Israels forsvar

Det militære forsvaret er av nødvendighet høyt prioritert i israelsk politikk, med en høy posisjon i samfunnet, og med en sterk struktur og kultur. Gjennom verneplikt og med erfaring fra en rekke kriger, har mange høyere offiserer gått inn i sentrale samfunnsroller, inklusive på høyt nivå i landets politiske liv. Det er tette bånd mellom militære og politiske miljøer og ledere.

IDF ledes av en forsvarssjef som er øverstkommanderende, og ansvarlig for hele det israelske forsvaret og dets tre grener; hær, flyvåpen og marine. Forsvarssjefen, som er Israels eneste trestjerners flaggoffiser, er direkte underlagt forsvarsministeren. Forsvarssjefen leder generalstaben, som samtidig utgjør overkommandoen, og hvor grensjefene inngår.

IDFs hovedoppgave er å forsvare Israels eksistens, dets territorium og befolkning mot eksterne fiender, og sammen med andre aktører bidra til landets sikkerhet. Dette inkluderer å bekjempe all form for terrorisme. IDF har også, sammen med et grensepoliti, ansvar for å sikre Israels grenser og å bidra til sikkerheten til jødiske bosettinger i okkuperte områder.

Den fremste grunnsetningen i forsvarsdoktrinen er at Israel ikke har råd til å tape én eneste krig, av frykt for å bli utslettet som stat. Den fastsetter også at strategien er defensiv – uten territorielle ambisjoner, med et ønske om å unngå krig gjennom bruk av politiske virkemidler og troverdig militær avskrekking, og at opptrapping av en konflikt skal unngås.

Særlig etter Suezkrisen i 1956 ble forkjøpsangrep en rettesnor i israelsk forsvarspolitikk. Denne kom til uttrykk da IDF angrep Egypt og Syria før disse kunne iverksette sitt planlagte angrep på Israel i juni 1967 (se seksdagerskrigen). Erfaringene fra Suezkrisen førte til større vekt på mobilitet, med en oppbygging av panserstyrkene. Dette kom til anvendelse både i 1967 og 1973, og bidro i stor grad til at Israel kom på offensiven i 1973.

Overlegenhet i lufta, med kontroll over luftrommet, er en essensiell del av den israelske forsvarsstrategien, og helt avgjørende på grunn av Israels lille territorium. Israel mangler også strategisk dybde, det er korte avstander til nabolandene, som også flere ganger har gått til angrep. Den strategiske dybden ble mindre utsatt gjennom okkupasjonen av Sinai (til 1982), Vestbredden og Golanhøydene.

En grunnleggende forutsetning i israelsk forsvarspolitikk har vært en sterk etterretning som skal kunne gi minimum 48 timers varsel, med rom for mobilisering av reservestyrkene. Dette sviktet i 1973 og førte til at Israel var dårlig forberedt da Egypt og Syria angrep (se Yom Kippur-krigen), og i 2023 da Hamas angrep.

I løpet av statens eksistens har Israel flere ganger endret sin militære doktrine for innretting av strukturer og systemer, særlig vektingen mellom troppearter og med en styrking av luftforsvaret.

IDF ledes ut fra et etisk regelverk som inkluderer forsvar av staten og lojalitet til landet og menneskeverd. Israelske soldater skal i henhold til dette verdsette menneskeliv og ikke bruke våpenmakt til å skade sivile. Likevel er det israelske forsvaret i flere konflikter og kriger kritisert for sin opptreden overfor sivilbefolkningen, både under okkupasjon og krigføring, eksempelvis under invasjonen av Libanon, og beleiringen av Vest-Beirut i 1982, og deretter i flere runder med krigføring i Gaza, ikke minst i 2024.

Det israelske forsvaret har en stående styrke på cirka 170 000 aktivt personell, med en reservestyrke på 465 000 personell. I tillegg kommer omkring 8000 halvmilitære grensepoliti. Gjennom vernepliktsystemet er en stor del av den israelske befolkning innrullert i reservestyrkene. Disse utgjør en vesentlig del av IDF og er blitt mobilisert ved alle kriger. De består som oftest av godt trente avdelinger som er sammensveiset etter mange repetisjonsøvelser.

IDF består av tre forsvarsgrener; Hæren, Marinen og Flyvåpenet, og en struktur med tre regionale kommandoer: Nordkommandoen (for forsvar mot Libanon og Syria), Sentralkommandoen (som dekker det sentrale Israel og Vestbredden) og Sørkommandoen (med ansvar for Negev og grensen til Egypt og Gazastripen). Det er også en hjemmekommando med særlig ansvar for forsvar av det sivile samfunn, samt søk- og redningsaksjoner. IDF har baser og installasjoner over hele landet.

Det israelske forsvaret er sterkt sentralisert, med tett samordning mellom land-, luft- og sjøstridskreftene (forsvarsgrenene) gjennom en felles generalstab. Den operative strukturen er knyttet til de tre regionale kommandoene.

Israel har flere etterretningsorganer. Den militære etterretningen, Aman, er den største. Den utenlandsrettede, Mossad, er den best kjente. Flere spesialiserte miljøer sorterer under Aman, derunder oppklaringsenheten Sayeret Matkal, som ble etablert i 1957, primært for å skaffe etterretning fra arabiske land.

Det israelske forsvaret har vært engasjert i flere omfattende kriger i regionen, i kamp med militsgrupper i flere land, og med angrep mot mål i Irak, Iran, Libanon og Syria, også utenom selve krigene. Det har i lengre perioder stått i lavintensitets-krigføring. Deler av IDF deltar også i kontroll og operasjoner i okkuperte palestinske områder.

Særlig omfattende har krigsinnsatsen vært i de arabisk-israelske krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Israel har gått seirende ut av alle disse, og spesielt ble IDF berømmet etter Seksdagerskrigen i 1967 da Israel gikk til forkjøpsangrep mot Egypt og Syria. Derimot ble IDF – og Israels politiske ledelse – kritisert etter at landet ikke var tilstrekkelig forberedt på det egyptisk-syriske angrepet under Yom Kippur-krigen i 1973.

Gjennom disse krigene vant IDF utstrakt internasjonal anerkjennelse. Respekten, både nasjonalt og internasjonalt, ble svekket etter invasjonen av Libanon i 1982, og den påfølgende okkupasjonen. Da IDF i 2000 trakk seg ut av Libanon, var det etter langvarig militært press fra militsgruppen Hizbollah, som påberopte seg å være den første arabiske styrke til å beseire den israelske krigsmakten. IDF invaderte også i 1978 Sør-Libanon og igjen i 2006.

Under Golfkrigen i 1991 ble Israel beskutt av raketter fra Irak, men valgte etter påtrykk fra USA ikke å besvare disse for å unngå å skape intern konflikt i den internasjonale koalisjonen.

Særlig fra 1960-tallet har IDF i tiltagende grad blitt engasjert i kontraterror-virksomhet, mest for å bekjempe palestinsk gerilja; først i og fra nabolandene, senere fra de okkuperte territoriene Gazastripen og Vestbredden. Tidlige angrep fra palestinsk gerilja (fedayeen), først fra Jordan (og den jordansk-kontrollerte Vestbredden), senere fra Libanon, bidro til at IDF opprettet spesialstyrker. Disse gjennomførte flere aksjoner på Vestbredden og inn i Jordan og Libanon.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 fikk IDF nye oppgaver som okkupasjonsmakt, blant annet å opprette en militær administrasjon i de okkuperte områdene. Her ble IDF senere satt inn for å slå ned palestinske opprør (intifada) i 1987 og igjen i 2000. Den væpnede palestinske motstanden mot Israel ga seg deretter utslag særlig på Gazastripen, spesielt fra midten av 2000-tallet. IDF gjennomførte flere større operasjoner der, spesielt rettet mot Hamas. De største av disse har vært Operasjon Cast Lead i 2000, Operasjon Pillar of Cloud i 2012, Operasjon Protective Edge i 2014, Operasjon Breaking Dawn i 2022 og krigen mot Hamas i Gaza fra oktober 2023, etter gruppens angrep inn i Israel 7. oktober 2023. I juni 2025 gikk Israel til et større angrep på mål i Iran.

IDF har også iverksatt militære operasjoner utenfor Israel og nabolandene, blant annet en aksjon for å befri gisler fra et kapret fly ved Entebbe-flyplassen i Uganda (1976), bombingen av Iraks atomreaktor (1982) og angrepet på hovedkvarteret til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i Tunisia (1985).

Israel har ikke stilt styrker til internasjonale operasjoner, men én FN-styrke har siden 1948 operert i Israel (samt Egypt, Jordan, Libanon og Syria): United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). En annen, United Nations Emergency Force (UNEF) ble satt inn mellom Israel og Egypt (i Gaza og Sinai) i 1956, mens United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) ble satt inn i Sør-Libanon i 1978 blant annet for å overse den israelske tilbaketrekkingen. United Nations Disengagement Obserer Force (UNDOF) ble satt inn på Golan i 1974 for å overvåke en buffersone mellom Israel og Syria. Som følge av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979, ble Multinational Force and Observers (MFO) satt inn i Sinai i 1982 for å overvåke avtalen.

IDF har bidratt med personell og materiell i en del humanitære innsatser, blant annet i Ekvatorial-Guinea, Honduras, Mexico og Nepal; og har bidratt med medisinsk hjelp under krigen i Syria.

Det israelske forsvaret har sine røtter i halvmilitære jødiske selvforsvarsgrupper fra årene før staten Israels selvstendighet. Undergrunnsorganisasjonen Haganah (grunnlagt i 1920), i tillegg til dens kommandostyrker Palmach (etablert i 1941), var særlig sentrale. Disse igjen bygde i noen grad på tidligere grupper som drev mer vakthold enn militær aktivitet, blant disse særlig Hashomer (opprettet i 1909), som inkluderte Bar-Giora (1907). Dette var i hovedsak vaktstyrker som skulle beskytte særlig kibbutzer, mest mot kriminelle. Jødiske soldater ble organisert i egne avdelinger under første verdenskrig, noe som også bidro til grunnlaget for IDF.

Etter at Hashomer oppløste seg selv i 1920, besluttet den sionistiske ledelsen i Palestina å etablere en ny militær selvforsvarsorganisasjon, Haganah, initiert av fagbevegelsen Histadrut, som svar på arabiske opptøyer. Før dette var en jødisk bataljon, Den jødiske legion, satt opp i 1917 etter at Storbritannia hadde tatt kontroll over Palestina under første verdenskrig. I 1931 førte en splittelse i Haganah til opprettelsen av undergrunnsorganisasjonen Irgun. En splittelse der førte i 1940 til etablering av en tredje og mer militant geriljagruppe, Lehi.

Da Israel ble proklamert som en selvstendig stat 14. mai 1948, var det jødiske samfunnet i Palestina allerede i krig. Den nye staten ble umiddelbart angrepet av en gruppe arabiske stater. Israel Defense Forces ble etablert gjennom en forordning av 26. mai 1948. Ved etableringen utgjorde Haganah hovedtyngden av IDF. Av den grunn bygde IDF på Haganahs organisasjon, doktrine og kommandostruktur til krigen var vunnet og den videre utvikling av forsvaret kunne finne sted. Også Irgun og Lehi ble i 1948 innlemmet i IDF.

Da Palestinakrigen endte i 1949, besto IDF av tolv brigader og et lite flyvåpen, samt en mindre marine; begge bygd opp av Palmach. IDF talte da til sammen mer enn 80 000 soldater.

IDF har brukt militært materiell fra en rekke leverandører. Rundt selvstendigheten i 1948 fikk Israel materiell fra spesielt Tsjekkoslovakia så vel som fra Italia og Sverige. Mye ble imidlertid anskaffet på illegalt vis, og mye eldre materiell var lenge i bruk. Valg av materiell var lenge styrt både av økonomiske begrensninger og vanskeligheter med å få kjøpt våpen.

Flere land har hatt restriksjoner på våpenleveranser til Israel, for USA gjaldt dette frem til 1967. Før det var Frankrike viktigste leverandør, med blant annet leveranse av Mirage III kampfly. Fra 1968 ble franske leveranser stanset for en periode, og Israel produserte ulisensierte varianter av franske kampfly under navnet Nesher. Særlig etter krigene i 1967 og 1973 erobret Israel mye sovjetisk materiell fra Egypt og Syria, ikke minst stridsvogner, som så ble modifisert og inkludert i den israelske hæren. Under seksdagerskrigen i 1967 besto flyvåpenet av franske maskiner. Først i årene etterpå er flyvåpenet bygget opp basert på amerikansk materiell.

Tjeneste i IDF har lenge vært av stor betydning for sosial anseelse og karriere i det israelske samfunn, både innen politikk og næringsliv. En rekke høyere israelske offiserer har gått inn i politikken, blant andre statsministrene Yitzhak Rabin, Ehud Barak og Ariel Sharon, mens Benjamin Netanyahu har en fortid i spesialstyrkene.

Verneplikten har gjennom årene også spilt en avgjørende rolle for å integrere de mange jødiske innvandrere til Israel. IDF har en egen utdanningsbataljon som blant annet bidrar til å lære innvandrere hebraisk språk, jødisk kultur og historie og israelsk samfunnsstruktur.

IDF har tradisjonelt hatt utstrakt oppslutning i det israelske samfunn. Mer enn de fleste lands forsvarsstyrker har IDF vært en helt sentral samfunnsbygger. Regionale politiske og militære forhold har nødvendiggjort et sterkt forsvar forankret i folket, med omfattende mobilisering i krise og krig. Den folkelige forankringen, videreført fra selvstendighetskrigen, er sentral i IDFs identitet. Dette reflekteres i både rekruttering, doktrine, ansvarsområde og etiske rammeverk. Sikkerhet er et overordnet politisk anliggende i Israel, og forsvarsmakten spiller i så henseende en helt sentral samfunnsrolle.

Kritikk mot IDF var lenge lite akseptert, samtidig som militære anliggender til dels er underlagt mediesensur i Israel. Etter invasjonen av Libanon i 1982 kom det imidlertid til utstrakte protester mot Israels krigføring, og en fredsbevegelse vokste fram.

Innad i IDF har kritikk særlig vært rettet mot mer politimessig tjeneste i okkuperte områder. Krigen i Libanon og operasjonene i de okkuperte områdene har i noen grad svekket det moralske grunnlaget for IDF i befolkningen. Samtidig har økonomisk utvikling av et mer moderne samfunn bidratt til å svekke IDF som et genuint folkeforsvar.

• Opprettelsen av staten Israel
• Israels historie
• Israels samtidshistorie
• Israels politiske system
• Palestina-krigen
• konflikten mellom Iran og Israel

• The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2023). The Military Balance 2023
• Pedahzur, Ami (2009). The Israeli Secret Services & the Struggle against Terrorism. Columbia University Press
• Creveld, Martin van (2002). The Sword and the Olive: A Critical History of the Israeli Defense Force. Public Affairs
• Schiff, Zeev (1987). A History of the Israeli Army: 1874 to the Present, Sidgwick & Jackson.
• Rothenburg, Gunter E. (1979). The Anatomy of the Israeli Army: The Israel Defence Force, 1948–1978. B. T. Batsford Ltd.