Kart over rutene for noen tidlige antarktisekspedisjoner.
Antarktis er området rundt Sydpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned, når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i syd og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 4000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Ernest Shackletons skip «Endurance» fastskrudd i isen.
Antarktikas historie starter med tidlige vestlige teorier om et enormt kontinent, kjent som Terra Australis, antatt å eksistere langt sør på kloden. Begrepet Antarktis refererer til det motsatte av den arktiske sirkel og ble skapt av Marinus av Tyre i det andre århundret e.Kr.
Rundingen av Kapp det gode håp og Kapp Horn i det 15. og 16. århundret beviste at Terra Australis Incognita («ukjent sørlig land»), hvis det eksisterte, var et kontinent i seg selv. I 1773 krysset James Cook den antarktiske sirkel for første gang, men selv om han oppdaget øyer i nærheten, fikk han ikke øye på selve Antarktika.
I 1820 hevdet flere ekspedisjoner å ha vært den første til å ha sett Antarktika, med den russiske ekspedisjonen ledet av Fabian Gottlieb von Bellingshausen og Mikhail Lazarev som den første. Den første ilandstigningen var antakelig litt over ett år senere, da den amerikanskeselfangerenJohn Davis satte foten på isen.
Til sammen 30 land, som alle har signert Antarktistraktaten, driver forskningsstasjoner på helårsbasis eller sommerbasis på det antarktiske kontinent eller på øyer sør for 60° sørlig bredde. Stasjonene har en samlet kapasitet på omtrent 4 000 personer om sommeren og 1 000 personer som kan overvintre. I tillegg til de faste stasjonene, finnes hver sommer noen titalls mindre stasjoner som benyttes til feltarbeid (feltstasjoner).
Concordia, januar 2005.
Concordia er en forskningsstasjon i Antarktis, beliggende 3 233 moh. på Dome C på Antarktisplatået. Stasjonen åpnet i 2005 og drives i fellesskap av Frankrike og Italia.
Concordia er den tredje permanente helårsstasjonen på antarktisplatået ved siden av, Vostok (Russland) og Amundsen-Scott-basen på Sydpolen (USA). Stasjonen ligger 1 200 kilometer fra kysten, 560 km fra Vostok og 1670 km fra Sydpolen i Australias kravområde i Antarktis, Australian Antarctic Territory.
Rester etter den norske hvalstasjonen i Whalers Bay på Deceptionøya. Stasjonen ble nedlagt i 1931, men i forbindelse med Operasjon Tabarin i 1944 etablerte britene en permanent base her. Basen ble stengt i 1969 etter at det hadde vært flere vulkanutbrudd på øya.
Foto: Ville Miettinen
Rester etter den norske hvalstasjonen i Whalers Bay på Deceptionøya. Stasjonen ble nedlagt i 1931, men i forbindelse med Operasjon Tabarin i 1944 etablerte britene en permanent base her. Basen ble stengt i 1969 etter at det hadde vært flere vulkanutbrudd på øya.
Scotts team på Sydpolen, 18. januar 1912. Fra venstre: Wilson, Scott, Oates, Bowers, Edgar Evans.
Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen. Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar1912, men oppdaget at en ekspedisjon ledet av Roald Amundsen hadde vært der trettitre dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble deltagernes historie kjent.
Nils Otto Gustaf Nordenskjöld (1869–1928) var en svensk geolog på Uppsala universitet, polarforsker, professor samt rektor ved Göteborgs handelshögskola. Han ble kjent for den svenske antarktisekspedisjonen i 1902 med skipet «Antarctic», der nordmannen Carl Anton Larsen var kaptein. Det var en av de første vitenskapelige ekspedisjonene til det for det meste uutforskede kontinentet. Til tross for at ekspedisjonen var spekket med strabasiøse opplevelser og problemer, fikk den et vellykket utfall og bidro til stor vitenskapelig fremgang.
I 1905 ble han professor i geografi og etnografi ved Göteborgs högskola. I årene 1914–1923 var han prorektor, og fra 1923 rektor, ved Handelshøgskolen i Göteborg.
Nordenskjöld utforsket Grønland i 1909 og vendte tilbake til Sør-Amerika for å forske i Chile og Peru på begynnelsen av 1920-tallet.
[[Fil:|150px|right|border|Hut Point, med Royal Society-fjellene i horisonten og Scotts hytte i forgrunnen.]]
Hut Point-halvøya er en lang og smal landmasse i Antarktis, mellom 3,2 og 4,8 km bred og 24 km lang, som strekker seg sørvestover fra hellingene nedenfor Mount Erebus på Rossøya.
Discovery-ekspedisjonen (1901–04) under Robert Falcon Scott satte opp ekspedisjonshytta på Hut Point, et lite punkt som ligger 1,6 km nordøst for {ikkerød|Kapp Armitage}} på den sørlige enden av halvøya. Medlemmene under Scotts andre ekspedisjon (1910–13) overvintret på Cape Evans og brukte ofte hytta i løpet av sine reiser. De refererte til dette området som Hut Point-halvøya.
DS «Southern Cross» var en dampdrevet ishavsskute som var konstruert av Colin Archer og bygget i 1886 i Arendal. Som selfangstskute gikk hun under navnet «Pollux», men i 1898 ble hun solgt som ekspedisjonsskip til antarktispioneren Carsten Borchgrevink og omdøpt «Southern Cross». Fra 1898–1900 ble hun benyttet på den første ekspedisjonen som overvintret på det antarktiske kontinent.
