republikk

USA er for eksempel en demokratisk republikk der en folkevalgt president er både statsoverhode og regjeringssjef.

I statsvitenskap kalles dette for et presidentsystem. Flere andre land, blant annet i Latin-Amerika, har utformet sine forfatninger etter mønster fra USA.

I andre demokratiske republikker, som Frankrike, Portugal og Finland, er den utøvende myndigheten fordelt mellom en regjering ledet av en statsminister, og en folkevalgt president som utnevner regjeringen, men som selv ikke er en del av den. Presidenten utøver i disse landene likevel selvstendig myndighet uavhengig av regjeringen, særlig i utenrikspolitikken og i utnevnelsen av embetsmenn.

Dette kalles i statsvitenskap for et semipresidentsystem. Flere land utenfor Europa, blant annet land med bakgrunn som fransk eller portugisisk koloni, har et slikt politisk system.

En tredje type demokratisk republikk har et parlamentarisk styresett, der det er den lovgivende myndigheten, det vil si nasjonalforsamlingen eller parlamentet, som bestemmer regjeringens sammensetning og hvem som skal være statsminister. Mange slike parlamentariske republikker, som for eksempel Tyskland, Island og Italia, har en president som formelt statsoverhode, men denne presidenten har liten politisk makt utenom typiske krisetider.

De parlamentariske republikkene i Europa ligner dermed en god del på de konstitusjonelle monarkiene i samme verdensdel, som for eksempel Norge, siden de begge har statsoverhoder som bare helt unntaksvis blander seg inn i det daglige styret av staten. India og Pakistan er eksempler på land utenfor Europa med et slikt system.

I tillegg til de demokratiske republikkene finnes det også i vår tid republikker som ikke er demokratier, og som i stedet kan omtales som diktaturer eller autokratier. Kina er et eksempel på et slikt politisk system, som formelt omtales som en folkerepublikk, men som i realiteten er et ettpartisystem der befolkningen i svært liten grad har innflytelse på regjeringens sammensetning.

Iran er et annet eksempel på en ikke-demokratisk republikk, offisielt omtalt som en islamsk republikk. Her er blant annet presidenten folkevalgt, i det minste formelt sett, mens mye av den reelle makten ligger i hendene på presteskapet og den såkalte øverste lederen (se artikkelen om Irans politiske system).

Med noen få unntak, deriblant de eneveldige monarkiene på Den arabiske halvøy, er de fleste diktaturer i vår tid organisert som republikker.

I Russland brukes betegnelsen republikk om 21 av de 83 internasjonalt anerkjente føderasjonssubjektene. Også Krim, som siden 2014 har vært okkupert av Russland, blir av russiske myndigheter omtalt som en republikk. Disse republikkene er delstater og ikke selvstendige stater, og blir regnet som hjemstedet eller kjerneområdet til en etnisk gruppe eller minoritet. I disse republikkene er det ofte, men ikke alltid, et lokalt, offisielt språk i bruk ved siden av russisk.

Det at noen føderasjonssubjekter blir betegnet som republikker er i Russland, og en del andre tidligere sovjetrepublikker, en arv fra Sovjetunionen. Også i Jugoslavia ble delstatene i perioden mellom 1945 og 1992 betegnet som republikker, etter sovjetisk mønster.

Ved flere anledninger har det i Norge vært debatt om styreformen. I 1905 ble det avholdt folkeavstemning om man etter unionsoppløsningen med Sverige skulle godta at Stortinget utropte daværende prins Carl av Danmark, senere kong Haakon 7, til konge av Norge. Drøyt 21 prosent av de stemmeberettigede stemte mot i folkeavstemningen, og de fleste av disse ønsket i stedet å innføre republikk i Norge.

Også i nyere tid har det norske Stortinget behandlet forslag om å endre Grunnloven slik at monarkiet ville blitt avskaffet og erstattet av en republikk. Slike forslag har til nå ikke fått støtte fra to tredeler av Stortingets medlemmer, som er kravet som stilles for å endre Grunnloven. De siste anledningene et slikt forslag har vært oppe til behandling, har et trettitalls stortingsrepresentanter (av 169) stemt for å innføre republikk i Norge. Slike avstemninger har etter hvert fått preg av å være et ritual der noen av Stortingets medlemmer kan gi uttrykk for en prinsipiell tilslutning til ideen om at monarkiet bør avskaffes.

Blant partiene på Stortinget har Rødt og Sosialistisk Venstreparti programfestet at de ønsker å avskaffe monarkiet og innføre republikk, mens de øvrige partiene gjerne stiller sine stortingsrepresentanter fritt til å stemme etter egen overbevisning i avstemninger om overgang til republikk. Ingen politiske partier har imidlertid gitt uttrykk for at de ønsker å boikotte monarkiet, for eksempel ved å utebli fra arrangementer eller møter med Kongehuset, som den høytidelige åpningen av Stortinget hver høst, eller den årlige middagen for stortingspresentanter på Slottet.

De senere årene har foreningen Norge som republikk vært stadig mer aktive i ordskiftet omkring monarkiets framtid i Norge, med sitt krav om en overgang til republikk.