fyrste

I flere land var det vanlig å gi fyrstetittelen til yngre medlemmer av det regjerende fyrstehus (jamfør storfyrste). I det tysk-romerske rike, og senere også i Russland og Polen, ble tittelen brukt for en klasse av høyadelen. Særlig kjent i denne sammenheng er de tyske riksfyrster. Mens de gammelgermanske høvdinger hos de fleste stammer var folkevalgt, oppstod fra 900-tallet en ny fyrstestand på grunnlag av føydalismen, og hertuger, grever og biskoper ble knyttet til kongen som hans vasaller. Men lenene ble arvelige, og fyrstene ble fra 1200-tallet i praksis suverene. Fra ca. 1200 utgjorde de en egen riksfyrstestand av geistlige og verdslige fyrster; antallet riksfyrster var på 1600-tallet ca. 80. Riksfyrstene stod bare under keiseren; de møtte på riksdagen og foretok kongevalg. Retten til å delta i dette valget gikk fra 1257 over til de 7 kurfyrster alene.

Tysklands splittelse i fyrsteterritorier varte til 1800-tallet. I 1803 ble alle geistlige fyrstedømmer opphevet (sekularisert), og i 1806 mistet mange verdslige fyrster i Tyskland suvereniteten – de ble mediatisert. Fra 1600-tallet utnevnte de suverene fyrstene (og fra 1871 også keiseren) flere titulære fyrster (Blücher, Bismarck, Bülow og andre). I Europa er det nå bare to suverene fyrster tilbake: fyrsten av Liechtenstein og fyrsten av Monaco (se Grimaldi).

• adel
• fyrstehus
• høyadel
• monark
• prins
• regent
• riksfyrste