Teodoro Obiang Nguema Mbasogo
Teodoro Obiang Nguema Mbasogo (født 1942) har vært president i Ekvatorial-Guinea siden 1979, da han tok makten i et kupp mot sin onkel Francisco Macías Nguema.
| Teodoro Obiang Nguema Mbasogo | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 5. juni 1942 (82 år) Acoacán, Ekvatorial-Guinea | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Utdannet ved | General Military Academy Colegio Nacional Enrique Nvó Okenve[1] | ||
| Ektefelle | Constancia Mangue María Verminia Buckanan García Elema[2] Shaw[2] | ||
| Far | Santiago Nguema Eneme Obama | ||
| Mor | María Mbasogo Ngui | ||
| Barn | Teodorín Nguema Obiang[3] Gabriel Mbega Ruslán Obiang | ||
| Parti | Ekvatorial-Guineas demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | Spania under Franco Ekvatorial-Guinea | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1979)[4]
Lakandula-ordenen (2006)[5] Storoffiser av Andeskondorordenen (2017) Republikken Serbias orden Den gule stjernes æresorden (2012)[6] National Order of Equatorial Guinea | ||
| Ekvatorial-Guineas president | |||
| 3. august 1979– | |||
| Forgjenger | Francisco Macías Nguema | ||
| Formann av Den afrikanske union | |||
| 31. januar 2011–29. januar 2012 | |||
| Forgjenger | Bingu wa Mutharika | ||
| Etterfølger | Yayi Boni | ||
Tidlig liv
redigerHan ble født i distriktet Mongomo i Río Muni i den daværende spanske kolonien, som sønn av en innvandrer fra Gabon.[trenger referanse] Han var nummer tre i en søskenflokk på ti. Obiang tilhører flertallsbefolkningen fang.[trenger referanse]
I 1963 trådte han inn i territorialgarden, og ble samme år sendt til militærakademiet i Zaragoza i Spania. Etter hjemkomsten i 1965 tjenestegjorde han i Mikomeseng ved grensen til Kamerun, sist med rang som løytnant.
Under Macías
redigerEtter Ekvatorial-Guineas uavhengighet 12. oktober 1965 ble onkelen Francisco Macías Nguema alenehersker, etter å ha utmanøvrert alle konkurrenter. Obiang ble utnevnt til øverstkommanderende for militæret i regionen rundt hovedstaden Malabo og guvernør i Bioko. Han var også sjef for det beryktede Black Beach-fengselet, viseforsvarsminister og fra 1975 øverstkommanderende for hæren.
President
rediger3. august 1979 avsatte han onkelen i et kupp. Etter kuppet lot han onkelen bli dømt til døden og henrettet. I oktober 1979 utnevnte Obiang seg formelt til president. Han lovet å reformere staten og bedre leveforholdene for befolkningen.[trenger referanse] I 1981 forsonte han seg med Spania, som onkelen hadde brutt med, og mottok utviklingshjelp fra spanske myndigheter.[trenger referanse] Samtidig løsnet han båndene til Sovjetunionen, og tillot religionsutøvelse, etter at onkelen i mai 1978 hadde erklært Ekvatorial-Guinea som en ateistisk stat.[trenger referanse]
De første årene var han president i egenskap av formann for en militærjunta. I 1982 innførte han en ny forfatning, som ble vedtatt i en folkeavstemning 15. august samme år, offisielt med 95,38 % av stemmene.[trenger referanse] Forfatningen trådte i kraft syv dager senere. Allerede i april hadde han utnevnt Cristino Seriche Bioko til statsminister. Med den nye forfatningen begynte hans første syvårsperiode som «valgt» president. Det tidligere enhetspartiet PUNT hadde blitt oppløst etter hans maktovertagelse, og valget av 41 representanter til det nye parlamentet den 28. august 1983 skjedde uten partier.
I 1987 grunnla han et nytt enhetsparti, Partido Democrático de Guinea Ecuatorial (PDGE), som ved parlamentsvalget i juli 1988 fikk samtlige seter i parlamentet. Obiang ble selv gjenvalgt som president i juni 1989 med 99 % av stemmene.[trenger referanse]
Etter den økende demokratiseringen av Afrika etter 1989 endret Obiang, i det minste overfladisk, sin politiske kurs, og innførte 16. november 1991 en ny forfatning, offisielt med støtte fra 94,3 % i en folkeavstemning.[trenger referanse] 21. november 1993 ble det for første gang siden 1968 holdt valg med flere partier i Ekvatorial-Guinea. Hans eget parti, PDGE, fikk da 68 av 80 seter. Utenlandske observatører beskrev valget som lite fritt og rettferdig.[trenger referanse]
Etter utløpet av hans andre syvårsperiode som president ble Obiang gjenvalgt den 25. februar 1996 med 97,85 % av stemmene.[trenger referanse] Opposisjonen boikottet valget. Ved parlamentsvalget 7. mars 1999 fikk PDGE 75 av 80 seter. Og ved presidentvalget 15. desember 2002 ble Obiang nok en gang gjenvalgt, denne gangen med 97,1 % av stemmene.[trenger referanse] De fire opposisjonskandidatene hadde trukket seg i forkant av valget, men Celestino Bonifacio Bacalé fikk likevel 2,2 %.[trenger referanse] Ved parlamentsvalget 25. april 2004 deltok PDGE i en koalisjon som til sammen fikk 98 av 100 seter. Av disse fikk PDGE 68. Hans tidligere statsminister Cristino Seriche Bioko grunnla i slutten av 2004 opposisjonspartiet VDDC.
I juli 2003 erklærte den statlige radiokanalen at Obiang er en [gud som «er i permanent kontakt med den Allmektige» og «kan bestemme å drepe uten at noen stiller ham til ansvar og uten å havne i Helvete».[trenger referanse] Selv hadde Obiang sagt lignende ting i 1993.[trenger referanse]
Han har oppmuntret til en personkult, og mange byer og landsbyer har gater oppkalt etter Obiangs kupp mot onkelen. Klær med presidentens ansikt påmalt er også et vanlig syn i Ekvatorial-Guinea.[trenger referanse]
På samme måte som Idi Amin gjorde det, har han tillatt rykter om at han er kannibal.[7] Kannibalisme har lang tradisjon blant fang-folket i Sentral- og Vest-Afrika, som Obiang tilhører.[trenger referanse] Trolig har kannibalisme vært brukt som ledd i krigføring for å spre frykt.[trenger referanse]
Ifølge det amerikanske magasinet Forbes er Obiang det rikeste statsoverhodet i verden, med en formue på 600 millioner USD.[8]
Kuppforsøk
redigerI mars 2004 erklærte han at myndighetene i Ekvatorial-Guinea hadde oppdaget et komplott mot hans regjering, og at etterretningstjenestene i USA, Storbritannia og Spania var innblandet. 15 personer ble arrestert, og kort etter ble ytterligere 70 leiesoldater under ledelse av Simon Mann arrestert på flyplassen i Harare i Zimbabwe. Det er ikke bevist at leiesoldatene har hatt forbindelse på regjeringshold i vestlige land.[trenger referanse] Obiang har stort sett et godt forhold til den vestlige verden.[trenger referanse] Det førte til oppsikt da Mark Thatcher, sønn av Margaret Thatcher, innrømmet å ha spilt en rolle i kuppforsøket. Simon Mann ble i 2008 dømt til over 34 års fengsel i Ekvatorial-Guinea, etter å ha blitt utlevert fra Zimbabwe hvor han allerede hadde sonet en straff for samme forhold.[trenger referanse] Obiang hadde lovet å benåde Mann dersom han tilstod alt og navnga bakmennene, noe han gjorde, men dette skjedde likevel ikke.[trenger referanse]
Menneskerettigheter under Obiangs styre
redigerTortur og mishandling av opposisjonelle og medlemmer av den etniske minoriteten bubi er svært vanlig i Ekvatorial-Guinea.[9] I februar 1997 innrømmet Obiang alvorlige brudd på menneskerettighetene i Ekvatorial-Guinea, og lovet å bøte på situasjonen. De massive menneskerettighetsbruddene i januar 1998 gjorde det imidlertid klart at hadde dreid seg om tomme løfter.[10] Myndighetene i landet nekter menneskerettighetsorganisasjoner å etablere seg der.
Referanser
rediger- ^ www.pdge-guineaecuatorial.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.elmundo.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ foreignpolicy.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1979-30421[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.officialgazette.gov.ph[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.guineaecuatorialpress.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. juni 2008. Besøkt 8. juli 2008.
- ^ https://web.archive.org/web/20061122070135/http://www.forbes.com/billionaires/2006/05/04/rich-kings-dictators_cz_lk_0504royals.html
- ^ Amnesty International: Jahresbericht 2000 – Äquatorial Guinea Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine.
- ^ Amnesty International: Equatorial Guinea – A country subjected to terror and harrassment