riksfyrste

I riksdagen var gruppen av riksfyrster, som offisielt ble omtalt som riksfyrsterådet, fordelt på en geistlig og en verdslig «benk». Riksgrevene og riksprelatene var dessuten fordelt i henholdsvis fire og to benker etter lenenes geografiske plassering, og disse benkene rådde hver over én kollektivstemme (kuriatstemme) ved avstemninger, mens de øvrige medlemmene av riksfyrsterådet hadde personlige stemmer, hver av dem så mange som det antall riksumiddelbare len de styrte.

På 1500-tallet talte riksfyrstegruppen mer enn 300 medlemmer. Fra 1582 var det formelt sett de enkelte lenene – og dermed deres styrere – som hadde sete i riksdagen. På 1600-tallet ble ordningen med kollektivstemmer for gruppene av riksgrever og riksprelater gjennomført, slik at antallet deltagere i riksdagen sank kraftig: På riksdagen i 1663 var det bare 13 geistlige og 16 verdslige stemmeberettigede delegater, hvorav to i hver gruppe avga kollektivstemmer på vegne av sine respektive grupper.

På 1600- og 1700-tallet utnevnte keiserne en del personer, blant annet hærførere som hadde utmerket seg i rikets kriger, til riksgrever uten at de dermed fikk et tilknyttet len. Disse «personalist-grevene» inngikk ikke i listen over stemmeberettigede i riksdagen. Det gjorde derimot fortsatt kongene av Danmark-Norge og Sverige, ettersom de formelt var keiserens vasaller som lensstyrere over territorier innenfor rikets grenser (henholdsvis Holstein og Pommern).

Sammensetningen av riksfyrsterådet endret seg dramatisk i løpet av 1700-tallet, blant annet som følge av at en del adelsslekter døde ut eller av andre årsaker mistet sin status, mens nye slekter oppnådde å bli innlemmet i riksfyrstestanden. Kombinert med avståelse av enkelte landområder ut av riket medførte dette at riksfyrsterådet i 1792 omfattet 37 geistlige stemmer (herav to kollektivstemmer) og 63 verdslige stemmer (hvorav fire kollektivstemmer, som til sammen representerte omkring 100 riksgrever).

Under napoleonskrigene måtte Det tysk-romerske riket avstå flere landområder til Frankrike, og mistet dermed 18 plasser i riksfyrsterådet. Ved riksdagsreformen Reichsdeputationshauptschluss i 1803 ble mange av de riksumiddelbare lenene mediatisert, men til gjengjeld fikk flere av de fyrstene som disse lenene ble lagt inn under, økt sitt antall personlige stemmer i riksfyrsterådet. Dette fikk bare en kortvarig virkning, ettersom riket – og dermed dets institusjoner som riksdagen og riksstendene – mistet både formell og reell betydning etter oppløsningsvedtaket i 1806.