Dialyse

Illustrasjonen viser prinsippet for dialyse. I det store begeret er det dialysevæske, i dette tilfellet uten noen partikler. I beholderen (dialysemembranen) som er senket ned i dialysevæsken er det en væske med store og små partikler. De partiklene som er små nok til å komme gjennom dialysemembranen (proteiner og salter) vil sive ut, slik at det blir likevekt mellom dialysevæsken og den opprinnelig konsentrerte væsken. Store partikler (som for eksempel blodceller) vil ikke komme gjennom dialysemembranen.

Dialyse
Av /Biorender.

Dialyse er en kjemisk metode for å skille faste stoffer fra en løsning. Innen medisin brukes dialysebehandling for personer med nedsatt nyrefunksjon.

Faktaboks

Uttale
dialˈyse
Etymologi

nydannelse etter analyse

Til dialyse brukes en dialysator, som er et kar der bunnen består av en membran av vanntiltrekkende stoff. Løsningen fylles i dialysatoren, og den plasseres i et annet kar som er fylt med rent vann. Membranen kan lages av et kunststoff, cellofan, keramikk eller annet. Små molekyler og ioner trenger gjennom membranen og ut i vannet, som stadig må fornyes, mens det kolloide stoffet blir igjen.

Ved elektrodialyse plasseres dialysatoren mellom to elektroder som begge står i rent vann. Når en likestrøm sendes gjennom vannet, vil positive og negative ioner trekkes til hver sin elektrode, og vannet trenger ikke å fornyes.

Historikk

Dialysemetoden ble oppfunnet i 1861 av den britiske fysikeren og kjemikeren Thomas Graham til å skille krystalloide bestanddeler fra kolloide bestanddeler i en vandig løsning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg