Arne Næss

Arne Næss vokste opp som yngst av fire søsken i et velstående hjem i Kristiania. Faren døde før Arne fylte ett år, og moren Christine ble alene med foreldreansvaret. Allerede som 16-åring begynte Arne Næss å følge forelesninger ved universitetet, men han følte seg som filosof lenge før han begynte på skolen. Gjennom interesse for sosialøkonomi, biologi, kjemi, matematikk og psykologi utviklet han en fascinasjon for filosofien.

Etter examen artium i 1930 ble han immatrikulert ved universitetet, og tre år senere, bare 21 år gammel, var han ferdig magister i filosofi med støttefagene matematikk og astronomi.

Næss tok en doktorgrad i filosofi med avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten i 1936 etter et studieopphold i Wien. Næss ble påvirket av pragmatisme og av Wienerkretsens logiske empirisme, uten selv å tilhøre disse retningene.

I 1934–1935 oppholdt Næss seg i Wien, der han var i kontakt med Wienerkretsen og ble opptatt av logisk empirisme (også kalt logisk positivisme). Studieoppholdet kom til å prege ham sterkt.

Det er først og fremst erfaringstroen og antidogmatikken Næss deler med den logiske empirismens versjon av positivisme. Næss var selv tidlig ute med å nyansere positivismen i forelesningen over oppgitt emne til doktorgraden, tre år før han ble professor. Positivisme, både i den moderne forstand (nypositivisme) og den mer klassiske, blir ofte forstått som tanken om at vitenskapen skal konsentrere seg om det som fremtrer for mennesket (erfaringsmessig), at den skal beskrive fakta og lovmessigheter, føre til fremskritt og en type orden, samt være nyttig. Dessuten ligger det i dette en kritikk av den klassiske metafysikken.

Næss ville vise at de moderne positivistene ikke var empiriske nok – ikke pragmatiske nok heller – for det er om å gjøre at filosofien blir så «brukbar» som mulig, og da må en stor del av den strebe etter testbarhet og prøvbarhet. Samtidig som Næss delte positivistenes syn på at filosofiske problemer og filosofiske forskningsprogram kan formuleres som en del av vitenskapen, kritiserte han (i artikkelen Wie fördert man heute die empirische Bewegung?) de logiske empiristenes vitenskapslogikk for å være avgrenset fra empirisk forskning.

Det synes klart at Næss hadde stor sans for nypositivistenes forening av matematikk, empirisme og naturvitenskap, og at han også delte troen på at filosofien burde nærme seg disse fagene, på samme måte som den burde nærme seg samfunnsfagene for å styrke sin stilling.

Etter oppholdet i Wien ble Næss 1936 dr.philos. på avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten – en utarbeidelse av hans radikale empirisme. Næss sitt viktigste ideal var de empiriske samfunnsvitenskapene, og doktoravhandlingen er et forsøk på å forstå erkjennelsesteori som beskrivelse av faktisk vitenskapelig atferd.

Arbeidet skulle først og fremst vise vitenskapens begrensninger ved systematisk å fremstille hvordan vitenskapen drives ut fra en objektiv-psykologisk metode. Næss satte frem en hypotese om at den kunnskap og erkjennelse som finner sted i vitenskapen, må kunne måles ut fra objektive beskrivelser av språklig og ikke-språklig atferd. Næss ville bidra til å utvikle en metavitenskap, eller en empirisk vitenskap om vitenskapen.

I 1938–1939 studerte Arne Næss ved University of California, Berkeley, og i 1939 ble han utnevnt til professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, ennå bare 27 år gammel. Under andre verdenskrig deltok han aktivt i motstandsbevegelsen, og i 1948–1949 arbeidet han i Paris som leder av UNESCOs forskningsprosjekt om demokratisk ideologi og den økende konflikten mellom øst og vest (se den kalde krigen).

I 1941 startet han skriftserien Filosofiske problemer, som han tidvis redigerte, og i 1958 var han med på å grunnlegge Inquiry – et tverrfaglig filosofitidsskrift.

Næss ble sosialt sett født i «sentrum» med sin bakgrunn i et pengesterkt borgerskap. Samtidig befant han seg hele tiden filosofisk sett i utkanten. Han forskyver ofte det filosofiske perspektivet fra erkjennelsesteoretiske refleksjoner og hermeneutisk analyse til metateoretiske og pragmatiske betraktninger. Interesse for empirisk forskning, statistikk, saklighetslære og sammenligning av filosofiske systemer hører for mange ikke til «den egentlige» filosofiske virksomhet, noe som kanskje har ført til at Næss fikk en mindre sentral plass i filosofimiljøet internasjonalt.

Linjene gjennom Næss’ idéproduksjon – fra gymnasårene til sin siste bok Livsfilosofi (1999) – handler om et visst perspektiv: Idealet er å være åpen, tillitsfull og spørrende. Det handler om skepsis til dogmer og overleverte sannheter, men samtidig om å kjenne seg hjemme i naturen og glede seg over biologisk mangfold.

Til akademiker å være hadde Næss også en usedvanlig stor appell til ikke-filosofer: Livsfilosofi ble en av de siste årenes største salgssuksesser i Norge, og bøker om blant annet Spinoza (Det frie menneske, 1999) og Gandhi (Gandhi, 2000) har nådd ut til et stort publikum.

Han var en praktiserende filosof, i betydningen en villig samtalepartner for alle deler av befolkningen; nysgjerrig, fordomsfri og utfordrende møtte og veiledet han mildt paternalistisk alle som søkte ham. Ingen oppgave var for stor – og ingen for liten. Han ble gjennom sitt virke et unikt ideal for mange unge, både på grunn av måten han utfordret all skråsikkerhet og alle etablerte sannheter på, og på grunn av sitt engasjement for alle levende veseners egenverdi og deres rett til utfoldelse.

Arne Næss var vel kjent som fjellklatrer. Han innførte bolteklatringsmetoder i Norge allerede i 1935. I 1936 ble han den første til å bestige Sydpilaren og Sydøstruten på Stetind sammen med Else Hertzberg (1911–1987) samt Holter-Næss-pilaren på Søre Dyrhaugstind sammen med Erik Holter.

I 1950 og 1964 ledet han ekspedisjoner til Tirich Mir (7705 meter over havet) i Pakistan. Disse er beskrevet i bøkene Tirich Mir til topps fra 1950 og Opp stupet fra 1964.

Han pleide å tilbringe rundt 90 dager av året på hytta si, Tvergastein på Hallingskarvet, som med sine 1505 meter over havet er en av Europas høyest beliggende privathytter.

Arne Næss var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1963.

Han mottok en rekke priser og æresbevisninger og var blant annet æresmedlem av Norsk Klatreklubb og Den Norske Turistforening. Han ble i 1994 tildelt Mahatma Gandhis ærespris for ikkevoldelig fred. I 2002 fikk han Nordisk Råds natur- og miljøpris, og i 2005 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.

Han ble tildelt Svenska Akademiens pris i 1996, og i 1997 ble han æresmedlem i Miljøpartiet de Grønne etter å ha stått nederst på valglisten deres i Oslo siden 1987.

• Studier over dommers sannhetskvalitet etter adferdsfilosofiske principper, magisteravhandling, 1933
• Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten, doktoravhandling, DNVA Skr. II 1936 nr. 1, 1936
• «Truth» as Conceived by Those who are not Professional Philosophers, DNVA Skr. II 1938 nr. 4, 1938
• Endel elementære logiske emner, 1941 (11. utgave, 6. opplag 1986)
• Filosofiske problemer. Deres inndeling og egenart, 1941
• Tenkningens utvikling, 1941 (6. utgave 1951)
• Symbolsk logikk, 1942
• Interpretation and Preciseness, 6 hf., 1947–51 (samlet utg. DNVA Skr. II 1953 nr. 1, 1954)
• Innføring i logikk og metodelære, 1949 (5. utgave i 2 bind., 1960, 6. utgave Logikk og metodelære, 1960, 3. (8.) utgave 1983)
• Tirich Mir til topps. Den norske Himalaiaekspedisjonen (sammen med flere), 1950
• Filosofiens historie, 1953 (3. utgave i 2 bind, 1961–1962, 7. utgave 2001)
• Gandhis politiske etikk (sammen med Johan Galtung), 1955 (3. utgave 1994)
• Democracy, Ideology and Objectivity. Studies in the semantics and cognitive analysis of ideological controversy (sammen med Jens A. Christophersen og Kjell Kvalø), 1956
• Wie fördert man heute die empirische Bewegung? Eine Auseinandersetzung mit dem Empirismus von Otto Neurath und Rudolph Carnap, 1956
• Gandhi og atomalderen, 1960
• Opp stupet til Østtoppen av Tirich Mir, 1964
• Hva er filosofi? 1965
• Moderne filosoffer, Stockholm 1965
• Hva er filosofi? 1965
• Scepticism, Oslo/London 1968
• Hvilken verden er den virkelige? 1969 (2. utgave 1982)
• Vitenskapsfilosofi, 1971 (3. utgave (sammen med Per Ariansen og Kjell Madsen) 1980)
• Økologi og filosofi, 1971 (4. utgave Økologi, samfunn og livsstil, 1974, 5. utgave 1999)
• Invitation to Chinese philosophy. Eight studies (red. sammen med Alastair Hannay), 1972
• The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise, 1972
• Gandhi and Group Conflict. An exploration of satyagraha. Theoretical background, 1974
• Teknikk, pedagogikk og en ny livsstil. En del artikler og foredrag gjennom 25 år, 1978
• Anklagen mot vitenskapen, 1980
• Det gode, lange livs far. Hallingskarvet sett fra Tvergastein, 1995
• Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft, 1998
• Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi, 1999
• Gandhi, 2000
• Inn i filosofien (sammen med Inga Bostad), 2002
• Mental håndbak. Små samtaler om store spørsmål, 2002
• The selected works of Arne Næss (redigert av Harold Glasser), 10 bind, Dordrecht 2005
• Timotei, den lille filosofen (sammen med Petter Mejlænder og Kit-Fai Næss), 2005

• økosofi
• analytisk filosofi

• Gullvåg, Ingemund og Wetlesen, Jon (red.) (1992): In Sceptical Wonder: Inquiries into the philosophy of Arne Naess on the occasion of his 70th birthday
• Thue, Fredrik W. (1997): Empirisme og demokrati: Arne Næss og fremveksten av et norsk institutt for samfunnsforskning 1939–1950, hovedoppgave UiB, 1992
• Gullvåg, Ingemund (1995): «Arne Næss og Oslo-skolen i norsk filosofi», i Bostad: Filosofi på norsk, bind 1
• Bostad, Inga (1998): Arne Næss
• Hegdal, Ola A. og Strand Olsen, Tore (2001): Jeg, Arne Næss: Et tegnet liv (ny utgave 2005)
• Arne Næss. Festskrift til 90-årsdagen 27.1.2002, Norsk filosofisk tidsskrift nr.1/2002
• Anker, Peder: «Arne Næss sett utenfra», i Samtiden nr. 4/2002, s. 4, 8 og 10–19
• Næss, Arne og Bostad, Inga (2002): Inn i filosofien: Arne Næss' ungdomsår
• Næss, Kit-Fai: «Bibliografi over Næss’ forfatterskap 1936–2001», i Norsk filosofisk tidsskrift nr. 1/2002, s. 127–138
• Sundbø, Svein (2007): Arne Næss: en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1936–2007