erkjennelsesteori

Erkjennelsesteoriens domene er kunnskap, erkjennelse og innsikt. Spørsmålene her dreier seg om hva vi kan vite, hvordan vi kan komme til kunnskap og innsikt, samt hvordan vi best kan gardere oss mot feil og usannheter. Slike spørsmål kan komme opp som en del av andre undersøkelser, men skilles likevel gjerne klart ut fra både vitenskap, metafysikk og etikk. Metafysikk søker for eksempel å forstå og forklare verdens og virkelighetens innhold, mens etikk søker å forstå rett, galt og ulike former for verdier. Her kan selvsagt spørsmål knyttet til erkjennelse og kunnskap dukke opp, men i utgangspunktet er dette erkjennelsesteoriens område.

Mange vil dessuten skille erkjennelsesteori fra psykologi, siden psykologien om våre erkjennelsesevner omhandler deres natur og virkemåte, men i liten grad reiser spørsmål knyttet til hva som skal til for å oppnå sikker kunnskap, eller normative spørsmål om hva man bør gjøre for å danne seg en oppfatning eller formening om noe, eller de epistemiske verdiene knyttet til dette.

Man kan i erkjennelsesteorien skille ut fire sentrale problemstillinger:

1. Hva erkjennelse er og hvor den har sin opprinnelse?
2. Er det mulig å oppnå sikker erkjennelse?
3. Hva kan man ha kunnskap og erkjennelse om?
4. Hvordan får man sikker erkjennelse?

Den første problemstillingen ble klart og tydelig formulert av John Locke (1632–1704) i hans Essay Concerning Human Understanding. Verket ble utgangspunktet for mye av den erkjennelsesteoretiske debatten på 1700-tallet. I denne debatten kom to motsatte synspunkter til orde, et empiristisk og et rasjonalistisk. Det førstnevnte synspunktet stod Locke selv for og er et syn der man vektlegger erfaringen over fornuften. Det sistnevnte synet tok utgangspunkt i René Descartes' (1596–1650) cogito-sats, der han beviser sin egen eksistens gjennom å slå fast at han tenker eller tviler («Cogito, ergo sum», «jeg tenker ergo er jeg»), og kan sies å vektlegge fornuften over erfaringen.

Det empiristiske synspunktet la gjerne hovedvekt på at det erkjennende subjektet var passivt mottakende av det erfaringen ga subjektet. Kunnskap var sett på som et resultat av en ensidig påvirkning av objektene ute i verden på subjektet gjennom sanseerfaringen.

Ifølge det rasjonalistiske synspunktet ble hovedvekten lagt på at det erkjennende subjektet var aktivt og måtte ta sin fornuft i bruk for å skaffe til veie sikker erkjennelse. Kunnskapen var ikke et ensidig resultat av sanseerfaring, men i første rekke et produkt av subjektets aktive tenkning og medfødte ideer.

Denne debatten om erkjennelsens opprinnelse, og særlig spaltingen i to motsatte tendenser, måtte nødvendigvis føre til den andre av erkjennelsesteoriens sentrale problemstillinger, nemlig spørsmålet om kunnskapens mulighet og gyldighet.

Kunnskap eller viten består av en overensstemmelse mellom subjekt og objekt, men verken rasjonalismen eller empirismen kunne gi en garanti for at en slik overensstemmelse er mulig.

Det var først og fremst Immanuel Kant (1724–1804) som i Kritik der reinen Vernunft («Kritikk av den rene fornuft») førte den erkjennelsesteoretiske debatten over i et nytt stadium. Kant er den egentlige grunnleggeren av den erkjennelsesteoretiske idealismen, som Descartes hadde innvarslet.

Kant går som et faktum ut fra at det er mulig å nå gyldig erkjennelse og forsøker å vise hvordan den er mulig. Hans svar går ut på at det hos subjektet, og følgelig i erkjennelsen, er et a priorisk element: Visse anskuelsesformer, som rom og tid, og kategorier, som for eksempel kausalitet, er uavhengig av de enkelte erfaringene, og de setter sitt stempel på erkjennelsesresultatet.

Vår erfaring blir dermed et produkt av disse a prioriske elementene og de påvirkningene vi utsettes for. Det blir for Kant ikke mulig å oppnå viten, det vil si allmenngyldig og nødvendig sann erkjennelse, om et objekt som er helt skilt fra subjektet, siden vi ikke kan forstå objektet annet enn gjennom anskuelsesformer og kategorier som ligger forut for erfaringen.

Problemet om kunnskapens mulighet førte allerede hos Kant til et skille mellom forskjellige retninger: dogmatisme, skeptisisme og kritisisme. Også etter Kant har dette problemet i høy grad dominert den erkjennelsesteoretiske diskusjonen.

I nyere erkjennelsesteori har følgende retninger stått sentralt:

• nyrealisme (George Edward Moore, Bertrand Russell)
• fenomenologi (Edmund Husserl, Martin Heidegger)
• språkfilosofi (Ludwig Wittgenstein, Rudolf Carnap)
• naturalisme (Willard Van Orman Quine)

Realismens grunnleggende forutsetning er at det finnes en virkelighet som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjektet, i motsetning til den erkjennelsesteoretiske idealismes syn (George Berkeley).

Realismen godtar at vi har viten om vår omverden, enten ut fra common sense-synspunkter (Moore), eller i form av en kritisk realisme som ikke identifiserer virkeligheten med vår umiddelbare oppfatning av den (Russell, Alfred Jules Ayer).

For de kritiske realistene blir ofte (erfarings-)vitenskapelig kunnskap forbilledlig.

• realismen

Fenomenologien (Husserl) beskjeftiger seg først og fremst med erfaringen og våre erkjennelses-«akter», uten å gjøre antagelser om erkjennelses-objektets eksistens. Dette synspunktet skal gjøre det mulig for filosofien selv å bli en «streng (deskriptiv) vitenskap».

• fenomenologi

Moderne språkfilosofiske og analytiske retninger (Wittgenstein, Ayer) anser gjerne analysen av grunnleggende begreper som kunnskap, sannhet, feiltagelse, gyldighet, sikkerhet, nødvendighet og så videre, som en hovedoppgave for erkjennelsesteorien.

• språkfilosofi

Erkjennelsesteoretisk naturalisme (Quine) er oppfatningen om at erkjennelsesteorien bør utformes i forlengelsen av naturvitenskapene – det vil si at menneskets erkjennelse bør studeres på lik linje med alle andre naturfenomener.

• naturalisme

Flere filosofer (Heidegger, Gilbert Ryle, Michael Polanyi) har også kritisert den tradisjonelle erkjennelsesteorien for å være altfor intellektualistisk fordi den fokuserer ensidig på teoretisk kunnskap.

Det hevdes at man også bør legge vekt på praktisk kunnskap, og enkelte hevder at den praktiske kunnskapen er en forutsetning for den teoretiske.

• Filosofi
• Filosofiens historie
• Filosofiens disipliner
• Epistemologi
• Vestens filosofer
• Nyrealisme
• Fenomenologi
• Språkfilosofi
• Naturalisme