emalje (teknisk bruk)

Råstoffet til emaljen er stort sett de samme som for gullsmedemalje: kvarts, feltspat, leire (ildfaste stoffer), boraks, soda (flussmidler) samt spesielle tilsetninger blant annet for farging, bedring av hefteevnen til metallet og oksidasjon av forurensninger.

Råstoffene blandes og smeltes sammen til en såkalt fritte, som knuses ved bråkjøling i vann og deretter pulveriseres våt (av og til tørr) i kulemølle, eventuelt sammen med leire og andre tilsetningsstoffer. Våt masse påføres metallet ved dypping eller sprøyting, tørr masse ved påstrøing, og massen smeltes så fast til metallet. Emalje legges som oftest på i minst to lag. Grunnemaljen kan være mørk på grunn av kobolt- eller nikkeloksid, som tilsettes for å bedre hefteevnen. Dekkemaljen gjøres opak ved tilsetning av tinnoksid, natriumantimonat og så videre.

Emalje kan beskytte mot korrosjon og slitasje, og den er lett å holde ren, men den tåler ikke støt eller brå temperaturendringer. I kjemisk industri, herunder næringsmiddel- og farmasøytisk industri, er emaljert stål og støpejern brukt i inndampere, reaktorer og mindre tanker. I hjemmet er emalje brukt til badekar, vasker, kjøleskap og komfyrer. For kjemisk apparatur hvor termisk og kjemisk påkjenning er stor, er krystallisert glass ett alternativ.

Emalje brukes også om det harde, hvite stoffet som dekker tannkronen (tannemalje).

• emalje i smykke- og glasskunst
• celle-emalje
• emalje – glassmasse
• emalje – zoologi

• Myrhed, Alrik (1965). Emaljering, Myrheds Förlag
• Fox, Linda red. (1980). Metall og emalje : Forming og Brukskunst, Teknologisk Forlag