Liberia

Liberia er blant de mindre afrikanske landene i utstrekning. Landet strekker seg over 111 369 kvadratkilometer. Liberia, Guinea og Sierra Leone utgjør det som kalles Mano River-regionen i Vest-Afrika. Hele landet er preget av et typisk tropisk klima og store områder er dekket av regnskog. Regntiden varer fra april til september og er på sitt kraftigste i juli og august.

Liberia består for det meste av grunnfjell (gneis og granitt), med tertiær sandstein langs kysten. Kystlinjen er rundt 570 kilometer lang, og er karakterisert av en rekke laguner og estuarer, dekket av tette mangrovekratt. Den lave kystsletta strekker seg 30–50 kilometer inn i landet, og er hovedsakelig dekket av savanne. Slettelandet går trinnvis over i lave, regnskogskledde platåer og høydedrag som dekker mesteparten av landet. Langs Liberias nordlige grense løper en del av Guineahøylandet, med høyder på over 1000 meter over havet. Høyest er Nimba (1752 meter over havet) nær grensen mot Guinea.

• Les mer om Liberias geografi, Klima i Liberia og plante- og dyreliv i Liberia.

Med bare rundt 5 millioner innbyggere er Liberia også et av de minst befolkede landene i Afrika. Rundt 25 prosent av befolkningen bor i Monrovia, som er det urbane, finansielle og kulturelle tyngdepunktet i landet.

Befolkningen består av forskjellige etniske grupper. De viktigste av disse er gruppene Bassa, Gio, Gola, Grebo, Kissi, Kpelle, Krahn, Kru, Lorma, Mano, Mandingo og Vai.

Ifølge den nasjonale folketellingen i 2008 er majoriteten av befolkningen kristne, rundt 85 prosent, mens rundt 12 prosent er muslimer og 0,5 prosent tilhører mer tradisjonelle religiøse systemer.

• Les mer om Liberias befolkning.

Liberia ble først definert som et område for frigitte amerikanske slaver av American Colonization Society i 1822. Dette området er i dag kjent som Cape Montserrado, like ved hovedstaden Monrovia. Mellom 1822 og 1867 reiste rundt 19 000 frigitte amerikanske slaver dit for å slå seg ned. Gruppen etablerte seg som en elite som ofte blir kalt «Americo-Liberians», «Congos» eller «settlers». Dagens elite i Liberia forsøker ofte å dokumentere slektskap til denne gruppen mennesker som kom til landet for over 100 år siden.

Liberia har vært en republikk siden grunnleggelsen i 1847. Landet kopierte den amerikanske konstitusjonen og de dominerende «settlerne» tok styringen, selv om de ikke utgjorde mer enn tre til fem prosent av befolkningen. Settlerne utviklet et segregert samfunn der urbefolkningen ble nektet stemmerett og borgerskap helt frem til 1964. I 1870 stiftet eliten et politisk parti som ble kalt «the True Whig Party». Samtlige av landets presidenter kom fra dette partiet inntil landets første kupp i 1980.

I perioden fra statskuppet i 1980 til en fredsavtale ble undertegnet i 2003 var landet preget av interne og regionale konflikter. Landet hadde tilstedeværelse av FNs fredsbevarende styrker, UNMIL (United Nations Mission in Liberia) fra 2003 til 30. mars 2018. Sammen med andre land, internasjonale og regionale organisasjoner har FN satt inn store ressurser på å stabilisere og konsolidere fredsavtalen i denne perioden. Dette har inkludert gjenoppbygging av statsapparatet og reform av forsvaret og politiet.

De største politiske partiene i landet i 2016 er Unity Party (UP) og Congress for Democratic Change (CDC). President i perioden 2005–2017, Ellen Johnson Sirleaf, tilhører Unity Party. Sittende president George Weah (2018–2024) tilhører Congress for Democratic Change.

Liberia er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, Den afrikanske union, De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap og Cotonou-avtalen.

• Les mer om Liberias politiske system og Liberias forsvar.

Mellom 1400- og 1600-tallet var det området som senere ble til Liberia preget av store forflytninger av folkegrupper. Allerede på den tiden forteller kilder om flere av de etniske gruppene som finnes i Liberia i dag, blant annet Vai, Mandingo og Kru. Migrasjonen ble ytterligere intensivert på grunn av økt kontakt med europeere langs kysten. Migrasjonen fortsatte på 1700- og 1800-tallet og ble stimulert av handel med elfenben, slaver og tømmer. I løpet av det 19. århundre slo flere av de etniske gruppene som i dag utgjør den liberiske befolkningen seg ned i området.

I 1822 definerte The American Colonization Society en del av det geografiske området som senere ble Liberia som en koloni for frigitte amerikanske slaver. Medlemmer av The American Colonization Society inkluderte presidenten, senatorer og kongressmedlemmer i USA. Bosetterne kalte området Christopolis, før det ble omdøpt til Monrovia etter USAs femte president James Monroe (1817–1825).

I 1847 ble Liberia grunnlagt som en uavhengig republikk. I 1870 ble The True Whig Party stiftet. Partiet hadde tilknytning til The Whig Party i USA og det dominerte i praksis Liberia i over 100 år.

Gummiindustrien vokste frem på 1920-tallet. Gummi- og dekkfirmaet Firestone ledet an og signerte en 100-årskontrakt med Liberia i 1926 og opprettet dermed det som skulle bli en av de største gummiplantasjene i verden.

I årene 1930–1970 ble et nasjonalt byråkrati og statsapparat videreutviklet. Større deler av landet ble etter hvert inkludert i statsapparatets ansvarsområde. På 1940-tallet initierte president William Tubman (1944–1971) en rekke reformer som blant annet skulle forene etterkommerne av bosetterne med urbefolkningen, samt reformere og inkludere det rurale Liberia i de nasjonale prosessene og i den nasjonale økonomien. I disse årene opplevde landet økonomisk vekst og framgang på mange områder.

Reformprosessen varte til 1970-tallet da landet gikk inn i økonomiske nedgangstider og politisk turbulens. Misnøyen i landet økte i takt med den økonomiske nedgangstiden og kulminerte med en stor demonstrasjon den 14. april 1979 som i Liberia blir kalt «the Rice Riot» (ris-opprøret). Tolbert-regjeringen satte inn tanks, soldater og politi mot over 2000 sivile demonstranter og begynte etter hvert å skyte inn i folkemengden. Dette økte motstanden mot regjeringen ytterligere og åpnet opp for Samuel Doe. Den 12. april 1980 ble regjeringen kastet i et blodig kupp ledet av Samuel Doe. President Tolbert og hele hans administrasjon, med unntak av fire ministere (deriblant Ellen Johnson Sirleaf) ble drept. Kuppet blir ofte tolket som et opprør mot eliten eller «americo-liberierne» som inntil 1980 hadde styrt landet i mer enn 100 år.

Samuel Doe ledet et undertrykkende regime som skapte nye spenninger mellom ulike grupper av urbefolkningen og mellom urbefolkningen og «americo-liberierne». National Patriotic Front of Liberia (NPFL) som ble ledet av Charles Taylor, utnyttet etter hvert denne situasjonen. Samuel Doe ble drept i 1989 i et nytt statskupp ledet av Prince Johnson, som sto i ledtog med Charles Taylor og NPFL. Kuppet åpnet for at Charles Taylor kunne ta makten. Han førte landet ut i en svært blodig borgerkrig som også spredte seg til nabolandene. Konflikten utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en av Afrikas mest brutale, og flere hundretusener flyktet til nabolandene. Etnisk tilhørighet overskygget politisk tilhørighet i kampene, og langt de fleste ofre var sivile. 270 000 mennesker ble drept, en tredjedel av befolkningen hadde flyktet. Landets infrastruktur og økonomi lå i grus før krigshandlingene ble stoppet i 2003. Charles Taylor flyktet til Nigeria 11. august samme år.

I 2003 ble det satt i gang fredsforhandlinger i Accra og en fredsavtale ble signert den 18. august mellom den liberiske regjeringen og opprørsbevegelsene Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) og Movement for Democracy in Liberia (MODEL). I tillegg signerte også en rekke politiske partier. En overgangsregjering under ledelse av Gyude Bryant ble etablert 14. oktober 2003. Economic Community of West African States (ECOWAS) hadde ledet fredsforhandlingene og vært til stede med styrker. Disse styrkene fikk navnet ECOWAS Mission in Liberia (ECOMIL) og var i landet fram til FN overtok 1. oktober 2003. Utsending av FNs fredsbevarende styrker (UNMIL) ble vedtatt av Sikkerhetsrådet gjennom resolusjon 1509 den 19. september 2003. Den 30. juni 2016 overtok regjeringen ansvaret for sikkerheten i landet fra UNMIL. UNMIL avsluttet sitt oppdrag den 30. mars 2018. UNMIL blir av mange trukket fram som en FN-suksess. Mandatet til FN-styrkene var å støtte opp om fredsavtalen og å bidra til å konsolidere freden. Det første politiske valget etter krigen ble holdt i 2005. Ellen Johnson Sirleaf, lederen av Unity Party, vant valget og ble Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige statsleder. I 2011 vant hun igjen valget og satt i sin andre og siste periode som landets president ut 2017, da hun overga makten til lederen av opposisjonspartiet CDC George Weah i januar 2018. Dette var den første fredelige maktovertakelsen av et opposisjonsparti på over 70 år i Liberia.

Da Sirleaf ble valgt til sin andre periode som president sto utfordringene i kø. Arbeidsledigheten blant den unge befolkningen ble stadig mer akutt og landet ble også satt på en hard prøve da ebola-epidemien rammet i 2014–2015. Utbruddet startet i nabolandet Guinea i desember 2013. Den 30. mars 2014 ble de første tilfellene registrert i Liberia. Ifølge WHO ble 10 675 personer i Liberia smittet, av disse døde 4809 i epidemien (tall fra 7. april 2016).

• Les mer om Liberias historie.

Liberia er et av de fattigste landene i verden og er fortsatt i en gjenoppbyggingsfase etter at 14 år med krig og uroligheter ble avsluttet i 2003. Landet er råvareprodusent og de viktigste eksportartiklene er gummi, palmeolje, olje, jernmalm, gull, diamanter og andre mineraler. Den viktigste økonomiske driveren er gruveindustrien. De fleste liberiere er bønder, og befolkningen lever hovedsakelig av jordbruk til selvforsyning.

Landet opplevde en forsiktig økonomisk framgang mellom 2010 og 2013, mye takket være økte råvarepriser globalt. Men den økonomiske veksten snudde i 2014. Ebola-krisen og en global nedgang i råvarepriser førte til en negativ utvikling i BNP på 0,7 prosent i 2014 og 0,3 prosent i 2015. Nedgangen har rammet gruveindustrien spesielt hardt. Offentlig sektor er svak og det er høy arbeidsledighet, særlig blant den unge befolkningen. Landet er fortsatt avhengig av bistand og økonomisk støtte utenfra.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Liberia og mål, mynt og vekt i Liberia.

31 prosent av barna fullfører barneskolen, 27 prosent ungdomsskolen og 19 prosent videregående opplæring (2019). Det er veldig vanlig at barn ikke er i den klassen årskullet deres tilsier. Flertallet av elevene går ikke på offentlige skoler; private skoler og skoler drevet av trossamfunn spiller en vesentlig rolle i Liberia. Landet hadde 53 høyere utdanningsinstitusjoner i 2021. Størst er University of Liberia (åpnet 1862) i Monrovia.

Spredningen av aviser i Liberia er svært liten. Vest-Afrikas første avis, Liberia Herald, ble riktignok startet i Liberia i 1830, men landet har i dag bare tre aviser som utkommer daglig i Monrovia. I tillegg finnes det noen aviser og tidsskrifter som kommer sjeldnere. Pressespråket er i hovedsak engelsk.

Landet har to statlige radioselskaper, Liberia Communications Network og Liberia Rural Communications Network som sender på engelsk, fransk og en rekke andre språk. Det statlige TV-selskapet, Liberian Broadcasting System, er finansiert med bevilgninger og reklameinntekter. I tillegg til de statlige kringkastingsselskapene er det to private radiostasjoner i virksomhet.

• Les mer om skole og utdanning i Liberia og musikk i Liberia.

Norge støtter flere bistandsprosjekter i Liberia. Blant de viktigste er kapasitetsbygging i energisektoren, inkludert linjenettverk og kraftutbygging, samt arbeid innen justis- og politisektoren.

Liberia er ett av syv land som er inkludert i Norges «ren energi-initiativ». Gjennom dette programmet har Norge blant annet bidratt med rundt én milliard kroner til Liberias kraftsektor. Det viktigste prosjektet i denne sammenheng har vært støtten til gjenoppbyggingen av vannkraftverket Mount Coffee. Vannkraftverket ble først åpnet i 1967 og hadde fra 1973 fire turbiner som til sammen hadde en kapasitet på 64 MW. Mount Coffee ble plyndret og fullstendig ødelagt under krigen på 1990-tallet og hadde i 2016 vært ute av drift i 26 år. Gjenoppbyggingen begynte blant annet med norsk støtte i 2012. Prosjektet har vært et flaggskip for norsk ren energisatsing i Afrika og det har også vært et prestisjefullt prosjekt for Ellen Sirleaf Johnson. Etter gjenåpningen 15. desember 2016 har Mount Coffee nå en kapasitet på 88 MW og forsyner nærmere 100 000 husholdninger og bedrifter med strøm i 6–8 måneder av året avhengig av vannstanden.

Via REDD+ har Norge siden 2014 også vært engasjert i å bygge opp Liberias forvaltning av skogressurser. I tillegg mottar flere norske frivillige organisasjoner støtte til ulike programmer i landet. Blant de mer omfattende av disse er Flyktninghjelpens flerårige program for å bekjempe kjønnsbasert vold.

Norge er representert i Liberia ved sin ambassade i Accra (Ghana) og det norske konsulatet i Monrovia.

• FN-sambandet om Liberia
• Utenriksdepartementets landsider om Liberia
• BBCs landside om Liberia
• CIA World Factbook om Liberia