NATO

I NATO er den militære organisasjonen underlagt den sivile. Det nordatlantiske råd er NATOs høyeste organ, mens Militærkomiteen er det øverste militære organet.

I tillegg til medlemslandene har NATO en rekke partnerland som samarbeider med alliansen på ulike nivå, i fire geografisk baserte partnerskapsgrupper. Tidligere var samarbeidet med partnerland i stor grad styrt av hvilken gruppe partnerlandene tilhørte. Over tid har imidlertid partnersamarbeidet blitt et mer individuelt forhold mellom partnerland og NATO. Fra 2021 har partnerland blitt enige med NATO om individuelt tilpassede partnerskapsprogram (Individually Tailored Partnership Programme, ITPP), der partnerlandene velger fra en «meny» av mulige samarbeidsfelt.

Den største av de geografiske gruppene er Partnerskap for fred (Partnership for Peace, PfP), som ble opprettet under NATO-toppmøtet i Brussel i januar 1994. PfP er et samarbeidsprogram mellom NATO og ikke-NATO-land som er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). PfP-programmet var opprinnelig ment å imøtekomme ønsket om å utdype samarbeidet med landene i det tidligere Øst-Europa, samt å være et alternativ til medlemskap for de landene som ønsket å bli medlemmer av NATO etter Warszawapaktens oppløsning i 1991. Senere ble PfP i stor grad en slags «førskole» for landene som ønsket å bli medlemmer av NATO. Alle 16 landene som har blitt medlem i NATO siden slutten av den kalde krigen, hadde vært med i PfP.

Middelhavsdialogen (Mediterranean Dialogue, MD) ble også opprettet i 1994 og er NATOs plattform for samarbeid med sju land rundt Middelhavet. MD har flere fellestrekk med PfP, men har alltid vært mindre aktivt. Den tredje geografiske gruppen er Samarbeidsinitiativet fra Istanbul (Istanbul Cooperation Initiative, ICI). ICI ble opprettet på NATO-toppmøtet i Istanbul i 2004, som forklarer navnet. Det omfatter fire golfstater: Bahrain, De forente arabiske emirater (som kom med i 2005), Kuwait og Qatar.

Den siste gruppen kom til i 2006 og het opprinnelig Kontaktlandene (Contact Countries), men navnet ble etter kort tid endret til Partnere over hele verden (Partners across the globe). Gruppen omfatter ni land hvorav ett medlem, Afghanistan, ble suspendert da Taliban tok makten i 2021.

I mange år var NATOs partnerskapssamarbeid tett knyttet til den NATO-ledede operasjonen i Afghanistan – ISAF og senere RSM. Svært mange partnerland sendte bidrag til disse operasjonene, noe også NATO aktivt oppfordret dem til å gjøre. Noen partnerland deltok i de mest krevende delene av operasjonen. Australia, som mistet 41 soldater i ISAF, tok en lederrolle blant partnerlandene og krevde at de måtte få være med på å bestemme over utviklingen av operasjonen. NATO-landene godtok dette, og begynte å invitere deltakere i NATO-ledede operasjoner til møter i NATOs råd i ulike format, også toppmøter.

Siden 2014 har NATOs partnerskapssamarbeid i langt større grad vært rettet mot samarbeid med partnere for å møte felles trusler eller utfordringer. Finland og Sverige var, frem til de ble medlemmer, NATOs klart nærmeste og viktigste partnere. Samarbeidet var i hovedsak rettet mot gjensidig støtte knyttet til Russland. I de siste årene har fire partnerland i Asia og Stillehavsregionen, Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea, blitt stadig viktigere. Samarbeidet med disse er i stor grad rettet mot å utveksle erfaringer og støtte hverandre i å håndtere utfordringene som kommer med Kinas vekst.

NATO strakte ut en «vennskapets hånd» til tidligere motstandere i den kalde krigen med den såkalte London-erklæringen om en transformert allianse i juli 1990. Det var imidlertid delte meninger i alliansen om utvidelse, og først fra midten av 1990-tallet begynte USA og andre NATO-land å ta til orde for en utvidelse. Russland var også mot en utvidelse av NATO inn i det tidligere området til Warszawapakten, noe som bidro til skepsisen i flere NATO-land, blant dem Norge.

I 1997 kom det et gjennombrudd der Russland gikk med på å godta en utvidelse av NATO mot at landet fikk et særskilt forhold til alliansen. NATO-landene og Russland undertegnet i mai 1997 den såkalte Grunnakten der NATO-landene blant annet lovet å ikke plassere ut store kampstyrker og atomvåpen i de nye medlemslandene. Det ble også opprettet et eget råd, Det permanente fellesrådet (Permanent Joint Council), der Russland og NATO-landene møttes. I juli 1997, på toppmøtet i Madrid, inviterte NATO-landene så de tre første landene til å bli medlemmer, noe de ble i 1999.

I 2002 ble NATO-landene og Russland enige om et forsterket samarbeid mellom alliansen og Russland, samtidig som sju nye land ble invitert. Disse ble medlemmer i 2004. Det forsterkende samarbeidet skulle finne sted gjennom NATO-Russlandsrådet (NATO-Russia Council, NRC). Møtene i NRC ble suspendert i en periode etter Russlands aggresjon mot Ukraina i 2014 og igjen etter storskalaangrepet på Ukraina i februar 2022.

I likhet med Russland undertegnet Ukraina en særlig avtale om samarbeid med NATO i 1997 – og fikk et eget samarbeidsforum, NATO-Ukrainakommisjonen. På NATO-toppmøtet i Vilnius i 2023 besluttet de allierte å erstatte kommisjonen med NATO-Ukraina-rådet (NATO-Ukraine Council, NUC), som del av det forsterkede samarbeidet mellom NATO og Ukraina etter februar 2022.

På toppmøtet i București i 2008 ønsket USAs daværende president George W. Bush at Ukraina og Georgia skulle tilbys å starte prosessen for å få NATO-medlemskap. Andre NATO-land, og særlig Tyskland og Frankrike, støttet ikke en slik beslutning. Kompromisset ble en vag lovnad til de to landene om at de skulle få bli medlem av NATO en gang i fremtiden. Etter Russlands aggresjon mot Ukraina i 2014, blant annet anneksjonen av Krim-halvøya, var det imidlertid klart at medlemskap ikke var aktuelt, gitt at Ukraina hadde en territoriell konflikt med Russland. 30. september 2022, etter det russiske angrepet i februar, sendte Ukraina en hastesøknad om medlemskap i NATO. Det er enighet i NATO om at Ukraina ikke kan bli medlem før krigen i landet er over. Med en væpnet konflikt på ukrainsk territorium, vil et ukrainsk NATO-medlemskap innebære at landet er under angrep og kan be om at artikkel 5 utløses. Etter at Donald Trump ble president i januar 2025, har USA gått tydelig ut mot ukrainsk NATO-medlemskap. Det gjør det usannsynlig at landet vil kunne bli medlem, selv etter en fredelig løsning på konflikten i landet, før USA endrer syn.

I 2022 søkte også Sverige og Finland om medlemskap i NATO, som reaksjon på russisk invasjon av Ukraina. Finland ble medlem av forsvarsalliansen 4. april 2023. Til tross for at NATO-landene lovet en rask behandling av søknadene, tok prosessen tid. Dette var særlig fordi Tyrkia motsatte seg utvidelsen. Sveriges søknad om medlemskap ble først godkjent av Tyrkia og Ungarn i 2024, og landet ble formelt medlem 7. mars samme år.

NATO har utviklet seg mye gjennom sin over 75-årige historie. De første 40 årene var preget av svingningene i forholdet mellom øst og vest under den kalde krigen. Den første store endringen etter april 1949 kom sommeren 1950 da Koreakrigen brøt ut. NATO-landene fryktet at et sovjetisk angrep mot Vest-Europa kunne følge. Høsten 1950 ble NATO-landene enige om å styrke deres felles evne til kollektivt forsvar ved å opprette en felles militær ledelse for de allierte styrkene. Dette ble opprinnelsen til NATOs kommandostruktur og med det, det første (og viktigste) steget i institusjonaliseringen av alliansen.

Militært var 1950-tallet preget av kraftig militær opprustning og det kjernefysiske våpenkappløpet mellom Sovjetunionen og USA. Sovjetunionen var klart overlegen NATO-landene i konvensjonell militær stryke, selv etter at Vest-Tyskland ble med i alliansen i 1955. USAs kjernefysiske våpen var avgjørende viktig for å bevare maktbalansen i Europa. NATOs tilnærming til kjernevåpen var imidlertid også et vedvarende stridsspørsmål i alliansen. Spørsmålet sto sentralt da Frankrike under president Charles de Gaulle besluttet å forlate det militære samarbeidet. Beslutningen førte også til at både NATOs politiske og militære hovedkvarter ble flyttet fra Frankrike til Belgia i 1967. Senere, tidlig på 1980-tallet, skapte utvidelsen av NATOs kjernefysiske styrke med utplassering av mellomdistanseraketter i Europa sterk motstand i land hvor de skulle stasjoneres.

NATO er plattform for ulike typer samarbeid som spenner over en rekke felter. Gjennom ulike fellesorgan søker de allierte å oppnå en best mulig samordning av de forskjellige landenes militære styrker. Et omfattende byggeprogram, kalt NATOs infrastrukturprogram under den kalde krigen, har vært et viktig element i fellesforsvaret. Programmet er finansiert etter en kostnadsfordeling basert i hovedsak på størrelsen på medlemslandenes økonomier og har finansiert flyplasser, havneanlegg, varslingsanlegg, depoter med mer. Særlig de mindre landene, som Norge, har mottatt betydelig økonomisk støtte til forsvarsutbygging gjennom NATO. NATO-organer arbeider også med forskjellige sider av teknisk-vitenskapelig forsvarssamarbeid og felles anskaffelser av våpen og utstyr.

Medlemslandene i NATO har opp gjennom historien ført rådslagninger om sentrale politiske problemer av betydning for avspenningen, blant annet ikkespredningsavtalen, våpenkontrollsystemer, Tyskland-problemet, gjensidig balanserte styrkereduksjoner, europeiske sikkerhetsordninger, reduksjon av kjernefysiske våpen med mer. Også i dag er NATO et ofte brukt forum for diskusjon av sentrale internasjonale tema mellom medlemslandene og, når det er relevant, partnerland.

Etter den kalde krigens slutt og oppløsningen av Warszawapakten i 1991 mente flere politikere og forskere at NATO hadde utspilt sin rolle og ville bli oppløst eller glemt. Det skjedde ikke. Medlemslandene, herunder USA, så fortsatt nytte av å opprettholde alliansen og bruke den til nye oppgaver. I løpet av 1990-tallet utviklet to nye oppgaver seg til de klart viktigste.

Den første var alliansens rolle som én pillar i det som ble omtalt som den nye sikkerhetsarkitekturen i Europa. Sammen med andre organisasjoner som blant annet Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) skulle NATO bidra til å skape et nytt Europa etter den kalde krigen. Ambisjonen i NATO var et Europa som var «helt, fritt og fredelig» (whole, free and at peace) – inspirert av en tale USAs president George H. W. Bush i mai 1989. Utviklingen av partnerskapet med de tidligere Warszawapakt-landene og senere medlemskapsinvitasjoner til disse landene, var ett element i dette. Et annet var NATOs rolle i den omfattende nedrustningen som fant sted i Europa på 1990-tallet. Avtalen med Warszawapakten om konvensjonell nedrustning var et avgjørende gjennombrudd i nedrustningsbestrebelsene (se CFE-avtalen). Avtalen om å fjerne alle mellomdistansemissilene som hadde blitt utplassert på 1980-tallet, INF-avtalen, er et annet eksempel.

Den andre nye oppgaven medlemslandene ga NATO var fredsbevaring, og det som ble kalt fredsoppretting – å gripe aktivt inn i en konflikt for å stanse den. NATO-styrker ble fra 1992 i brukt i slike operasjoner i flere deler av det tidligere Jugoslavia for å hindre og stanse konflikter der (blant annet SFOR-styrken i Bosnia-Hercegovina og KFOR-styrken i Kosovo). Medlemslandene utvidet med dette alliansens formål fra å være forsvar av medlemslandenes territorium og uavhengighet, til også å omfatte aktiv innsats for å skape sikkerhet utenfor alliansens grenser. Denne utvidelsen av alliansens oppgaver både geografisk og innholdsmessig var ikke ukontroversiell, og debatten om den gikk under betegnelsen out-of-area-debatten eller utenfor NATOs område-debatten.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 ble artikkel 5 i Atlanterhavspakten aktivert for første gang. NATO tok i august 2003 over kommandoen for stabiliseringsstyrken ISAF (International Security Assistance Force) i Afghanistan. ISAF fikk mandat fra FN i desember 2001 (se Krigen i Afghanistan). Ved utgangen av 2014 ble ISAF erstattet av RSM (Resolute Support Mission) som var en langt mindre operasjon der målet i hovedsak var å støtte oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker. I august 2021 kom også RSM til en brå slutt da Taliban tok tilbake makten i landet.

ISAF og senere RSM var de viktigste av en rekke NATO-ledede operasjoner rundt omkring i verden etter 2001. Operasjonen mot Libya i 2011, Operation Unified Protector, og den sjømilitære operasjonen utenfor Afrikas horn fra 2009, Operation Ocean Shield, er andre eksempler. Der out-of-area-debatten på 1990-tallet hadde dreid seg om hvilken rolle alliansen skulle ha utenfor NATO-landenes territorier i Europa, dreide denne debatten seg etter 2001 om hvilken rolle alliansen skulle ha utenfor Europa (eller det euro-atlantiske området som det gjerne ble formulert). Som på 1990-tallet, var konklusjonen at NATO ble gitt nytt ansvar.

Etter den USA-ledede invasjonen i Irak våren 2003 ble samholdet i NATO satt på prøve da flere land, med Tyskland og Frankrike i spissen, var sterkt uenige i angrepet. Tyrkia krevde i forkant konsultasjoner med de øvrige medlemmene med basis i artikkel 4 i Atlanterhavspakten, fordi landet fryktet angrep dersom USA brukte baser i landet for å invadere Irak. Etter invasjonen har NATO i perioder støttet opplæringen av irakiske sikkerhetsstyrker, noe også Norge har bidratt til.

Russlands angrep på Ukraina i 2014 og den påfølgende annekteringen av Krim ble starten på en storstilt omstilling av NATO tilbake til de mer tradisjonelle oppgavene alliansen hadde under den kalde krigen. Selv om NATO fortsatt er aktivt engasjert i både partnerskapssamarbeid og operasjoner utenfor alliansens grenser, har disse «nye» post-kaldkrig-oppgavene blir mindre viktige.

Norge søkte alt fra 2008 å trekke alliansens oppmerksomhet tilbake til Europa og europeisk sikkerhet. Bakgrunnen var den nye selvtilliten og mer offensive tilnærmingen i russisk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk som ble tydelig fra midten av 2000-tallet. Norge la i september 2008 frem et forslag om hvordan NATO kunne styrke sin evne til å følge med og reagere på utfordringer og trusler hjemme. Forslaget ble kalt «nærområdeinitiativet». Like før Norge la det frem, angrep Russland nabolandet Georgia i august 2008. Dette angrepet bidro til at det norske initiativet, og likende forventninger fra særlig de baltiske land og Polen, fikk mer oppmerksomhet. Det skulle imidlertid fortsatt gå seks år før en storstilt omstilling begynte i NATO.

I årene siden 2014 har NATO-landene blitt enige om en omfattende omstilling av alliansen. Endringene omfatter utplassering av NATO-styrker i medlemsland øst i Europa, styrking av alliansens felles reaksjonsstyrker, omstilling av NATOs kommandostruktur, samt utvikling av nye forsvarsplaner.

Den russiske fullskala-invasjonen av Ukraina i februar 2022 forsterket denne utviklingen i alliansen. Etter invasjonen ba Ukraina om støtte fra USA og andre NATO-land. NATO-landene besluttet at det var for risikabelt å støtte ved å bruke militærmakt, som å opprette en flyforbudssone over Ukraina eller sende militære styrker, fordi NATO-landene da ville blitt part i den væpnede konflikten mot Russland. I stedet har NATO-landene valgt å sende militært utstyr, inkludert våpen, for å gjøre Ukraina i bedre stand til å forsvare sitt eget territorium. Også Norge har sendt store mengder militært utstyr for å hjelpe Ukraina. Mens NATO som organisasjon til å begynne med kun støttet med ikke-dødelig støtte, eller med andre ord ikke våpen, ammunisjon eller likende, besluttet medlemslandene i 2024 å gi alliansen en aktiv rolle ikke bare i koordineringen av slik støtte, men også i opptrening av ukrainske militære styrker.

• kollektiv sikkerhet
• den kalde krigen
• Warszawapakten
• Terrorangrepet i USA 11. september 2001
• Krigen i Afghanistan
• Norges forsvar fra 1945 til 1991
• Norges forsvar etter 1991
• Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk

• NATO
• NATO summits