. I Storbritannia bosatte angler og saksere og senere normannere seg som en ny overklasse. I forskjellige deler av dagens Italia dannet gotere, lombarder og normannere selvstendige riker. I dagens Spania og Nord-Afrika vest for Egypt dannet gotere og vandaler riker før de ble presset ut av araberne på 600- og 700-tallet. De brakte med seg sine militære skikker, og en god del germanske tradisjoner. For denne nye herskerklassen var det ikke noe behov for å betale en profesjonell hær, siden de selv kunne beskytte sine landområder.

Alle herskerne forsøkte imidlertid å vedlikeholde det romerske skattleggingssystemet, fordi det var så lønnsomt. Men etter hvert brøt dette systemet sammen, samtidig som langdistansehandel og byer også krympet i størrelse. Grunnene til denne økonomiske nedgangen er uklar, men de fleste historikere er enige om at konstant krigføring mellom disse militære elitene og med omverdenen ikke hjalp på situasjonen.

Hele tidlig middelalder (fra omtrent år 500 til år 1000) i Vest-Europa var derfor preget av stater som var relativt sterke militært, men svake økonomisk. Nedgangen var ikke jevn. I enkelte perioder, som da Karl den store samlet store deler av Vest-Europa under seg og ble kronet til keiser i år 800, ble statsmakten og økonomien midlertidig styrket. Men den langsiktige trenden fortsatte. Etter hvert som de byråkratiske strukturene fra romertiden ble svakere og svakere, ble personlige bånd mellom de nye militære, germanske elitene mer og mer viktige. Og uten skatteinntekter å fordele, måtte monarkene når de trengte krigshjelp i stedet fordele det de hadde mest av, landområder. Men dess mer land som ble fordelt, dess mer desentralisert ble monarkenes makt. Den samme prosessen rammet de store lensherrene, som også forpaktet bort mer og mer land.

Høydepunktet for disse nye kongedømmene på restene av det romerske riket var det karolingiske riket, med sentrum i dagens Nord-Frankrike (se en egen artikkel om Frankrike i karolingertiden). Under Karl den store ble store deler av Vest-Europa samlet under ham, og han ble kronet til romersk keiser av paven i Roma. Denne staten kom imidlertid ikke til å vare, og det karolingiske riket ble splittet i mindre og mindre deler etter Karls død. Man mente lenge at karolingerne innførte føydalismen i Europa, men de fleste historikerne mener nå at karolingerne forsøkte å styre etter romersk mønster, og at den virkelige begynnelsen på føydalismen kom i århundrene etter rikets fall.

I viktige deler av Frankrike gikk prosessen med oppsplitting av riket så langt at sentralmakten nærmest hadde kollapset rundt år 1000, i følge den toneangivende franske historikeren Georges Duby. Det er fra dette tidspunktet man kan snakke om føydalisme som et samfunnssystem i sentrale deler av Vest-Europa. Uten sentralstyre styrket de lokale lensherrene seg på bekostning av den store bondebefolkningen. Mange bønder mistet sine friheter og ble livegne, mens lensherrene benyttet den svake statsmakten til å styrke egen makt og privilegier på bekostning av resten av samfunnet.

Opprinnelig var vasallskapet bare personlig, og monarker stod fritt til å innsette en ny vasall for et landområde. I praksis ble dette vanskeligere og vanskeligere etter hvert som tiden gikk. Len og gods endte opp med å bli permanent eid av adelsfamilier.

Lokale borgherrer, kalt kastellaner, styrte sine små len med brutal hånd, og med lite påvirkning fra statsapparatet over dem, i hva som ofte kalles føydalrevolusjonen blant middelalderhistorikere. Denne føydalrevolusjonen var begynnelsen på et nytt samfunnssystem, hvor makt ikke lenger var fantes i byråkratiske systemer, som i romertiden, eller i kongens hoff, som under karolingerne, men i eierskap av land.

Dette betydde ikke bare mer kniving mellom kastellaner om land, men også at kastellanene ved hjelp av tvang og vold tok jorden fra frie bønder i sine len, for dermed å kunne øke egen makt og rikdom. Før føydalrevolusjonen var de fleste bønder i de sentrale delene av Vest-Europa frie, etterpå var de livegne, i følge denne forklaringsmodellen.

Kastellanene tiltvang seg ikke bare all eiendom, men også alle former for statsmakt innad i sine områder. De inndrev skatt, var dommere, politi og militærmakt. For monarkene var det ikke lenger mulig å nå den store massen bønder gjennom bondeting eller andre former for massemønstring. Kastellanene hadde på alle områder blitt bøndenes eneste representanter og administratorer.

Føydalismen nådde sitt høydepunkt i hva som nå er Nord-Frankrike, kjernen i det gamle frankiske riket, på 1000-tallet. Derfra spredde føydalismen seg i forskjellige former i løpet av høymiddelalderen til alle omliggende områder, som England, det tysk-romerske riket, Nord-Italia og deler av Spania. Korstog spredde også føydalismen til Nordøst-Europa samt Midtøsten på 1100- og 1200-tallet.

Som samfunnssystem var føydale strukturer mest viktige i høymiddelalderen, fra omtrent 1000 til 1250. Etter hvert som monarker klarte å styrke sin sentralmakt på bekostning av sine vasaller, og byer og handelsmakt vokste, ble lensherrers absolutte makt svekket. Svartedauden på midten av 1300-tallet svekket også føydalsystemet mye, da mangelen på arbeidskraft etter pesten gjorde at bøndene fikk mer innflytelse over egne liv, og bedre levekår. Men føydalismen har fortsatt hatt stor innflytelse på europeisk stats- og samfunnsstruktur fram til vår tid. En av kampsakene under den franske revolusjon (1789) var kampen mot føydalismen, som da spesielt dreide seg om de mange privilegiene som adelskapet hadde opparbeidet seg siden føydalrevolusjonen. Livegenskap, en viktig del av føydalstrukturen, ble gradvis avskaffet fra 1600-tallet av. Det russiske imperiet var et av de siste til å gjøre dette, mellom 1816 og 1861.

Det siste området som ble styrt som et føydalt len var øya Sark i de britiske Kanaløyene, hvor en lokal lensherre (seigneur) styrte fram til 2008, i bytte mot å love 40 våpenklare menn for den britiske kronen.

I Norden var føydalismen mest utbredt i det som nå er Danmark og Sør-Sverige, mens norske områder aldri ble føydale i særlig grad.

Begrepet føydalisme fantes ikke i middelalderen. Begrepet ble oppfunnet i opplysningstiden, og ble utbredt på 1700-tallet. Opplysningstidens tenkere hadde begynt å stille spørsmål ved gamle vedtatte måter å gjøre ting på. Blant disse tingene var de gamle rettighetene til den mektige adelen i Vest-Europa. Adelen eide store mengder jord og hadde arvet mange privilegier som deres forgjengere hadde blitt tildelt av konger og keisere opp gjennom århundrene. Å finne opprinnelsen til disse privilegiene var viktig både for kritikere av adelige privilegier, som ønsket å fjerne dem, og blant adelen selv og deres advokater, som forsøkte å legitimere dem.

Tradisjonen med ritualisert forlening fascinerte opplysningstidens tenkere, historikere og advokatstand, som forsøkte å finne røttene til tradisjonen. De fant kildene i litteratur fra middelalderen. Spesielt var en italiensk bok fra 1100-tallet, Libri feudorum, en viktig historisk kilde for debatten. Boken var en lovbok som kodifiserte hvordan forlening skulle skje i norditalienske Lombardia, og ble av opplysningstidens tenkere løftet fram som en sjelden skriftlig kilde på hva man antok var en representativ beskrivelse av føydalvesenet i hele Vest-Europa fram til slutten av middelalderen.

Makten til føydalherrer i Frankrike i perioden fram til den franske revolusjonen i 1789 var i begynnelsen drivkraften i utviklingen av konseptet føydalisme. Bak den lå en folkelig motstand mot jerngrepet adelen i Frankrike hadde over landets økonomi, politikk og religionsliv.

Begrepet føydalisme kan derfor sies opprinnelig å ha oppstått for å kritisere føydale strukturer under opplysningstiden, og ikke for å forklare middelalderens desentraliserte statssystem. Føydalbegrepet ble av de revolusjonære brukt som det motsatte av frihet, og de mente at kun ved å fjerne føydale strukturer kunne franske borgere virkelig bli fri.

En av de første og viktigste hendelsene under den franske revolusjonen var den formelle avskaffelsen av føydalsystemet («régime féodal»), den 4. august 1789. Det franske føydalsystemets grunnstener (livegenskap for godsbønder, spesielle skatterettigheter for godseiere og kirken) og godsdomstolene ble avskaffet, det ble erklært likhet for alle under fransk lov, og det ble ulovlig å selge og kjøpe offentlige embeter. Denne svært kritiske holdningen til føydalismen har preget den allmenne bruken av føydalismebegrepet helt fram til i dag.

I motsetning opplysningstidens tenkere, var historikere fra 1800-tallet og framover mer interessert i å definere føydalisme på en måte som kunne bringe fram særtrekkene ved middelaldersamfunnets sosiale og politiske struktur.

Blant disse historikerne utviklet det seg tre hovedretninger: Én definerte føydalisme smalt, i en juridisk-historisk tradisjon, hvor de var interessert i å finne ut hvordan føydalismen fungerte som en kontrakt. Den andre, den sosialhistoriske, tradisjonen var mer interessert i å presentere føydalismen som en samfunnsform istedenfor å definere den presist. Den tredje, den marxistiske retningen, fokuserte på føydalisme som en spesifikk form for økonomisk utbytting.

Den juridisk-historiske tradisjonen hadde som nevnt lange røtter, men den fikk fornyet kraft i de tyske statene etter Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet. Den tyske adelen og monarkene fikk tilbake de fleste av sine privilegier etter krigen, men samtidig var det en voksende nasjonalfølelse i de tyskspråklige områdene, som etter hvert ledet fram til den tyske samlingen på 1870-tallet. Tyske historikere fant en måte å kombinere disse to impulsene på, ved å fokusere på en juridisk definisjon av føydalisme som et kontraktsforhold på den ene siden, og på den andre siden å se det som et altomfattende samfunnssystem. På den måten kunne de bygge en modell av det tyske middelaldersamfunnet rundt en alternativ, tysk hierarkisk modell av opplysningstidens samfunnskontrakt. Dette synet på føydalisme fikk stor gjennomslagskraft blant akademikere over hele Europa fram til slutten av 1900-tallet.

Den ledende historikeren i den juridisk-historiske tradisjonen på midten av 1900-tallet var den belgiske historikeren Francois Louis Ganshof. I følge Ganshof og andre fra hans tradisjon bestod føydalisme av to essensielle deler, en personlig del og en materiell del:

• Den personlige delen kalles vasallitet, og bestod av to parter som ble enig om at den ene var leder (herre eller seigneur) og den andre var følgemann (vasall), og at de skulle beskytte hverandre for eksempel hvis det ble krig. Dette ble ofte bekreftet i en troskapsed som ble gitt i en spesiell seremoni kalt hommagium.
• Den materielle delen (også kalt beneficium eller feudum) bestod av et privilegium gitt av en konge til en undersått. Dette kunne være for eksempel retten til å inndrive skatter for kongen, men stort sett dreide det seg om retten til å styre et helt landområde, eller len. Dette lenet var fortsatt eid av kongen, så undersåtten hadde kun rett til å styre lenet, og kunne miste det dersom kongen ble lei av ham. Å bli gitt len ble ofte bekreftet i en seremoni kalt investitur.

På 1900-tallet forsøkte flere historikere å presentere hvordan middelalderføydalismen faktisk fungerte som en samfunnsform. Den ledende blant dem var den franske historikeren Marc Bloch (1886–1944).

Ifølge Marc Bloch var et føydalt samfunnssystem definert av at det hadde:

• ufrie bønder (livegenskap)
• lensområder
• en dominerende aristokratisk klasse med krigerske tradisjoner (adel)
• framvekst av personlige troskapsbånd, som vassalitet
• desentralisert offentlig kontroll
• mange eldre former for sosial organisering som fortsatt eksisterte parallelt med det føydale

Bloch anså utviklingen av føydalismen for å ha vært mye mer komplisert enn Ganshof og hans forgjengere hevdet. Den kunne ikke bli redusert til kun kombinasjonen av vassalitet og beneficium, men inkluderte større sosiale strømninger i tiden.

Selv om Bloch anså de økonomiske forholdene mellom ufrie bønder og lensherrer som viktig for middelaldersamfunnet, var det ikke en essensiell del av hans definisjon av føydalisme. I dette skilte han seg klart fra den marxistiske historiemodellen, hvor dette forholdet var av avgjørende betydning.

Innenfor marxismen er føydalismen sett på som en distinkt periode i menneskehetens historie, hvor arbeiderklassen, som gjør det meste av det fysiske arbeidet, ble utnyttet på en annen måte enn før og etter.

Ifølge Karl Marx' materialistiske historiesyn har menneskeheten gått gjennom forskjellige perioder hvor forskjellige sosiale strukturer har ledet til utbytting av de som faktisk gjør det meste av det fysiske arbeidet. Under den europeiske antikken var den ledende produksjonsformen slavebruk, og det var derfor til en stor grad overskuddet fra slavedrevent jordbruk og industri som flommet inn i antikkens byer og holdt den antikke økonomien i gang. I kapitalistiske samfunn lever den kapitalistiske borgerklassen av overskuddet fra lønnsarbeidet blant arbeidere, og lønnsarbeid er derfor den ledende produksjonsformen, ifølge Marx. Føydalismen var midt imellom de to, både historisk og i sin økonomiske struktur.

Innenfor historisk materialisme, en historieoppfatning som springer ut fra marxismen, var føydalisme et samfunnssystem hvor de fleste arbeiderne var leiebønder knyttet til jorden, og ikke gjenstand for kjøp og salg. Overskuddet fra deres arbeid ble tatt av en jordeiende overklasse, gjennom tvangsarbeid på deres gods og ved leieutgifter betalt i jordbruksprodukter. Denne definisjonen har hatt et visst gjennomslag innenfor økonomisk historie utenfor den marxistiske tradisjonen, og blir også brukt til å forklare lignende sosiale former i andre deler av verden både nå og gjennom historien. Den marxistiske definisjonen av føydalisme er derfor, i motsetning til de juridiske og historiske, ikke geografisk og tidsmessig begrenset til Europas middelalder.

Det har lenge vært reist kritikk mot føydalismebegrepet innad i akademia. De to mest innflytelsesrike kritikerne er middelalderhistorikerne Elizabeth Brown og Susan Reynolds.

Bølgen av kritikk mot føydalismebegrepet ble startet av Elizabeth Brown i 1974. Hun hevdet at begrepet slik det ble brukt av sosialhistorikere som Bloch var i ferd med å bli så utvannet av alle de forskjellige definisjonene av begrepet at det ble vanskelig å analysere. Denne vagheten, samt hvor utbredt begrepet hadde blitt, førte til at føydalisme og middelalderen ofte blir betraktet som synonymer. Dette er farlig ifølge Brown, siden føydalisme kun er et samlebegrep for teorier om middelalderens samfunn, som har blitt oppfunnet lenge etterpå. Hun foreslo derfor at man slutter å bruke føydalisme som begrep for å forklare middelalderens samfunnssystem.

Mens Brown kritiserte sosialhistoriske definisjoner av føydalisme, gikk Susan Reynolds (Fiefs and Vassals, 1994) til frontalangrep på den juridisk-historiske tradisjonen: Hva som ble beskrevet av Ganshof og andre i denne tradisjonen eksisterte aldri som en samfunnsform, i følge Reynolds. Ifølge henne kan man ikke, basert på historiske kilder, finne noe bevis på kombinasjonen av det personlige (vasallitet) og det materielle (beneficium eller feudum). Det finnes bevis for blanding av de to formene for kontrakter nå og da i kildemateriale fra middelalderen, men det finnes ingen bevis for at dette var så utbredt at det var en samfunnsform, ifølge Brown.