Plakett i maleremalje. Sannsynligvis utført i Limoges av Jean Limousin på 1600-tallet.
Boks fra Kina i kobber- og celleemalje, cirka 1780–1810
Dompapvasen av Thorolf Homboe i forgylt sølv, celle-emalje og speilemalje, utført ved David-Andersen i cirka 1905
Tre praktstykker av norsk vindusemalje fra cirka 1900. Vasen og lampen er tegnet av Torolf Prytz og laget hos J. Tostrup i Oslo. Libelleskålen (foran) er tegnet av Gustav Gaudernack og laget hos David Andersen i Oslo i 1908. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Gullaltertavlen i San Marco i Venezia, utført i sølv, gull og edelstener og med bilder i emalje, fra 900-tallet. 240 × 140 cm. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Eske, emalje på kobber med sølvbeslag, tegnet og utført av Charlotte Block Hellum i 1967. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Emalje er en glassmasse som er gjennomfarget med metalloksider. Den blir brukt til til dekor og overflatebehandling av metallgjenstander.
Gull, sølv og kobber er de mest brukte metallene i gullsmed-emalje. Glassmassen blir pulverisert og omhyggelig vasket i destillert vann.
Emaljen har en grøtaktig konsistens når den legges på gjenstanden. Alt vann må imidlertid trekkes ut av emaljedeigen før brenningen, som foregår i en muffelovn ved 700–900 °C. Brenningen tar bare noen få minutter, i motsetning til brenning av keramiske produkter. Under brenningen smelter emaljen og fester seg til metallet. Ofte er det nødvendig å legge emaljen på i flere omganger med brenning etter hver gang. Etterarbeidet med den emaljerte gjenstanden, blant annet sliping, er avgjørende viktig for det endelige resultatet.
Man skjelner mellom tre typer emalje:
Man skjelner også mellom flere ulike emaljeteknikker, der de mest kjente er
Emalje brukes også i annet kunsthåndverk i dekorativt øyemed ved at den smeltes fast på glass og glasert keramikk. Her males emaljen på gjenstanden, og under brenningen i ovn inngår emaljen en uoppløselig kjemisk forbindelse med underlaget.
Teknikker for celle- og gruve-emaljering var kjent allerede i oldtiden. Celle-emalje, som var den mest vanlige, fikk sin største blomstring i bysantinsk kunsthåndverk fra 500-tallet. Den ble utført på gullgrunn. Et praktverk er alterverket Pala d'Oro i Markuskirken i Venezia (900–1300-tallet). På begynnelsen av 1300-tallet ble det skapt gotiske relieff-emaljearbeider, særlig i Nord-Italia.
Fra Bysants spredte teknikken seg til Rhinprovinsen, men på 1100-tallet ble celle-emaljen fortrengt av gruve-emalje. Kjente verker fra denne tidsperioden er Heriberts-skrinet fra cirka 1155, nå i domkirken i Köln, og et alter fra 1181 i Leopold-kapellet i Klosterneuburg ved Wien. Fra Bysants kom emaljeteknikken også til Kina, hvor man har eksempler på celle-emaljeteknikken fra Tang-dynastiet (618–907), men hvor blomstringen kom i tiden 1300–1700, da også gruve-emalje og maleremalje ble brukt. Fra Kina ble teknikkene overført til Japan i cirka 1600.
På slutten av 1100-tallet ble Limoges i Frankrike det ledende sentrumet for gruveemaljering. Relikvieskrin, kors, alterkalker, alterstaker og så videre i den karakteristiske Limoges-gruve-emaljen ble spredt over store deler av det katolske Europa. Maleremalje ble skapt på slutten av 1300-tallet i Limoges. Teknikken ble utviklet videre på 1400-tallet for så å dominere emaljeproduksjonen i Limoges på 1500- og 1600-tallet med blant annet familiene Pénicaud og Limosin.
På slutten av 1800-tallet opplevde emaljeteknikkene en gjenoppblomstring over store deler av Europa. Gullsmeder fra Russland, Frankrike, England, Tyskland og Østerrike var de ledende.
De norske gullsmedfirmaene David Andersen og J. Tostrup inntok en ledende stilling, også internasjonalt, i 1890-årene. De samme to firmaene har også ledet utviklingen videre, med kunstnere som Grete Prytz Kittelsen, Gustav Gaudernack og Thorbjørn Lie-Jørgensen. Enkeltstående kunstnere som Sigurd Alf Eriksen, Bjørn Engø og Charlotte Block Hellum har nådd fremragende resultater, de to siste hovedsakelig med emalje på kobber.
Kommentarer (2)
skrev Anne Marit Godal
svarte Guro Djupvik
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.