Trumandoktrinen

21. februar 1947 hadde Storbritannia informert USA om at landet ikke lenger hadde ressurser til å opprettholde regimet i Hellas. Den britiske militære og økonomiske støtten var helt nødvendig for at den greske regjeringen kunne holde seg ved makten. I borgerkrigen i Hellas fikk kommunistene støtte fra naboland der kommunistene med og uten sovjetisk bistand hadde overtatt makten, først og fremst Jugoslavia og Bulgaria. Både britene og amerikanerne hadde informasjon som tydet på at Sovjetunionen ikke direkte engasjerte seg i den greske borgerkrigen. Den sovjetiske statslederen Josef Stalin overholdt trolig den såkalte prosentavtalen fra høsten 1944 mellom ham selv og Storbritannias statsminister Winston Churchill. Avtalen avspeilte den militære situasjonen. Balkan og Øst-Europa ble delt inn i en sovjetisk og en britisk innflytelsessfære, og Hellas hørte hjemme i den britiske. Men selv om Stalin ikke direkte engasjerte seg, og opprørerne ikke utgjorde noe flertall, ville regimet stå for fall uten vestlig støtte. Det britiske imperiet var sterkt svekket av andre verdenskrig, og stod både i og utenfor imperiet overfor store utfordringer av økonomisk og militær art. Alt høsten 1946 hadde derfor britene varslet USA om at deres støtte til det greske regimet snart måtte opphøre.

På Jalta og i Potsdam hadde de tre store blitt enige om at Tyskland skulle betale USD 20 milliarder i krigsskadeerstatninger. Halvparten skulle tilfalle Sovjetunionen. Det viste seg ganske snart at okkupasjonsmaktenes målsetninger hva gjaldt erstatningene var uforenlige. For russerne var erstatningene for de enorme tyske ødeleggelsene det primære, dernest ville de forhindre at Tyskland etter to ødeleggende kriger på ny skulle bli en militær trussel. For Frankrike gjaldt det også å forhindre en ny tysk makt i å vokse frem. Amerikanerne og britene var også opptatt av å forhindre at Tyskland nok en gang ble en trussel mot verdensfreden, dessuten ville de forhindre at et samlet Tyskland havnet i en sovjetisk blokk. Men først og fremst, og til forskjell fra Sovjetunionen, og også Frankrike frem til høsten 1946, var de opptatt av at tysk industri og næringsliv mer allment, måtte gjenreises. Tysk gjenreisning var avgjørende for ikke bare tysk, men også europeisk gjenreisning og politisk stabilisering. I tillegg var særlig den britiske sonen langt fra selvforsynt med matvarer. Tysk gjenreisning var nødvendig import av matvarer, ellers måtte særlig britene betale for den.

Det var først og fremst i Tyskland at de allierte seierherrenes vitale interesser kom i konflikt. Men spenningene i Midtøsten og det indre Middelhavet var også viktige. De kunne dessuten få konsekvenser for utviklingen i Vest-Europa. Slik det ser ut i ettertid, ble konflikten i det indre Middelhavet satt på spissen først fordi det tyske spørsmål og gjenreisningen av Vest-Europa i februar 1947 ennå ikke ble sett som akutt av briter og amerikanere.

Den britiske arbeiderpartiregjeringen som tiltrådte etter valget sommeren 1945, antok at amerikanerne ville overta etter dem som den dominerende makten i det indre Middelhavet og Midtøsten. Som britene fryktet Truman-administrasjonen at en seier for kommunistene i den greske borgerkrigen kunne føre til ytterligere kommunistisk fremgang i vesteuropeiske land, særlig i Frankrike og Italia. Ved de første etterkrigsvalgene hadde kommunistpartiene der fått en oppslutning på henholdsvis snaut 30 og snaut 20 prosent, og i begge land gikk de inn i brede sentrum-venstre regjeringer. Både Storbritannia og USA antok at en kommunistisk maktovertakelse i Hellas kunne føre til økt sovjetisk press mot Tyrkia om endringer i Montreux-konvensjonen som regulerte skipsfarten gjennom Bosporos og Dardanellene. Sovjetunionen hadde i Potsdam fremmet ønsker om baser ved stredene og kom med nye fremstøt i 1946. Stalin fremmet i tillegg krav om tilbakeføring av grenseområdene Kars og Ardahan til Sovjetunionen. Disse områdene hadde før 1921 tilhørt Armenia og Georgia, og før det tsar-riket Russland. Samtidig konsentrerte Stalin tropper på grensen mot Tyrkia. Videre trakk han bare motvillig og under sterkt vestlig press sovjetiske tropper ut av Iran.

Britene og amerikanerne var bekymret for at dersom kommunistene overtok makten i Hellas, kunne Tyrkia bli innlemmet i en sovjetisk innflytelsessfære. Det indre Middelhavet var av stor strategisk betydning for både USA og Vest-Europa hva gjaldt oljeforsyninger, sjøveien til Asia, og som strategiske oppmarsjområder og flybaser i en eventuell fremtidig konflikt med Sovjetunionen. Slik vestmaktene så det, var regionen for Sovjetunionen ikke bare porten til Midtøstens olje, men også til viktige råvarer og posisjoner i Afrika.

Den britiske henvendelsen i februar 1947 førte til hektisk aktivitet på amerikansk side. Truman-administrasjonen var forberedt på at britene kunne komme til å trekke seg ut av regionen, men ikke på at henvendelsen skulle komme så plutselig. Det hadde trolig også sammenheng med den uklare innenrikspolitiske utviklingen i USA og den gradvise revurderingen og langt fra systematiske avklaringen av forholdet til Sovjet. Da president Franklin D. Roosevelt døde i april 1945, én måned før Tyskland kapitulerte, ble han etterfulgt av visepresident Harry S. Truman. Truman var uten særlig utenrikspolitisk erfaring fordi Roosevelt i det store og hele hadde holdt ham utenfor de sentrale utenrikspolitiske spørsmål og beslutningsprosesser.

Truman arvet statsråder som ikke hadde noen enhetlig oppfatning av hvordan USA skulle forholde seg til Sovjetunionen, og heller ikke om forholdet til Storbritannia. Skepsis til britene og grunnleggende antikoloniale holdninger preget flere av dem. Slike holdninger var også utbredte i opinionen. I overgangsfasen fra krig til fred var opinionen ikke vesentlig mer skeptisk til Sovjetunionen enn til Storbritannia. Kongressen var dypt splittet med hensyn til hvordan USA skulle forholde seg til sine to krigstidsallierte og om eller i hvilken grad USA skulle engasjere seg i Europa etter krigen. Både Kongressen og offentligheten var opptatt av at troppene skulle hjem snarest, og at forsvarsutgiftene, støtten til de allierte og ulike hjelpeprogrammer skulle avvikles snarest.

Truman erstattet Roosevelts siste utenriksminister Edward R. Stettinius jr. med James Byrnes. Han hadde i 1944 vært Trumans fremste utfordrer til å bli demokratenes kandidat til stillingen som visepresident. Byrnes var en erfaren politiker, men egenrådig og ikke spesielt kunnskapsrik hva gjaldt utenrikspolitikken. Han var ikke klar til å underordne seg Truman, men søkte å fortsette Roosevelts samarbeidslinje i forholdet til Stalin og Sovjetunionen. Med unntak for handelsminister Henry Wallace fikk Byrnes i dette bare begrenset støtte fra presidenten og sine kolleger. Wallace var Trumans forgjenger som visepresident, og i regjeringen den mest uttalte tilhenger av en forståelsesfull linje overfor Sovjetunionen.

Truman stod altså overfor store utfordringer. I løpet av 1946 og tidlig 1947 ble disse spørsmålene i noen grad avklart. «Containment-politikken» (oppdemmingspolitikken) ble resultatet; først proklamert via Trumandoktrinen, og deretter gjennomført via Marshallplanen og Atlanterhavspakten. USA skulle demme opp for sovjetisk ekspansjon, særlig ved å styrke Vest-Europa økonomisk og militært.

Prosessen foregikk over relativt lang tid og på flere fronter samtidig, og den pekte ikke alltid i én retning. Viktigst var det at Truman og hans nærmeste medarbeidere ble overbevist om at Sovjetunionen var en ekspansiv stat, eller i det minste ble enige om at det var nødvendig å fremstille Sovjetunionen slik sovjetekspertene i det amerikanske utenriksdepartementet lenge hadde argumentert for. De hadde ikke fått gjennomslag hos Roosevelt, og i begynnelsen heller ikke hos Truman. De fikk et dramatisk gjennomslag i Truman-administrasjonen gjennom George Kennans såkalte «lange telegram» fra ambassaden i Moskva i februar 1946. Telegrammet ble publisert i tidsskriftet Foreign Affairs året etter i noe bearbeidet form og under tittelen «The Sources of Soviet Conduct», undertegnet X. Storbritannias tidligere statsminister Winston Churchill understreket tilsvarende ideer i sin «jernteppetale» i Fulton, Missouri, i mars 1946, med president Trumans velsignelse.

Oppdemmingspolitikken utfordret interesser og grupperinger i USA, ikke minst oppslutningen om FN som preget amerikansk opinion i 1945–1946. Ideologien som lå til grunn for etableringen av FN, var ikke lett forenlig med den tilnærmingen til maktbalanse som lå til grunn for oppdemmingen. Både i og utenfor regjeringen og Kongressen fantes det liberale internasjonalister som fortsatt så muligheter for samarbeid med Sovjetunionen. De var skeptiske til samarbeid med Det britiske imperiet og ville som Roosevelt avvikle kolonirikene. De havnet i løpet av 1946 på vikende front. Sovjetunionens konfronterende linje bidro til å undergrave deres tanker om samarbeid. Den fremste talsmannen for forståelse, Henry Wallace, fikk avskjed høsten 1946. På høyresiden befant det seg en betydelig gruppe isolasjonister, særlig konsentrert i Midtvesten og fjellstatene, som lenge hadde vært skeptiske til Roosevelts og demokratenes internasjonalisme. Deres kritikk var ikke bare motivert av skepsis til internasjonalt engasjement. For dem var kritikk av utenrikspolitikken også et middel i innenrikspolitikken. De ønsket å svekke den føderale statsmakten og redusere de føderale budsjettene. Når de var kritiske til de europeiske sosialdemokratier, og knapt så forskjell på sosialdemokrati og sovjetisk kommunisme, hadde det selvsagt med uvitenhet å gjøre, men også om innenrikspolitisk taktikk.

På den andre siden var mange av dem positive til autoritære regimer som Francisco Francos Spania og nasjonalistene (Kuomintang) i Kina. Først og fremst var de opptatt av å bekjempe venstresiden hjemme i USA, og i den kampen anvendte de en meget vid definisjon av kommunisme. De så tilsynelatende ikke spenningen mellom kommunistjakten hjemme og motstanden mot å demme opp for sovjetisk ekspansjon i Europa.

Sommeren 1946 satte Truman i gang en større utredning om forholdet til Sovjetunionen. Den munnet ut i den såkalte Clifford Elsey-rapporten fra slutten av september. Kjernen i den nye politikken ble formulert som «tålmodighet med fasthet», og preget resten av året forhandlingene om fredsavtalene med Tysklands krigstids allierte. Utenriksminister Byrnes fulgte opp de nye retningslinjene, men han var ingen god administrator, og hadde et dårlig forhold til sine regjeringskolleger, og i særdeleshet til marine- og krigsministrene. Ved årsskiftet 1946–1947 ble han erstattet med George Marshall, sjef for generalstaben under andre verdenskrig og en person med en enestående samlede appell. Samtidig ble forsvarsgrenene samlet under én politisk leder, en forsvarsminister. George Kennan ble utnevnt til leder for utenriksdepartementets Policy Planning Staff. Disse nyordningene la til rette for en mer handlekraftig amerikansk politikk.

Truman søkte også å etablere et tverrpolitisk samarbeide om den nye utenrikspolitikken. Sammen med Byrnes, og i enda sterkere grad Marshall og hans viseutenriksminister Dean Acheson, etablerte han et nært forhold til republikanernes utenrikspolitiske leder i Senatet, Arthur H. Vandenberg. Samarbeidet virket til å svekke motstanderne av nyorienteringen. Grunnen var dermed beredt for et utspill overfor så vel Kongressen som opinionen. Resultatet av kongressvalget høsten 1946 gjorde det særlig viktig å etablere slikt samarbeid. Republikanere fikk for første gang siden 1930 flertall både i Senatet og Representantenes hus. De var altså i posisjon til å stikke kjepper i hjulene for engasjementer i utlandet.

Da britene informerte USAs utenriksdepartement om at de så seg nødt til å avvikle sin økonomiske og militære bistand til Hellas og Tyrkia innen 31. mars, stod Truman-administrasjonen overfor både et problem og en mulighet. Den måtte på den ene siden overbevise en sterkt spareorientert kongress om at det var nødvendig for USA å overta ansvaret for økonomisk og militær bistand til Hellas og Tyrkia, noe som ville provosere både internasjonalistene og isolasjonistene. På den andre siden ga den administrasjonen muligheten til å dramatisere trusselen som USA og Vesten stod overfor, for slik å vinne flertall i Kongressen og oppslutning i opinionen.

Truman innkalte lederne i Kongressen til et møte i Det hvite hus 27. februar for å informere dem om planene. Marshalls innledende redegjørelse for saksforholdet falt ikke i god jord. Ifølge en øyenvitneskildring begynte Kongressens ledere i dystre ordelag å mumle om at USA ble bedt om «å rake kastanjene ut av ilden» for britene. De var slett ikke innstilt på å hjelpe de britiske imperialistene. Da ba Acheson om ordet. Han tegnet et dramatisk bilde av en verden splittet mellom to stridende ideologier, og at det var en situasjon uten sidestykke siden konflikten mellom Roma og Kartago to tusen år tidligere. Sovjetunionen, hevdet Acheson, søkte å påtvinge sin ideologi på så store deler av verden som mulig. Seier for kommunismen i Hellas, Tyrkia, Iran eller andre land i Middelhavsregionen kunne føre til sammenbrudd for pro-vestlige regimer i hele Europa. Russisk kontroll over to tredjedeler av jordens overflate og tre fjerdedeler av dens befolkning, ville sette amerikansk sikkerhet i alvorlig fare. Derfor, oppsummerte Acheson, var bistand til Hellas og Tyrkia ikke noe så banalt som å rake Storbritannias kastanjer ut av ilden. Det representerte en nøktern og realistisk innsats for å beskytte amerikansk sikkerhet ved å styrke frie folks evne til motstå kommunistisk aggresjon og undergraving. Sterke dommedagsvyer ble altså tatt i bruk for å overbevise Kongressens ledere om at de måtte gi sin tilslutning til administrasjonens politikk.

Vandenberg uttrykte at han ville slutte opp om støttepakken til Hellas og Tyrkia dersom president Truman selv ville fremstille situasjonen for Kongressen og det amerikanske folk i samme ordelag som Acheson hadde benyttet.

Fra møtet i Det hvite hus frem til Trumans tale i Kongressen 12. mars 1947 foregikk det intense forberedelser i regi av Det hvite hus. Truman fulgte nøye Achesons oppskrift med inndelingen av verden i to blokker (østblokken og vestblokken), og en skarpt tegnet forskjell mellom demokratier som ble styrt i henhold til folkeviljen, og stater som brutalt undertrykte sine innbyggere, manipulerte valg og ensrettet radio og presse. Det måtte være USAs politikk å understøtte frie folk som motsatte seg voldelig undertrykkelse.

Forslaget om bistand gikk gjennom Kongressen i rekordfart. Det ble vedtatt i Senatet 23. april med 76 mot 23 stemmer, og i Representantenes hus 9. mai med 287 mot 107 stemmer. Hellas fikk USD 150 millioner i militær støtte, USD 50 millioner i gjenreisningsbistand og USD 100 millioner i økonomisk bistand. Tyrkia mottok USD 100 millioner i våpenhjelp.

Det er denne talen og vedtaket om bistand, og den føringen dette la for den amerikanske utenrikspolitikken, som betegnes «Trumandoktrinen».