rett (juridisk)

Det er en forutsetning for et ordnet og fredelig samliv mellom større grupper av mennesker at det gjelder visse regler for innbyrdes samkvem. Når slike regler blir oppfattet som forpliktende og bindende, sies de å ha karakter av rettsregler. Rett i slik forstand kalles ofte objektiv rett. Man snakker også om at det eksisterer en rettsorden i samfunnet. Man har begreper for ulike typer rett, for eksempel strafferett, avtalerett og arbeidsrett, og for eksempel norsk rett, folkerett og EU-rett.

Positiv rett er et begrep for den rett som faktisk gjelder i et samfunn, enten i henhold til bestemmelser av en lovgivningsmyndighet (i Norge Stortinget) eller som sedvanerett. Det er vanlig å anerkjenne bare denne som uttrykk for rettsordenen. Derfor er positiv rett og rett synonymer. En annen ting er at blant annet tilhengere av naturrettslige ideer har hevdet at det eksisterer visse høyere normer som lovgiveren ikke kan sette seg ut over.

Systematisk er det vanlig å inndele retten i offentlig rett og privatrett. Til den offentlige rett hører statsforfatningsrett, forvaltningsrett, sivilprosess, straffeprosess og strafferett. Folkerett hører også til den offentlige rett. Privatretten eller sivilretten omfatter blant annet personrett, familierett, formuerett og arverett. Dessuten fins det internasjonal rett, hvor reglene er nedfelt i traktater, konvensjoner med mer. En spesiell del av den internasjonale rett er EU-retten, som har stor betydning for Norge gjennom EØS-avtalen.

Populært brukes ofte uttrykket «lov og rett» i betydningen rettsorden, men dette uttrykket er egentlig upresist, siden lovene er en del av retten.

Rett kan også bety rettslig posisjon for enkeltpersoner, og da ikke bare enkeltmennesker, men også juridiske personer. Rett i slik betydning kalles ofte subjektiv rett. Den enkeltes rett er da juridisk begrunnet for eksempel i lov, forskrift, avtale eller sedvane. Person A har for eksempel en avtale med person B om å kunne kjøre over tomta hens. A har da en ferdselsrett, som er juridisk begrunnet i avtalen med B. Et eksempel på at den enkeltes rett kan være begrunnet i lov, er barns rett til å arve foreldrene sine. Barna har da arverett (men ordet arverett kan også bety arverett rent generelt som en del av privatretten (se ovenfor), og det kan bety universitetsfaget arverett (se nedenfor)).

Ordet rett kan også bety domstol. Om en advokat kan man for eksempel si at hen «er i retten» når vedkommende fører sak for domstolen. Og vedkommende har da ganske sikkert åpnet sitt innledningsforedrag med ordene «ærede rett». Rett i denne betydningen forekommer også i sammensetninger som Høyesterett, lagmannsrett eller Arbeidsretten.

Dessuten brukes ordet rett i sammensetninger om forskjellige juridiske fag, særlig ved universitetene. Man snakker da om for eksempel strafferett og forvaltningsrett, og om rettslære og rettsvitenskap.

De eldste rettsreglene, som ble til blant annet i Babylonia, Assyria, Egypt og Kina, ble dannet med utgangspunkt i skikk og bruk (sedvanerett). Etter hvert som samfunnet ble mer komplisert, ble også rettsreglene mer kompliserte. De ble flere og omfattet stadig større områder av samfunnslivet. Etter hvert som rettsreglene ble skrevet ned, oppsto det særlige myndigheter som fikk til oppgave å fastsette reglene og påse at de ble overholdt: lovgivende forsamlinger, domstoler, politi med mer. Rettens nærmere utforming avhenger av den til enhver tid herskende politiske innstilling i vedkommende samfunn (rettspolitikk).

• Norges lover
• lov
• jus
• rett – domstol