Grytviken
| Grytviken | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene | ||
| Høyde o.h. | 106 meter | ||
 Grytviken 54°16′53″S 36°30′29″V | |||
Grytviken ligger på øya Sør-Georgia i det sørlige Atlanterhavet. Grytviken ble grunnlagt 16. november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen som en hvalstasjon for Compañía Argentina de Pesca (Argentinas fiskekompani). Grytviken ble satt opp med argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. Grytviken ble raskt en stor suksess og i den første fangstsesongen slaktet man 195 hvaler.
Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Beskatningen av hvalbestanden var større enn hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten.
Det ligger en britisk forskningsstasjon en kilometer fra Grytviken på King Edward Point, der den britiske magistraten også har sin administrasjon.
Historie
[rediger | rediger kilde]Etableringen av Grytviken
[rediger | rediger kilde]
Grytviken ble grunnlagt 16. november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen som en hvalstasjon for Compañía Argentina de Pesca. Landstasjonen var den første i Antarktis. Grytviken ble satt opp med til argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. Hele samfunnet og selskapet ble sterkt preget av personer fra Vestfold. Grytviken ble raskt en stor suksess. Stedet lå godt skjermet og hadde rikelig tilgang på ferskvann og i den første fangstsesongen slaktet man 195 hval.
Storbritannia regulerte fangsten gjennom tildeling av konsesjoner og fangstlisenser. Det ble også lagt eksportavgift på hvalolje.
Over 80% av fangsten det første året var knølhval. Frem til 1912 var knølhvalen det viktigste byttedyret, men allerede fra 1916 var den av helt underordnet betydning, og fra 1926 til 1939 ble det ved øya bare tatt 360 knølhval av totalt 34 000 hval.
I rekordsesongen 1930 – 1931 var det 6500 nordmenn ute på hvalfangst. Disse var fordelt på 160 hvalbåter og 29 flytende kokerier. Tilsammen ble det i denne sesongen produsert 2 316 962 fat olje, som innbrakte ca. 150 millioner kroner til Norge.
Ernest Shackleton dør i Grytviken
[rediger | rediger kilde]
Grytviken er sterkt koblet til Ernest Henry Shackletons liv. Her fikk han hjelp etter sin mislykkede ekspedisjon, Imperial Trans-Antarctic Expedition, til øya Elephant Island hvor hans skip «Endurance» ble innestengt av pakkis. Shackleton ligger gravlagt på kirkegården i Grytviken etter at han døde til sjøs av hjerteattakk i 1922 på en senere ekspedisjon med RYS «Quest».
Kirkelivet i Grytviken
[rediger | rediger kilde]I 1910 var sjømannspresten i Buenos Aires Ivar Welle første prest til å besøke hvalfangststasjonene på Sør-Georgia.
To år senere fikk Kristen Løken ansettelse som prest og foredragsholder i Grytviken. 24. november 1913 begynte oppføringen av en kirke i Grytviken, levert av Strømmen trævarefabrik, og denne ble innviet 1. juledag samme år.
De neste årene skiftet prestene hyppig, mye på grunn av ensomhet og øyas fjerne beliggenhet. Det er for det meste teologistudenter som tar jobben som øyas prest.
Fra starten i 1912 bekostet Carl Anton Larsen kostnadene til driften av kirken og senere ble det et kortvarig spleiselag mellom hvalfangstselskapene. I en lengre periode er stedet uten fast prest og i 1928 overtar Den norske Sjømannsmisjonen. Tre år senere er hele hvalfangstnæringen i dyp krise og hele prestegjerningen på øya blir avviklet. På 1950-tallet etableres det en diakontjeneste og langfredag 1960 avholdes den siste offisielle norske gudstjenesten i Grytviken kirke.
Kirken forfaller i årene som går, men blir på slutten av 1990-tallet pusset opp da kirken anses som et viktig norsk kulturminne. Fungerende biskop i Tunsberg bispedømme, Magne Storeli, gjenvigslet kirken i Grytviken 16. januar 1999.
Nedleggelse av Grytviken
[rediger | rediger kilde]Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Beskatningen av hvalbestanden var større en hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Stasjonen var, med unntak av sesongen 1962-63, i kontinuerlig drift til den ble stengt i desember 1964.
Falklandskrigen
[rediger | rediger kilde]Under Falklandskrigen ble Grytviken okkupert av argentinske styrker i begynnelsen av april 1982. Dette ble etterfulgt av en kort kamp med britiske styrker. Den britiske marinen, SAS og SBS tok tilbake bebyggelsen tre uker etter uten at et skudd ble avfyrt.
Grytviken i dag
[rediger | rediger kilde]
Hvalbåtene «Petrel» «Dias» og «Albatros» ligger halvt nedsunket ved kaia. Produksjonsanlegg, kontorer og bolighus er falleferdige. Det samme er demningen oppe i fjellet, som var leverandør av vann til verdens sydligste kraftstasjon. Alt ble forlatt i den tro at man skulle komme tilbake. Det eneste som er vedlikeholdt av de gamle bygningene er kirken.
Britene har frem til 2004 brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp, med blant annet fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn samt forsterket falleferdige bygninger.
Området brukes i dag til vitenskapelig forskning underlagt British Antarctic Survey.
Turisme
[rediger | rediger kilde]4 000 turister besøker årlig den forlatte hvalfangststasjonen, hvor blant annet kirken, museet og gravstedet til Ernest Henry Shackleton er populære severdigheter.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken: Fangst, tro og dristighet på Syd Georgia. ISBN 82-476-0109-5
- Tom Schandy: Syd Georgia: Kongenes øy. ISBN 82-92069-10-0
- Arild Pettersen: Syd Georgia: Eventyrernes øy. ISBN 82-7911-015-1
- Dag Bakka jr.:Hvalfangsten: Eventyret tar slutt. ISBN 82-90528-24-8
- Erling Bystrøm: Et år på Syd-Georgia (1944)
- R.K. Headland, The Island of South Georgia, Cambridge University Press, 1984
