Hos dispersjonskolloider består hver partikkel av et stort antall molekyler eller atomer.
Dispergert i en væske danner de derfor ikke en ekte løsning, men en såkalt sol (av latin solutio) eller kolloidal løsning. En hydrosol er en sol der vann er dispergeringsmiddelet, mens en organosol har et organisk løsemiddel som dispergeringsmiddel.
Noen eksempler på kolloidale løsninger er fettpartiklene i homogenisert melk, latekspartikler, dråpene i finere emulsjoner, glimmerflakene og andre mineralpartikler i finleire og gullpartiklene i gullrubinglass.
Dispersjonskolloider er ofte lyofobe (fra lyo=væske og fob=hate), det vil si at det er liten affinitet mellom kolloidet og «løsemiddelet». Når partiklene likevel ikke klumper seg sammen og faller ut, skyldes dette vanligvis at de blir elektrisk ladd på overflaten og derfor frastøter hverandre. Særlig sterke ladninger fås ved tilsetning av såper og andre ioniske overflateaktive stoffer (dispergeringsmidler). Ikke-ioniske overflateaktive stoffer kan gi partiklene et overflatebelegg som også virker stabiliserende (beskyttelseskolloider).
For å koagulere eller felle ut kolloidet kan man, alt etter kolloidets art, bruke for eksempel elektrolytt-tilsetning, elektroforese, oppvarming, frysing og tining, ultrasentrifugering eller inndamping. I dispersjonskolloider er disse prosessene oftest irreversible på grunn av de lyofobe egenskapene.
Dispergert i luft kalles dispersjonskolloider for aerosoler. Noen eksempler på slike er sot og andre partikler i røyk, og vanndråpene i tåkedis.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.