Publikasjoner
Becoming allies: Finland and Norway after Russia's invasion of Ukraine
Høsten 2022 signaliserte finske og norske politiske ledere at det norsk-finske forholdet hadde gått inn i en ny fase. Statsminister Jonas Gahr Støres uttalte til og med at Norge ikke har «noen bedre venn» enn Finland. Slike lovord står i interessant kontrast til veletablerte historier om et tidvis anstrengt norsk-finsk forhold under den kalde krigen. I denne artikkelen analyserer vi den effektive fremveksten av et nytt narrativ om finsk-norsk vennskap i tiden før og etter Russlands invasjon av Ukraina. Innenfor den type regionale sikkerhetskomplekser som det de nordiske landene inngår i, er bi- og multilaterale relasjoner en viktig men understudert del. Eksemplet Finland-Norge gir oss mulighet til å studere samspillet mellom kollektiv identitet i et overordnet sikkerhetsfellesskap og identitetsutvikling mellom stater innad i de samme fellesskapene. Et hovedfunn i artikkelen er et nytt narrativ om finsk-norsk vennskap fant trygt ankerfeste i det allerede etablerte narrativet om det velfungerende og tillitsfulle nordiske sikkerhetsfellesskapet.
Training folk internationalists: Foreign policy identity and children’s news
Hvordan blir nye generasjoner av beslutningstakere og borgere introdusert til "verden der ute" – og til sin egen stats ambisjoner, praksiser og påvirkning på den internasjonale arena? Selv om flere studier har analysert nasjonal identitetsbygging gjennom utdanning, vet vi mindre om hvordan kunnskap om utenrikspolitikk formidles til barn og unge gjennom massemedier. Med Norge som case, bidrar denne artikkelen til å fylle dette kunnskapsbehovet. Vi kopler sammen forskning om hvordan utenrikspolitiske identiteter bygges og opprettholdes på daglig basis, og forskning på hvordan utdanning og massemedier former den offentlige debatten og aktørene som inngår i denne. Empirisk ser vi på hvordan kunnskap om det internasjonale og om norsk utenrikspolitikk formidles til norske barn og unge gjennom to populære, skreddersydde nyhetsmedier for barn: Aftenposten Junior og NRK Supernytt.
Reviving Nordic Security and Defense Cooperation
I kjølvannet av Finland og Sveriges inntreden i NATO vil alliansens nordlige militærmakt utvides betydelig — forutsatt at de nordiske og baltiske statene koordinerer seg tilstrekkelig med tanke på risiko for overbelastning og konkurranse. Finland og Sveriges nyinngåtte NATO-medlemskap blir med rette hyllet som en historisk begivenhet: Det representerer at alle de nordiske landene er i en millitærallianse for første gang på århundrer. Som et resultat kan man kjenne på en entusiasme for gjenopplivet sikkerhet- og forsvarssamarbeid over hele den nordiske regionen. Likevel kommer ikke veien framover uten utfordringer, og landene står ovenfor blant annet risiko for overbelastning, regionale uenigheter og strategisk kommunikasjon. Til tross for den fornyede entusiasmen er det verdt å huske at den nye nordiske forsvarsintegrasjonen må finne sted innenfor det overordnede NATO-samarbeidet. Finland og Sveriges formelle inntreden i alliansen representerer starten på en lang prosess for begge land, og det vil ta tid før de er fullt integrert i alle NATOs strukturer. Denne artikkelen diskuterer noen av de mulighetene og utfordringene de to landene og den bredere nordisk-baltiske regionen står ovenfor i denne prosessen.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Colombia
Colombias langvarige konflikt resulterte i fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og geriljagruppen Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) i 2016. Avtalen inkluderte mål om å oppnå fred gjennom landreformer, reintegrering av tidligere stridende, håndtering av ulovlig dyrking, sikre utbedring av skadet jord samt sikre frivillig tilbakevending for internt fordrevne. En kombinasjon av tilstedeværelsen til ikke-statlige væpnede grupper, vold, sosial ulikhet og miljøutfordringer er imidlertid med på å hindre gjennomføringen av fredsavtalen, særlig i rurale områder. Siden 2022 har den nåværende regjeringen fulgt en politikk som innebærer ‘Absolutt Fred’, sammen med gjennomføringen av fredsavtalen. Dette innebærer blant annet fredssamtaler med væpnede grupper og håndteringen av strukturell vold, rasistisk motivert diskriminering, kjønnsulikhet, sosiale ulikheter og miljøhensyn. Dette faktaarket fokuserer på hvordan klimarelatert risiko for fred og sikkerhet samhandler med spesifikke bestemmelser i fredsavtalen, og gir en oppdatering på situasjonen siden 2022.
The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics
Stater streber ikke bare etter rikdom og sikkerhet, men også internasjonal status. Stadig mer forskning har dokumentert at stater av alle størrelser bruker betydelig med tid, energi, og til og med blod og skatter, når de søker status på verdensscenen. Til tross for forskeres suksess med å identifisere tilfeller av status-søking, mangler de enighet om arten til de internasjonale hierarkiene som stater sies å konkurrere innenfor. Å kunne gi mening om denne status-tvetydigheten er fortsatt den viktigste metodologiske og teoretiske utfordringen som statusforskning står overfor i feltet internasjonale relasjoner (IR). I "The Grammar of Status Competition" ser Paul David Beaumont nærmere på dette puslespillet, ved å gjøre en statusens allment anerkjente "glatthet" til en styrke. Gitt at stater, myndigheter og borgere bryr seg om, og forfølger, status til tross for at det er vanskelig å vurdere hvor suksessfullt dette er, argumenterer Beaumont for at vi kan studere internasjonale statushierarkier gjennom disse aktørenes forsøk på å takle denne samme statusuklarheten. Boken undersøker de teoriene om internasjonal status (TIS) som regjeringer og innbyggere selv produserer og bruker for å kunne gi mening til statens posisjon i verden. Boken fremmer et nytt rammeverk for å studere TIS, og belyser hvordan spesifikke teorier om internasjonal status dukker opp, stopper opp og blir omstridt, og hvordan disse prosessene påvirker innenriks- og utenrikspolitikk. Ved å vise frem verdien av en TIS-tilnærming via flere historiske case-studier – fra atomvåpenkontroll til norsk utdanningspolitikk – tar Beaumont dermed opp tre store gåter innen IR-statusforskning: hvorfor stater konkurrerer om status når de internasjonale belønningene virker flyktige, hvordan stater kan unnslippe nullsumspillet knyttet til oppdrag for posisjonsstatus, og hvordan statusforskere kan overvinne det metodiske problemet med å skille status fra andre motivasjoner.
The future of the US nuclear guarantee
Krigen i Ukraina har potensial til å fundamentalt endre Europas sikkerhetslandskap. Denne utfordringen forsterkes av det stadig tettere sikkerhetssamarbeidet mellom Kina og Russland. Samtidig vekker politisk dysfunksjon i USA bekymring, og betydelige skifter i amerikansk sikkerhetspolitikk kan redusere landets forpliktelse til Europa. Atomvåpen spiller en sentral rolle i stormaktspolitikken. Moderniseringen av amerikanske strategiske atomstyrker utgjør en stor utfordring. Denne utviklingen kan svekke troverdigheten til USAs utvidede avskrekking og kjernefysiske garanti til Europa. I denne sammenhengen er det avgjørende for europeiske allierte å styrke sin konvensjonelle forsvarsevne, og dermed redusere avhengigheten av atomvåpen. I tillegg bør Europa aktivt kjempe for en robust atomavskrekking, ifølge denne rapporten. Selv om amerikanske taktiske eller sub-strategiske atomvåpen stasjonert i Europa bare utgjør en liten del av USAs totale atomarsenal, er de fortsatt viktige. Europeiske nasjoner bør også søke større operativt samarbeid med amerikanske strategiske styrker, inkludert å være vertskap for amerikanske strategiske flyoperasjoner i sitt luftrom og delta i felles trening og øvelser.
US and UK Elections: Implications for NATO and Northern European Security
Hvordan vil utfallet av valget i USA påvirke sikkerhetspolitikken i Storbritannia nord-Europa? Rapporten diskuterer mulige konsekvenser av en seier for henholdsvis Harris og Trump, samt den nye britiske regjeringens sikkerhetspolitiske orientering. Hva betyr dette for Norge og nord-Europa?
Respons - Norsk utenrikspolitikk for en ny tid. Sluttrapport
I 2023 og 2024 arrangerte UD, i samarbeid med lokale aktører, til sammen sju konferanser i RESPONS-serien. Åpningskonferansen fant sted i Oslo i mars 2023, med NUPI som arrangør. Deretter fulgte et møte med NATOs generalsekretær, også i Oslo, og arrangementer i Arendal, Lillehammer, Trondheim, Bergen, Stavanger og Tromsø. Den tematiske innretningen på arrangementene har variert fra det brede til det smale, fra sikkerhetspolitikk og utvikling, via teknologi til handelspolitikk og grønn omstilling. En rekke fagfolk fra hele landet og fra ulike profesjoner og fagdisipliner, har innledet og deltatt i paneler. Utenriksministrene Anniken Huitfeldt (2022-2023) og Espen Barth Eide (2023-) har deltatt på alle arrangementene med unntak av ett – under Arendalsuka – hvor utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (2021-) representerte departementet. NUPI har rapportert fra alle sju konferanser. Dette er i tillegg seriens sluttrapport, der de foregående delrapportene er inkludert.
Norske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Libya
Libya er utsatt for en rekke klimautfordringer. I september 2023, forårsaket stormen Daniel kraftig nedbør og flom, og utløste kollapsen av to eldre demninger i det østlige Libya. Dette etterlot et spor av ødeleggelse i byen Derna og områdene rundt. Libya er også et av de tørreste og mest vann-stressede landene i verden; det er utsatt for tørke og mindre enn to prosent av landet får nok regn til opprettholde jordbruket. Klimastressfaktorer forverres i sin tur av politisk uro, splittede myndigheter, langvarig konflikt og tilstedeværelsen av en mengde væpnede grupper. Disse faktorene, som har bidratt til korrupsjon og mangel på god styring, påvirker innsatser for å håndtere klimarelaterte risikoer, inkludert de som kan påvirke freds- og sikkerhetsdynamikken.