Hopp til innhold

Klappmyss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klappmyss
Nomenklatur
Cystophora cristata
Erxleben, 1777
Synonymi
Cystophora christata
Populærnavn
klappmyss[1]
(hettesel, hettakall (hann), mus (hunn), gris (ungdyr))
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieSelfamilien
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: pelagisk, drivis
Utbredelse:
Yngelområdene i mørkeblått

Klappmyss[3] (Cystophora cristata) er en stor selart som holder til i Nord-Atlanteren.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Klappmyss er sølvgrå med sorte flekker over nesten hele kroppen, og den har ofte også sort maske i ansiktet. Et karaktertrekk er de oppblåsbare hudposene i ansiktet på hannene. Oppblåst ser hudposen ut som en todelt hette, som dekker framsiden av ansiktet og toppen av hodet. Hunnene blir om lag 2,2 meter lange med en vekt på ca. 300 kg. Hannene blir opptil 2,7 meter og veier om lag 400 kg.[4]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Klappmyss vandrer over det meste av Nord-Atlanteren, fra iskanten i Arktis til like nord av De britiske øyer. Bestanden er anslått til cirka 700 000 individer, hvorav cirka 87 000 i Vestisen. Yngleområdene ligger utenfor østkysten av Canada, i Davisstredet og i Vestisen, mellom Grønland og Jan Mayen.[5]

Klappmyssene yngler i mars og forlater ungen i april for å jakte på mat. Arten er en utpreget dypdykker som hovedsakelig lever av blekksprut, men også av lodde, polartorsk og bentiske arter som uer og blåkveite. Menyen viser at den typisk dykker til 100–600 m når det jakter på føden.[4] Dykk til mer enn 1 000 meter er imidlertid ikke uvanlig.[5] Mytingen foregår i drivisen fra midten juni til midten av juli.

Dieperioden

[rediger | rediger kilde]

Klappmyss kaster avkommet direkte på drivisen i mars og har trolig den korteste dieperioden av noe pattedyr, kun fire–fem dager.[5] I løpet av disse få dagene dobler ungen vekten, fra cirka 25–30 kg til cirka 50–60 kg når de er avvendt. Mora taper cirka ti kg vekt om dagen i denne perioden. Vektøkningen skyldes i hovedsak økt spekklag. Morsmelken inneholder nemlig cirka 60 % fett og er svært næringsrik.[6] Etter dieperioden omdannes det meste av fettet i kroppen til muskler, så ungen skal få nok styrke til å ta seg ut i vannet for å finne seg mat selv.

Årsunger kalles blueback. 1–2 år gamle ungdyr kalles gris. Voksne hunner kalles mus eller klappmus, og voksne hanner kall eller hettakall. Tilnavnet hettakall skyldes den oppblåsbare «hetta» den har på hodet.[4]

Phocidae










ringsel (Pusa hispida)



bajkalsel (Pusa sibirica)




kaspisel (Pusa caspica)





flekksel (Phoca largha)



steinkobbe (Phoca vitulina)





havert (Halichoerus grypus)





harlekinsel (Histriophoca fasciata)



grønlandssel (Pagophilus groenlandicus)





klappmyss (Cystophora cristata)




storkobbe (Erignathus barbatus)







weddellsel (Leptonychotes weddellii)



leopardsel (Hydrurga leptonyx)




krabbeetersel (Lobodon carcinophagus)




ross-sel (Ommatophoca rossii)






sydlig sjøelefant (Mirounga leonina)



nordlig sjøelefant (Mirounga angustirostris)






middelhavsmunkesel (Monachus monachus)



hawaiimunkesel (Monachus schauinslandi)




Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 28. februar 2022. Besøkt 28. februar 2022. 
  2. ^ Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av klappmyss Cystophora cristata som EN for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023. 
  3. ^ Av tysk Klapp-: fold- og Mütze: hette/lue
  4. ^ a b c Fakta om klappmyss. Havforskningsinstituttet. Besøkt 2015-04-26
  5. ^ a b c Klappmyss (Cystophora cristata). Norsk Polarinstitutt. Besøkt 2015-04-26
  6. ^ Bjørge, A., Fagerheim, K.-A., Lydersen, C., Skern-Mauritzen, M. & Wiig, Ø. (red./eds) 2010. Sjøens pattedyr 2010. Fisken og havet, særnr. 2-2010. Besøkt 2015-05-02
  7. ^ Berta, A.; Churchill, M. (2012). «Pinniped taxonomy: Review of currently recognized species and subspecies, and evidence used for their description». Mammal Review. 42 (3): 207–34. doi:10.1111/j.1365-2907.2011.00193.x. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]