Stekepanne i aluminium
Stekepanne i aluminium. Aluminium har stor varmeledningsevne.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Varmeledningsevne er et mål på hvor godt et materiale kan transportere varme fra høy til lav temperatur.

Faktaboks

Også kjent som

termisk konduktivitet

Varmeledningsevnen avhenger av materialets aggregattilstand, og er ofte større i et faststoff enn i en væske eller en gass. For eksempel har luft liten varmeledningsevne, mens de fleste metaller har stor varmeledningsevne.

I et faststoff avhenger varmeledningsevnen av hvor rent og krystallinsk stoffet er. I et stoff der atomene sitter sammen i et regelmessig gitter, vil vibrasjonene som leder varmen lett kunne forplante seg og dermed la varmen strømmen gjennom materialet. Er derimot det samme faste stoffet amorft, slik at atomene sitter i en mer tilfeldig rekkefølge, vil vibrasjonene stadig treffe hindringer som gjør at varmen ikke beveger seg så lett gjennom materialet. Dermed blir varmeledningsevnen dårligere. Dette fenomenet ser man ofte i elektriske halvledere som for eksempel silisium brukt i elektronikk, der varmeledningsevnen blir bedre jo renere materialet er.

Varmeledningsevnen har stor betydning i hverdagen. For eksempel er det avgjørende at isolasjon i yttertøy og hus har dårlig varmeledningsevne for å unngå tap av varme til omgivelsene. På den andre side er det ofte viktig at stekepanner og kokekar har høy varmeledningsevne, slik at temperaturen i maten som behandles raskt kan øke ved behov.

Definisjon av varmeledningsevne

Varmeledningsevnen angir hvor godt et materiale transporterer varme fra høy til lav temperatur.

I figuren utsettes et stoff med lengde Δx (uttales 'delta x') og tverrsnittareal A for en temperaturforskjell ΔT. Varme i form av gittervibrasjoner (i en elektrisk isolator) eller elektroner (i et metall) strømmer da fra enden som har høy temperatur T+ΔT til enden som har lav temperatur T.

Varmeledningsevne er en størrelse som har en presis definisjon i fysikken. For å forstå denne definisjonen, må man først vite at varmefluksen (også kalt varmestrømtettheten) gjennom et material angir hvor mye varme som passerer et tverrsnittsareal per tid. Varmefluks har enheten W/m² der W står for watt og m for meter. Et materiale som er utsatt for en temperaturforskjell, for eksempel lav temperatur på undersiden og høy temperatur på oversiden, kan sies å utsettes for en temperaturgradient. I en slik temperaturgradient vil energi forflyttes fra høy temperatur til lav temperatur. Temperaturgradienten måles i K/m, der K står for kelvin. Forholdet mellom varmefluks og temperaturgradient uttrykkes ved hjelp av Fourierloven.

Dersom man måler varmefluksen J mellom de to endene av et materiale med lengde Δx (leses delta x) og temperaturforskjell ΔT, kan varmeledningsevnen defineres ved hjelp av formelen:

\[\kappa = -\frac{J \Delta x}{\Delta T}\]

Varmeledningsevnen angis her med κ, den greske bokstaven kappa, måles i W/(K·m), og er et mål på hvor godt et materiale kan lede varme. I noen sammenhenger brukes den greske bokstaven lambda (λ) som tegn for varmeledningsevne i stedet for κ, og den omtales som lambdaverdi.

Varmeledning i elektriske ledere og isolatorer

Varmeledningsevne i halvledere og elektriske isolatorer avhenger av strukturen.

I metaller som kobber er varmeledningsevnen høy, rundt 400 W/(K·m). Det skyldes de mange elektronene som lett kan forflyttes og bidra til transport av varme. Elektroner står derfor ofte for både ledning av elektrisk strøm og varme i et metall. De fleste metaller er både gode elektriske ledere og samtidig gode varmeledere. Dette uttrykkes i Wiedemann-Franzs lov.

I isolatorer er det få tilgjengelige elektroner, og derfor vil det være vibrasjoner i gitteret som står for varmeledningen. Disse elementære vibrasjonene kan oppfattes som partikler, fononer, som forplanter seg med lydens hastighet. Også vibrasjoner kan gi opphav til høy varmeledningsevne. I noen elektriske isolatorer, som for eksempel diamant, er varmeledningsevnen enda høyere enn i metaller. Diamant er en isolator som har varmeledningsevne over 1000 W/(K·m), og er dermed et av materialene med høyest varmeledningsevne.

Renhet og krystallinitet

Varmeledningsevnen til et materiale avhenger av hvor rent materialet er. Jo mer urenheter et krystallinsk materiale har, jo mindre blir varmeledningsevnen.

Krystallinitet har også mye å si for hvor god varmeleder et materiale er. Amorfe materialer, det vil si materialer som ikke har krystallinsk struktur, vil ofte ha en dårligere varmeledningsevne enn rent krystallinske materialer. Man lager gjerne krystallinske materialer ved å kjøle ned væsker. Dersom man kjøler væsken sakte ned slik at det danner en god krystall uten særlig defekter, vil denne kunne lede varme bedre enn dersom man kjøler den hurtig slik at det dannes et amorft materiale.

Temperaturavhengighet

Varmeledningsevnen til grunnstoffet silisium øker med kuben av temperaturen (T3) ved lave temperaturer, og faller med den inverse av temperaturen (T-1) for høye temperaturer.

Varmeledningsevnen avhenger av materialets temperatur. I elektriske halvledere og isolatorer øker varmeledningsevnen med temperaturen ved lave temperaturer, noe som skyldes at gittervibrasjonene bidrar til at mer energi tas opp når temperaturen øker. Ved lave temperaturer vil også varmekapasiteten til materialet øke med temperaturen på omtrent samme måte som varmeledningsevnen. Ved høye temperaturer vil varmekapasiteten være konstant i henhold til Dulong og Petits lov, men den økende graden av fononer (gittervibrasjoner) som kolliderer gjør at varmeledningsevnen avtar med temperaturen.

Metaller følger Wiedemann-Franzs lov. I mange metaller avtar den elektriske ledningsevnen nokså sterkt med temperaturen, som kan føre til at også varmeledningsevnen avtar med temperaturen.

Kompositter og anisotrope materialer

Dersom man blander sammen forskjellige materialer med ulik varmeledningsevne, vil den målte varmeledningsevnen til det sammensatte materialet avhenge av blandingsforholdet. For eksempel kan man lage et godt isolerende materiale ved å lage et porøst materiale som inneholder mye luft, siden luft er en dårlig varmeleder.

Noen materialer har ulik varmeledningsevne langs forskjellige retninger, og kalles derfor anisotrope varmeledere. Fiberarmerte materialer med lange tråder, som for eksempel armert plast eller treverk, har bedre varmeledning langs fibrene enn på tvers av dem.

Typiske verdier for ulike stoffer

Materiale Varmeledningsevne i W/(K·m)
Sølv 420
Kobber 400
Gull 315
Aluminium 230
Sink 120
Støpejern 80
Stål 50
Rustfritt stål 14
Granitt 2–4
Is 2
Glass 0,6–1
Betong 0,3–1
Murstein 0,7
Vann 0,6
Kork 0,3
Snø, kompakt 0,2
Papir 0,1–0,3
Tre 0,1–0,2
Tørr jord 0,1
Trefiberplater 0,05
Tøy, filt 0,05–0,03
Glassvatt, steinull 0,03
Tørr luft 0,02

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Nils Hagness

Kan det være at denne artikkelen inneholder feil? Den synes å omtale varmegjennomgangskoeffisient (U-verdi)? Er ikke måleenhet for spesifikk varmeledningsevne (lamda) W/mK?

svarte Anne Eilertsen

Takk for kommentaren! Artikkelen har nå blitt rettet opp.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg