Fjellklatring
Fjellklatring[1] er en aktivitet innen friluftsliv og en spesifikk gren innen sporten klatring. Det innebærer klatring i bratte, regulære fjell og klipper med spesialutstyr.[1] Det ekskluderer slake fjell og andre klatreformer som buldring og isklatring i fossefall.
Fjellklatring brukes av enkelte innen klatremiljøet som en beskrivelse på en del av aktiviteten tinderangling, der man klatrer flere fjell på samme tur, over en lengre periode. Sporten involverer å klatre opp, over eller ned naturlige fjellformasjoner. Målet er å nå toppen av en formasjon eller endepunktet til en vanligvis forhåndsdefinert rute uten å falle (og overleve). Fjellklatring er en fysisk og mentalt krevende aktivitet, noe som jevnlig tester klatrerens styrke, utholdenhet, smidighet og balanse sammen med mental kontroll. Kunnskap om riktige klatreteknikker og bruk av spesialisert klatreutstyr er avgjørende for sikker gjennomføring av ruter.
På grunn av det store utvalget og variasjonene av fjellformasjoner rundt om i verden, har fjellklatring blitt delt inn i flere forskjellige stiler og underdisipliner,[2] som klatring, buldring, sportsklatring og tradisjonell klatring. Fjellklatrekonkurranser har som mål å enten fullføre ruten med minst mulig forsøk eller å nå det lengste punktet på en stadig vanskeligere rute. Innendørs fjellklatring er vanligvis delt inn i tre disipliner: buldring, ledklatring og topptauklatring.[3]
Historie
[rediger | rediger kilde]Malerier fra 200 f.Kr. viser kinesiske menn klatrer i fjell. I tidlig tid i Amerika antas den klippeboende anasazifolket på 1100-tallet må ha vært utmerkede klatrere. Tidlige europeiske klatrere brukte fjellklatringsteknikker som en ferdighet som kreves for å nå toppen i sine fjellklatringsbedrifter. På 1880-tallet ble europeisk fjellklatring en uavhengig syssel og fritidsaktivitet.[4]
Selv om fjellklatring var en viktig del av viktoriansk fjellklatring i Alpene, antas det generelt at sporten fjellklatring begynte i siste fjerdedel av 1800-tallet i forskjellige deler av Europa. Fjellklatring utviklet seg gradvis fra en nødvendighet i fjellområder til en utpreget atletisk aktivitet. Fra midten av 1800-tallet undersøkte irske John Ball, grunnleggeren av engelske Alpine Club, og gjorde Dolomittene (et stort fjellområde av italienske Alpene) kjent blant sine likesinnede. Han ble fulgt der av mange andre klatrere som Paul Grohmann, Edward R. Whitwell, Michael Innerkofler, Angelo Dibona og Tita Piaz med mange første tindebestigninger.[5]
Rett før første verdenskrig var det en såkalt «Mauerhakenstreit», det vil si den store ringboltdebatten av 1911,[6] i Sentral-Europa angående bruk av hjelpemidler i klatring og fjellklatring. Paul Preuss og Hans Dülfer var hovedaktørene i disse diskusjonene, som i hovedsak har fortsatt til i dag. Preuss hevdet en ren klatrestil. Angelo Dibona, derimot, var en talsmann for sikkerhet og var ikke fundamentalt motvillig til bolter og ringbolter. Da Luis Trenker spurte hvor mange bolter han hadde truffet totalt i livet, svarte Dibona: «Femten, seks av dem på Laliderers nordside, tre på Ödstein, to på Croz dell 'Altissimo, en på Einser og resten på andre vanskelige stigninger.»[6][7][8]
Klatring ved hjelp av hjelpemidler og utstyr som fungerer som kunstig håndtak eller fotfeste, ble populært i perioden 1920–1960, noe som førte til bestigninger i Alpene og i Yosemite Valley som ble ansett som umulige uten slike midler. Imidlertid har klatreteknikker, utstyr og etiske hensyn utviklet seg jevnt og trutt. I dag er friklatring, klatring ved å benytte kun hender og føtter, med grep bestående utelukkende av naturlig stein mens du bruker utstyr som tau som er utelukkende for beskyttelse og ikke for bevegelse oppover, den mest populære formen for sporten. Friklatring har siden blitt delt inn i flere understiler av klatring avhengig av konfigurasjoner av tau (engelsk: belay / belaying).[9][10]
Over tid har det også blitt laget graderingssystemer for å sammenligne mer nøyaktig de relative vanskelighetene ved fjellstigningene.
Den 3. august 2016 kunngjorde Den internasjonale olympiske komité (IOC) formelt at sportsklatring ville være en medaljesport i sommer-OL 2020,[11] men debuten for sporten ble utsatt til 2021 på grunn av COVID-19.[12]
Begreper
[rediger | rediger kilde]Et dieder er en formasjon med et innvendig hjørne som gir mulighet for stemming, dvs. at all tyngde hviler på begge ben, slik at en kan avlaste armene. Et dieder ser ut som en stående halvåpen bok.[13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b fjellklatring, NAOB
- ^ The Mountaineers Books (2010): Mountaineering: The Freedom of the Hills (8. utg.). Swan Hill Press. ISBN 978-1594851384. OCLC 688611213; s. 592.
- ^ Hva er forskjellen på topptau og led?[død lenke], Siggerud Klatreklubb 24. januar 2021
- ^ Kidd, Timothy W. Kidd; Hazelrigs, Jennifer (2009): Rock Climbing. Human Kinetics 10%. ISBN 978-1450409001; s. 4.
- ^ «Zahllose interessante Exponate • DoloMythos», Dolomythos
- ^ a b Erickson, Jim (29. september 2020): Mauerhaken Streit: The Great Piton Debate of 1911, Climbing.com
- ^ Christoph, Horst (28. februar 2013): «Held mit 15 Haken», Der Standard.
- ^ Mailänder, Nicholas (januar 2016): "Die Ursprünge des Freikletterns", Bergsteigen; s. 149.
- ^ «A Glossary of Climbing Terms», Ukclimbing.com
- ^ «belay», Wiktionary
- ^ «Olympic Games Tokyo 2020», International Federation of Sport Climbing. 2020.
- ^ «Olympic Games postponed to 2021», Tokyo2020. 2020.
- ^ Tronstad, Stein (2005). Innføring i klatring. no#: Akilles. ISBN 8272861631.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Rock climbing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons