Borgerkrigen i Libanon 1975–1990

Bakgrunnen for og årsakene til konfliktene er mange og sammensatte, men blant de viktigste var spesielle historiske forutsetninger, sosioøkonomiske forhold, ideologiske og religiøse motsetninger, og utenlandsk innblanding. Store økonomiske forskjeller blant annet mellom by og land, og mellom nyinnflyttet og etablert urban befolkning, førte til sosiale spenninger. Slike spenninger førte til en tilspissing av ideologiske politiske motsetninger mellom høyre- og venstresiden, som dessuten knyttet an til Den kalde krigens globale utviklingstrekk.

På grunn av Libanons religiøst sammensatte befolkning og et politisk system basert på religiøs gruppetilhørighet, hvor politiske partier enten var religiøst definert eller strengt sekulære, fikk konflikten også raskt religiøse overtoner. Sist, men ikke minst la Libanons svekkede statsmakt og splittede befolkning landet åpent for eksterne krefter, og en rekke regionale og internasjonale aktører deltok direkte og indirekte i konflikten. Den tydeligste dynamikken var konflikten mellom Israel og Syria, der begge samarbeidet med ulike aktører i Libanon for å styrke sin egen posisjon i regionen.

I tillegg til omfattende materielle ødeleggelser, rundt én million internt og eksternt fordrevne og om lag 150 000 drepte, satte konflikten dype spor i Libanons samfunn og politiske landskap som har gjort seg gjeldende siden. Landet har fremdeles ikke reversert den økonomiske nedgangen og inflasjonen som fulgte av borgerkrigen og dens ødeleggelser.

Borgerkrigen endte med en avtale som i liten grad minsket Libanons politiske motsetninger, og døren forble derfor åpen for innblanding utenfra, som igjen høynet det politiske konfliktnivået internt. Selv om Taif-avtalen markerte slutten på krigshandlinger libanesere imellom i 1990, avslørte en serie av politiske attentater og gjentatte kriger med Israel i løpet av de neste tiårene at freden ikke var oppnådd.

Som begynnelsen på borgerkrigen regnes gjerne et overfall mot en buss med palestinere i Ain al-Roummaneh i Øst-Beirut 13. april 1975. Aksjonen skal ha vært hevn for et angrep på livvaktene til lederen for det kristne libanesiske falangistpartiet Kataeb, Pierre Gemayel. Dagen etter brøt det ut kamper i store deler av Beirut, hvor den palestinske dimensjonen raskt ble fremtredende. Det samme var ikke tilfelle i Saida, der lokale sosiale og økonomiske motsetninger lå bak sammenstøt etter at hæren skjøt mot demonstranter som støttet kravene til lokale fiskere. Deretter fulgte kamper mellom regjeringsstyrker på den ene siden og libanesisk venstremilits støttet av palestinsk gerilja på den andre.

Opptrappingen av konflikten og regjeringsstyrkenes deltakelse skjerpet motsetningene og førte Libanon ut i full krig. President Suleiman Franjieh dannet i mai en militærregjering med kort levetid. Den kristne høyresiden gikk sammen i Den libanesiske fronten, dominert av Kataeb og Gemayel-klanen i allianse med Franjieh og tidligere president Camille Chamoun. Venstresiden, støttet av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), samlet seg i 1976 i Den libanesiske nasjonalbevegelsen (LNM), ledet av den drusiske lederen Kamal Jumblatt og hans Progressive sosialistparti (PSP). På begge sider ble det opprettet militsgrupper, ofte knyttet til politiske partier.

Krigen spredte seg til de store byene i løpet av sommeren 1975, men var mest intens i Beirut. I løpet av sommeren ble Beiruts sentrale forretningsdistrikt lagt i ruiner og forlatt, mens resten av byen ble delt i to av den såkalte «grønne linjen» mellom et vesentlig kristent Øst-Beirut på falangistenes hender og et mest muslimsk Vest-Beirut kontrollert av LNM. Denne delingen besto til den siste borgerkrigen var over i 1990, men mens de samme politiske kreftene var dominerende i øst gjennom hele perioden, var kontrollen over Vest-Beirut betydelig mer skiftende og utydelig etter hvert som nye væpnede grupper og allianser kom og gikk. I tillegg ble det meste av resten av landet delt opp i provinser der bestemte partier og deres væpnede fløyer utøvet direkte kontroll eller betydelig innflytelse, og ofte tok over mange av de sentrale myndighetenes funksjoner. Militsenes kontroll fikk etter hvert også betydelige økonomiske konsekvenser, ettersom de inndrev skatter og toll lokalt, tok kontroll over havner og andre transportårer, og utviklet egen infrastruktur som i visse tilfeller gjorde statlige tjenester overflødige.

Yasir Arafat forsøkte å holde PLO utenfor borgerkrigen. Enkelte palestinske grupperinger deltok, og fra 1976 ble PLO trukket med etter at falangistene beleiret de palestinske flyktningleirene Tell al-Zaatar, Jisr al-Pasha og Dbayyeh, samt tre slumområder i Beirut. Massakre ble gjennomført flere steder, blant annet i Tell al-Zaatar og i slumområdet Karantina, mens LNM sto bak overgrep i den kristne byen Damour. Formålet med denne typen massakre var ikke først og fremst å fjerne militære motstandere, men bar også preg av etnisk rensing for å drive ut «fremmedelementer» og homogenisere territorium underlagt de respektive væpnede gruppene, som relativt tidlig i konflikten overtok mye av de sentrale myndighetenes kontroll med alt fra sikkerhet til skatteinnkreving. For flere, og spesielt Den libanesiske front, var det også et mål å forberede for en ønsket utskillelse av kristne provinser, eller i det minste overgang til en føderal modell med stor grad av regionalt selvstyre.

Syria støttet begge sider i krigen, men fryktet at landet ville bli delt etter religiøse og politiske skillelinjer. Dette ville redusert syrisk innflytelse i landet, men regimet i Damaskus fryktet også ringvirkninger til Syria, som også var et svært religiøst sammensatt land. En seier for venstrealliansen ville dessuten etter all sannsynlighet føre til israelsk intervensjon, med påfølgende krig mellom Israel og Syria.

Etter formell invitasjon fra libanesiske myndigheter ble en arabisk sikkerhetsstyrke sendt inn i juni 1976. Til tross for et formelt mandat fra Den arabiske liga og en intensjon om å representere alle arabiske stater, besto styrken på 30 000 i all hovedsak av syriske soldater under syrisk kommando, og opererte mot slutten av 1970-tallet mer som en syrisk okkupasjonshær i skiftende allianser med libanesiske grupper.

I 1977 begynte borgerkrigshandlingene igjen, og i mars ble Kamal Jumblatt myrdet og etterfulgt av sin sønn Walid Jumblatt, som senere hevdet at Syria stod bak. Drapet ble hevnet med drusiske massakrer i kristne landsbyer. Som følge av Operasjon Litani i 1978, da Israel invaderte Sør-Libanon, økte organiseringen blant sjiaene, og de ble en dominerende kraft i den libanesiske motstanden mot den israelske okkupasjonen på 1980- og 1990-tallet. Noen sjia-grupper mottok penger, våpen og trening fra Iran, som etter 1979 ønsket å eksportere Den islamske revolusjonen til andre land i regionen, og dessuten så Libanon som en fremskutt post i kampen mot Israel.

Innen 1978 var store deler av landet reelt under kontroll av militsene som hadde blitt opprettet før og i løpet av den første runden av borgerkrigen. Det ble utkjempet militære kamper mellom og innad i de tre viktigste leirene: kristne, sjiaene og palestinerne, med både direkte og indirekte syrisk og israelsk deltakelse. De fleste kristne militsene var samlet under enhetlig kommando i De libanesiske styrker (LS), som utkjempet en rekke kamper med først og fremst de syriske styrkene i Libanon. Kampene var svært ødeleggende i Beirut og omegn, men det kanskje mest brutale eksempelet var den syriske beleiringen av byen Zahleh i Bekaadalen i 1980–1981. Etter påfølgende harde kamper mellom syriske styrker og LS, gikk sistnevnte med på å overføre kontroll over byen til Libanons statlige Interne sikkerhetsstyrker.

I 1982–1983 ble den såkalte «Fjellkrigen» utkjempet i Shouf-fjellene sørøst for Beirut, da LF i allianse med den libanesiske hæren forsøkte å ta tilbake kontrollen over området. Angrepet møtte innbitt motstand fra en venstreorientert og muslimsk allianse ledet av PSP og PLO. Krigen ble relativt sett et nederlag for LF og hæren og førte til etnisk rensing av kristne i Shouf-fjellene, og til fullstendig splittelse i den allerede svekkede libanesiske hæren, som ble oppfattet som partisk i borgerkrigen.

Sjia-militsen Amal, som raskt hadde blitt en dominerende aktør, forsøkte i 1985 å ta full kontroll over Vest-Beirut. Dette medførte at Amal, støttet av mindre venstregrupper og tidvis PSP, gikk til krig mot PLO-lojale palestinske og sunnimuslimske militser og krevde full kontroll over sikkerheten i Vest-Beirut. Flere runder med harde kamper og beleiringer av palestinske leirer i 1985–1987 førte til utslettelsen av den viktigste sunnimuslimske militsen, Murabitoun, og til endelig oppløsning av det allerede splittede LNM som politisk og militær allianse. Tidlig i 1987 rykket syriske styrker igjen inn i Beirut, tvang igjennom en stans i krigshandlingene, og overtok Amals posisjoner i hovedstaden. Men allerede i 1988 ble det nye kamper, denne gangen mellom Amal og det raskt voksende Hizbollah, som kjempet om kontrollen over områder med sjiamuslimsk flertall i Beirut og Sør-Libanon.

I mars 1978 invaderte israelske styrker Sør-Libanon. Operasjonen var lenge planlagt, men den direkte foranledning var et palestinsk geriljaangrep på en buss i Israel. Med overlegen styrke drev den israelske hæren PLO nordover, og Israel okkuperte Sør-Libanon nord til Litani-elven. FNs sikkerhetsråd vedtok å sette inn en fredsbevarende styrke, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), på opprinnelig 6000 soldater i området. Norge sendte sine første styrker til UNIFIL i mars–april 1978, og deltok med til sammen rundt 22 000 soldater og offiserer frem til november 1998.

UNIFILs oppgave var å sikre israelsk tilbaketrekning, besette det området israelerne hadde okkupert og bidra til å gjenopprette nasjonale myndigheters kontroll. Ved den israelske tilbaketrekkingen sommeren 1978 ble imidlertid kontrollen med et område helt sør langs grensen overdratt til major Saad Haddads kristne milits. I tillegg var det fortsatt palestinsk gerilja i UNIFILs område. Selv om Israel formelt trakk seg ut i 1978, bisto israelske offiserer Haddads Sør-Libanons armé (SLA), som ble et militært redskap for Israel frem til 2000.

6. juni 1982 gikk Israel, under ledelse av daværende forsvarsminister Ariel Sharon, til en ny og større invasjon av Sør-Libanon, den såkalte «Operasjon fred i Galilea». Invasjonen gikk rett gjennom FN-styrkens område. Det uttalte målet for invasjonen var å opprette en 40 kilometer bred sikkerhetssone på libanesisk side av grensen for å trygge de nordlige deler av Israel (Galilea). Men Sharons egen ambisjon, som han ikke hadde regjeringens støtte for, var å rykke helt frem til Beirut, og etter bare en uke hadde de israelske styrkene nådd hovedstaden. Hensikten var nå å tvinge PLO til å forlate Libanon. Maronittene hilste invasjonen velkommen og delte Israels ønske om å få PLO ut av landet, mens blant andre sunni-militsen Murabitoun og sjia-militsen Amal kjempet sammen med PLO mot israelerne.

De israelske styrkene omringet Beirut i to måneder, og den vestlige bydelen ble nærmest kontinuerlig bombet fra luften og beskutt av artilleri. I august ble det inngått en avtale mellom USA, Israel, Libanon og PLO om tilbaketrekning av de palestinske styrkene, under overvåkning av en internasjonal styrke med deltakelse fra USA, Storbritannia, Frankrike og Italia. PLO evakuerte sine styrker fra Beirut (august) og Tripoli (desember), og flyttet sitt hovedkvarter til Tunis. Krigen resulterte i rundt 18 000 drepte og 30 000 sårede.

Israel hadde før invasjonen bygd opp et nært forhold til den kristne høyresiden i Libanon, ikke minst Gemayel-klanen og LF-lederen Bashir Gemayel. En sentral del av Sharons politiske plan var å få Bashir Gemayel valgt til Libanons nye president og deretter inngå en fredsavtale med landet. Tradisjonelt ble presidenten valgt med aksept fra Syria, og Israels invasjon og politiske spill var en del av en bredere strategi for å fremdyrke vennligsinnede politiske makter i regionen. Gemayel ble valgt i august, men ble drept i et attentat før han rakk å tiltre. Dagen etter, 15. september 1982, gikk israelske styrker inn i Vest-Beirut, og 16. september massakrerte falangistsoldater rundt 1500 mennesker i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila. De var bevoktet av israelske soldater, og den israelske Kahan-kommisjonen slo senere fast at israelerne visste hva som skjedde i leirene. Sharon måtte fratre sin ministerpost og ble senere forsøkt stilt for retten i Belgia, anklaget for krigsforbrytelser.

Etter Bashir Gemayels død ble hans eldre bror Amin Gemayel valgt til president, og mot slutten av 1982 var det kamper mellom anti- og pro-syriske styrker i Tripoli og mellom falangistene og den drusiske militsen i Shouf-fjellene. Fra september 1983 ble de israelske styrkene trukket sør til Awali-elven og redusert fra rundt 30 000 til 10 000. Den multinasjonale styrken i Beirut ble satt inn på ny etter massakren i Sabra og Shatila. Under et bombeattentat 23. oktober 1983, utført av sjiamuslimske grupper, ble 241 amerikanske og 58 franske soldater drept. Høsten 1983 beskjøt amerikanske krigsskip drusiske stillinger i Shouf-fjellene, og fredsstyrken trakk seg ut i mars 1984. Israel startet tilbaketrekkingen av sine styrker i februar 1985, og avsluttet den i juni samme år. Tilbaketrekkingen var ikke total og ble ikke internasjonalt akseptert; 1200–1500 soldater forble stasjonert i Sør-Libanon etter at en «sikkerhetssone» ble opprettet i 1985, kontrollert av SLA med direkte støtte fra Israel.

Ved utgangen av Amin Gemayels presidentperiode i september 1988 hadde Libanon ikke lykkes med å avholde valg. Gemayel valgte å utpeke hærsjefen general Michel Aoun som overhode for en militær overgangsregjering bestående av tre kristne og tre muslimske medlemmer. Mens Aouns støttespillere hyllet dette som et samlende trekk, ettersom Aoun representerte hæren som en av få gjenstående nasjonale institusjoner, mente andre at en kristen statsminister var et brudd på nasjonalpakten. Regjeringen som helhet hadde ikke vært i stand til produktiv dialog på flere år, verken internt eller med presidenten, men da sittende statsminister Salim al-Hoss nektet å gå av og anerkjenne Aouns militærkabinett, endte Libanon opp med to rivaliserende regjeringer i henholdsvis Vest- og Øst-Beirut. De muslimske medlemmene av militærkabinettet gikk av nesten umiddelbart. Det hjalp heller ikke at den libanesiske hæren som Aoun kontrollerte, ikke lenger var nasjonalt representativ, men nærmest fungerte som Aouns private styrker.

De to regjeringene reflekterte på mange måter det splittede libanesiske samfunnet. «Den grønne linjen» hadde siden krigens begynnelse forhindret normalt samkvem mellom libanesere fra forskjellige grupper. Selv om en stor andel av befolkningen motsatte seg denne typen splittelse og fiendebilder, var det mange som også søkte seg til den tryggheten som militskontrollerte og religiøst definerte nabolag kunne tilby. Denne dynamikken ble etter hvert selvforsterkende, og desto mindre kontakt folk hadde med «de andre», desto mer plausible ble den typen stereotypier som militser og politikere bygget oppunder. Usikkerheten dreide seg ikke bare om vold og krigshandlinger, men også en prekær økonomisk situasjon som hang sammen med blant annet ødeleggelsen av nasjonal industri, økende avhengighet av importerte varer og en dramatisk devaluering av den nasjonale valutaen. Ettersom militsene i mange områder også hadde monopolisert sosiale tjenester, ble både befolkning og forretningsdrift avhengige av dem, og stadig flere hadde interesse av å opprettholde den rådende situasjonen. Dette gjaldt spesielt de som tjente godt på våpensmugling, narkotikaproduksjon og andre aktiviteter som forutsatte sikkerhetspolitisk vakuum. Likevel var det mange som aktivt tok til motmæle mot krigen, desto mer ettersom den økonomiske situasjonen for vanlige folk ble stadig verre etter midten av 1980-tallet, og spesielt arbeiderbevegelsen gikk i spissen for protester mot nasjonal splittelse, mot krigen generelt og krigsprofitører spesielt.

Aouns maktovertakelse var ment å virke stabiliserende, men hans periode opplevde likevel de mest ødeleggende kampene gjennom krigen. Aoun nektet å godta Syrias tilstedeværelse i Libanon som en del av en endelig fredsavtale, og det brøt ut krig mellom syriske styrker og den libanesiske hæren i allianse med LF. Selv om Aoun hevdet at han kjempet en «frigjøringskrig» mot syrerne og deres libanesiske allierte, var støtten begrenset blant den ikke-kristne delen av befolkningen, som var mistenksomme overfor hans motiver. Denne skepsisen ble styrket av at Syria støttet den rivaliserende regjeringen i Vest-Beirut. Manglende støtte og syrisk militær overmakt gjorde at det eneste Aoun oppnådde, var voldsomme ødeleggelser, spesielt i Øst-Beirut, og påfølgende kristen emigrasjon fra Libanon.

Aouns posisjon ble ytterligere svekket av at hans tidligere allierte LF vendte våpnene mot ham i januar 1990, i den såkalte «Eliminasjonskrigen». Årsaken var at LF støttet fredsavtalen fra 1989, samt at Aoun hadde gjort det klart at han ville integrere LF i den libanesiske hæren med tvang. I oktober 1990 satte Syria inn nådestøtet mot Aoun. Syriske luft- og bakkestyrker sammen med deler av den libanesiske hæren, under ledelse av den pro-syriske generalen Emile Lahoud, angrep presidentpalasset i Baabda utenfor Beirut. De siste restene av Aouns styrker ble beseiret, og Aoun selv flyktet til Frankrike, hvor han levde i eksil til 2005.

Den første egentlige borgerkrigen i Libanon endte i 1976, men landet var deretter ikke i stand til å gjenopprette stabiliteten. Dermed ble nye borgerkriger utkjempet mellom ulike politiske grupperinger på 1980-tallet, parallelt med motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Særlig skapte tilstedeværelsen av mange militsgrupper og den direkte og indirekte innblandingen fra Israel, Syria og Iran fortsatt usikkerhet for Libanons fremtid. Et viktig skritt mot politisk normalisering ble tatt under forhandlinger i den saudiske byen Taif i september 1989. Da møttes 62 av de overlevende medlemmene av det libanesiske parlamentet (valgt i 1972) for å drøfte styringsstrukturen.

Overenskomsten som ble vedtatt, kjent som Taif-avtalen, ble støttet av både USA og Syria, og dens viktigste punkt var en revidering av maktfordelingen mellom landets religiøse grupper. De kristne og muslimske folkegruppene fikk etter avtalen like stor representasjon i nasjonalforsamlingen, hvilket innebar en noe større innflytelse for muslimene enn før. Avtalen innebar også en overføring av politisk makt fra presidenten til statsministeren og regjeringen, og regjeringen skulle bestå av like mange kristne som muslimske medlemmer. Avtalen inneholdt videre en sikkerhetsplan for Libanon som skulle sikre landets regjeringshær større makt på bekostning av de mange militsgruppene og ved en syrisk tilbaketrekning fra Beirut til Bekaadalen, samt valg av ny president og dannelsen av en nasjonal enhetsregjering.

Taif-avtalen ble sanksjonert av parlamentet og i stor grad implementert. Nasjonalforsamlingen valgte i 1989 René Mouawad som ny president, men han ble drept i et attentat etter bare 17 dager, og etterfulgt av Elias Hrawi. Den videre iverksettelsen av Taif-avtalen ble midlertidig forsinket, fordi Michel Aoun nektet å godta avtalen eller den nye presidenten og fortsatte sin frigjøringskrig mot syrerne. Etter Aouns avgang begynte avvæpningen av militsene, og regjeringshæren overtok kontrollen med hovedstaden og stadig større deler av landet. Militsene trakk seg ut av Beirut i 1991, og året etter trakk Syria sine soldater ut av hovedstaden. Syria ble likevel værende i Libanon med amerikansk velsignelse, som takk for syrisk støtte til USA under Den andre golfkrigen. Med unntak av Hizbollah, som under press fra Syria og med støtte fra Iran fikk status som nasjonal frigjøringsbevegelse, ble militsene avvæpnet på 1990-tallet. Palestinske grupper fikk imidlertid beholde sine våpen og soldater inne i flyktningleirene, hvor de hadde ansvar for sikkerheten, og hvor den libanesiske hæren ikke intervenerte.

Den libanesiske staten ble fullstendig underminert i løpet av borgerkrigsperioden, og den brukte lang tid på å gjenopprette kontrollen over landet og stabilisere den nasjonale økonomien. Mange av politikerne som ble sittende i maktposisjoner, hadde dessuten vært direkte involvert i konflikten som militære ledere eller politiske hauker, og dette bidro til mistro mellom partier og grupper i samfunnet. Syriske styrker ble værende i Libanon frem til midten av 2000-tallet, og Syria har hatt enorm innflytelse over libanesisk politikk etter krigen. Dette har vært tydelig blant annet i Hizbollahs særposisjon som væpnet nasjonal frigjøringsbevegelse. I tillegg til den tilspissede fiendtligheten mellom religiøse grupper som oppsto både på det sosiale og politiske plan under borgerkrigen, kom også politisk splittelse mellom dem som ønsket nære bånd til Syria og de mer pro-vestlige politikerne.

Til tross for at UNIFIL fremdeles er tilstedeværende i Sør-Libanon, har ikke dette forhindret tilbakevendende væpnet konflikt med Israel på 1990- og 2000-tallet, noe som har ført til store ødeleggelser og tap av liv. Selv om den væpnede borgerkrigen tok slutt i 1991, gjorde ikke Taif-avtalen stort for å endre de underliggende strukturelle problemene i Libanon, og en videreføring av borgerkrigens dynamikk har derfor satt et tydelig preg på Libanons nyere historie.

• Libanons historie
• Libanons politiske system
• Libanons befolkning