Det var briten George Jacob Holyoake som først introduserte begrepet sekularisme i 1851.4 Holyoake, som var blant grunnleggerne av The Central Secular Society i Storbritannia, var sterkt inspirert av utilitaristisk filosofi. Holyoakes forening hadde som målsetning å oppfordre mennesker om ikke å stole på noe som ikke kunne etableres ved bruk av menneskelig fornuft, og å argumentere mot tilbedelsen av såkalte «overordnede vesener».5
At Holyoake introduserte begrepet så sent som i 1851, må ikke forstås dithen at det ikke eksisterte skiller mellom religion, stat og politikk i ulike samfunn før den tid. Et nært beslektet begrep som Holyoakes begrep om sekularisme trakk sterke veksler på, var begrepet sekularisering, som ble tatt i bruk etter trettiårskrigen i Europa (1618–1648), og som opprinnelig viste til overføringen av kirkeeiendom til europeiske monarker.6
Sekularisme har som politisk doktrine eller ideologi utvilsomt sine sterkeste røtter i den kristne kulturkretsen. At et begrep eller en politisk doktrine har sin opprinnelse et bestemt sted, forteller oss imidlertid lite om hvordan begrepet eller doktrinen tilegnes, utvikles og endres. Det henvises ofte til Matteusevangeliets oppfordring til kristne om å «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» i Matt 22: 21 i Det nye testamentet, som et holdepunkt for at den jødisk-kristne tradisjonen bar i seg kimen til sekularisme helt fra begynnelsen av.7 Det er imidlertid et faktum at ulike kristne kirker i europeisk historie møtte fremveksten av sekularisme og nært tilknyttede fenomener som tros- og samvittighetsfrihet med både sterk ambivalens og betydelig motstand.
Tilknytningen mellom sekularisme og kristendom blir ifølge en del samtidige sekularismeteoretikere ofte overdrevet,8 og ansatsene til sekularisme i ikke-kristne kulturkretser underspilt.9 Imidlertid understreker den kanadiske politiske filosofen Charles Taylor (født 1931) i sine arbeider om sekularisme at begrepet sekulær i utgangspunktet er et kristent begrep som må forstås i lys av en kristen kontekst.10
Begrepet sekulær er avledet av den latinske termen saeculum, som viser til 'århundre' eller 'tid'. Saeculum begrepsfester således det man kan karakterisere som en profan tid, eller tiden for det alminnelige historiske forløp, som står i motsetning til den sakrale tiden, eller Guds tid. Individer som lever i saeculum, er innfelt i en ordinær tid og lever i den ordinære tidens forløp, en tid som står i motsetning til de individene som har vendt seg bort fra denne tiden for å leve nærmere evigheten.11 Begrepet om saeculum kan med andre ord anses som uttrykk for en fundamental kristen forestilling om at kirken og verden, kirken og staten, tilhører adskilte sfærer.
Den protestantiske reformasjonen og de europeiske religionskrigene på 1500- og 1600-tallet er blant de viktigste utgangspunktene for moderne sekularisme. Mens noen sekularismeteoretikere anser skillet mellom verdslig (sekulær) makt og religion som uttrykk for en moderne vestlig norm som er et resultat av en unik vestlig historie etter den protestantiske reformasjonen, 12 mener andre sekularismeteoretikere at sekulære normer og praksiser i lys av historiske erfaringer kan «reise» og altså ikke er begrenset til en vestlig kulturkrets.13
Empiriske data synes å gi betydelig støtte til sistnevnte hypotese. Det meste tyder nemlig på at en eller annen form for sekulær stat er den mest utbredte globalt sett. I en oversikt over ulike typer statsregimer har statsviteren Ahmet T. Kuru funnet at det blant 197 stater i verden i 2009 var 120 som kunne klassifiseres som en sekulær stat, og 60 stater med en etablert religion samt fem stater som var antireligiøse. Kun tolv stater i verden var klassifisert som religiøse stater (såkalte teokratier).14 Gitt at mange av de 60 statene som har en etablert religion for alle praktiske formål, må kunne karakteriseres som sekulære i den forstand som i regelen legges til grunn i forskningslitteraturen, er det i realiteten snakk om et overveldende flertall stater i verden som er sekulære.
Utviklingen innen internasjonal lov og rett, herunder menneskerettigheter og retten til tros- og livssynsfrihet, slik disse er nedfelt i blant annet FNs menneskerettighetserklæring av 1948 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1951, må også kunne betraktes som sentrale forutsetninger for at en sekulær stat har blitt den dominerende globale formen for å regulere forholdet mellom stat, religion og politikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.