Hopp til innhold

Sepp Innerkofler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sepp Innerkofler
Født28. okt. 1865[1][2]Rediger på Wikidata
Sesto
Død4. juli 1915[1][2]Rediger på Wikidata (49 år)
Paternkofel
BeskjeftigelseFjellklatrer Rediger på Wikidata
SøskenChristian Innerkofler
NasjonalitetCisleithania
UtmerkelserMedaglia d'oro al valor militare

Sepp Innerkofler (født 28. oktober 1865 i Sexten i Syd-Tirol (daværende Østerrike), død 4. juli 1915 på Monte Paterno) var en østerriksk fjellfører, gjestgiver og alpinklatrer, men også kjent for sin militære innsats under første verdenskrig.[3]

Fjellfører

[rediger | rediger kilde]

Innerkofler var rundt århundreskiftet en kjent og mye brukt fjellguide i Syd-Tirol, og han driftet fjellturiststedene Drei-Zinnen-Hütte og Hotel Dolomitenhof.[3] Innerkofler var også blant de fremste fjellklatrerne, med en rekke førstebestigninger og nye klatreruter på fjelltopper i regionen.[3] Særlig utmerket han seg ved førstebestigningen av nordveggen på Cima Piccola i Tre Cime di Lavaredo i 1890 sammen med H. Helversen og Veit Innerkofler.[4]

Krigsinnsats

[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddet av første verdenskrig ledet Innerkofler en såkalt flygende patrulje i fjellområdene, og gjorde en betydelig innsats i kampen mot italienerne takket være sine lokalkunskaper og sin fjell- og klatreerfaring.[5] Han argumenterte for den strategiske betydningen av å befeste og kontrollere Monte Paterno, men nådde ikke frem med sine synspunkter hos hærledelsen før italienske alpini alt hadde rukket å etablere en stilling på fjelltoppen.[6] Den 4. juli 1915 ble Innerkofler drept idet han ledet en mindre klatregruppe som skulle innlede angrepet på den italienske stillingen på den vanskelig tilgjengelige Monte Paterno.[7] Innerkofler og fire menn måtte ta seg opp den mer krevende nordvestveggen alt i nattemørket, men overraskelsesangrepet mislyktes.[6] Hvorvidt Innerkofler døde i kamp med de italienske forsvarerne eller ble truffet av kuler fra egne linjer, har vært omdiskutert i ettertid.[5]

Innerkofler mottok i løpet av krigen alle høyere klasser av den østerrikske tapperhetsmedaljen (Ehren-Denkmünze für Tapferkeit); først den lille sølvmedaljen for sin innsats, ved befordringen som underoffiser (oberjäger) den store sølvmedaljen, og senere ble han også tildelt den høyeste tapperhetsmedaljen i gull av keiser Frans Josef.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 98265, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c «Innerkofler, Sepp». Oppslag i Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 3, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1965, s. 37.
  4. ^ AV-Jahrbuch 1962, side 33 (via Historischen Alpenarchiv Arkivert 27. oktober 2017 hos Wayback Machine., lest 8. oktober 2015)
  5. ^ a b «Erster Weltkrieg: Rolle der Standschützen». ORF (nettartikkel 4. juni 2014, lest 7. oktober 2015)
  6. ^ a b c «Sepp Innerkofler zum 60. Todestag». Osttiroler Bote. Nr.26 - 1975, side 22 (via Historischen Alpenarchiv Arkivert 27. oktober 2017 hos Wayback Machine., lest 8. oktober 2015)
  7. ^ Viktor Schemfil: «Die Paternkofel-Unternehmung und der Tod Sepp Innerkofler`s». Tiroler Landesmuseum. Tilgjengelig hos landesmuseum.at (lest 7. oktober 2015)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • «Innerkofler Sepp». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 3, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1965, s. 37.
  • Karl Springenschmid: «Der Sepp: Der Lebensroman Sepp Innerkoflers». Rother, 1948
  • Hans Heiss og Rudolf Holzer: «Sepp Innerkofler: Bergsteiger, Tourismuspionier, Held». Folio Verlag, 2015 (ISBN 978-3-85256-667-2)
  • Markus Wurzer: «Genesis of the South Tyrolean Iconic Figure Sepp Innerkofler: Actors, Narrative, Functions». In: Georg Grote, Hannes Obermair (eds): «A Land on the Threshold. South Tyrolean Transformations, 1915–2015». Peter Lang, Oxford-Bern-New York, 2017 (ISBN 978-3-0343-2240-9), s. 79–99.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]