Paris’ dom

Paris' dom er en fortelling fra gresk mytologi. Den var en av flere hendelsene som førte fram til at Trojakrigen ble utløst (og i senere versjoner av fortellingen til grunnleggelsen av Roma). Stridens gudinne Eris kastet et gulleple med inskripsjonen «Til den vakreste» inn blant Olympens guder, og tre av gudinne krevde den for seg selv: Hera, Afrodite og Athene, og da ingen ville gi seg, ble prins Paris av Troja valgt som en upartisk dommer. Hver av gudinne forsøkte å få Paris på sin side ved gi ham guddommelige løfter. I utgangspunktet kan Paris' dom virke som en idyllisk myte, men dens konsekvenser var død og undergang. Episoden var et populært emne i gresk kunst, og like mye i senere vestlig kunst fra renessansen og framover.

Paris' dom, Peter Paul Rubens, ca. 1636 (National Gallery, London)

Kilder

Renoir, 1908-1910

Som med mange mytologiske fortellinger er detaljene avhengig av kilden. Det er en kort hentydning til Paris' dom i Homers Iliaden (24, 25-30), som viser at episoden med de påfølgende handlingene allerede var godt kjent for sitt publikum:

Alle de andre var villige straks; men det huet ei Hera,

ikke Poseidon, ei heller den blåøyde Pallas Atene;

og imot Priamos selv og hans folk for Paris' brøde,

han som med hån lot gudinnene gå, da de gjestet hans fjellgård,

medens han priste den ene som gav ham fordervelig vellyst.

En bredere versjon er fortalt i Kypria, et tapt verk innenfor Den episke syklus, som kun fragmenter og et pålitelig sammendrag gjenstår av. Senere skribenter som Ovid Lukian, Pseudo-Apollodorus' Bibliotheca og Hyginus gjenforteller fortellingen med skepsis, ironi eller populariserende agendaer. Fortellingen opptrer ordløs på votivbrystet i elfenbein og gull til den korintiske tyrannen Kypselos ved Olympia på 600-tallet f.Kr. Den er beskrevet av Pausanias:

... Hermes brakte til Aleksandros (et annet navn for Paris), sønn av Priamos, gudinnene hvis skjønnhet han skal bedømme, inskripsjonen på dem var: «Her er Hermes, som viser til Aleksandros at han kan mekle angående deres skjønnhet, Hera, Athene og Afrodite.»

Dette emnet var favorisert av greske malere av rødfigurvaser så tidlig som 500-tallet f.Kr., og forble et populært emne i gresk og romersk kunst, før det fikk fornyet popularitet i renessansen, ikke minst i muligheten for å framstille tre nakne kvinner.

Mytens fortelling

Sandro Botticelli, ca. 1485-1488. Dette er en av de svært få versjoner hvor alle tre gudinnene er fullt påkledd.

Det er fortalt at Zevs holdt et gjestebud i feiringen av bryllupet til Pelevs og Thetis (foreldrene til Akilles). Imidlertid at hadde Eris, stridens og ufredens gudinne, ikke blitt invitert da det var sannsynlig at hun ville gjøre selskapet utrivelig for alle. Rasende over denne irettesettelsen kom Eris likevel til selskapet og med seg at hun et gulleple fra hesperidenes hage. Hun tok sin hevn ved å trille gulleplet inn blant bryllupsgjestene. På eplet hadde hun skrevet «Til den vakreste» (καλλίστῃ, kallistēi).

Joachim Wtewael, ca. 1615, gudenes bryllupsfest i bakgrunnen.

Tre av gudinnene var ikke i tvil om at de var den vakreste av alle: Hera, Athene og Afrodite, og ropte «Det er til meg!» Da de ikke kom til enighet, og ingen av dem ville gi seg, gikk de til Zevs og krevde at han skulle bestemme hvem av dem som var den vakreste. Selv han, himmelguden, var motstrebende til favorisere noen av dem. Han erklærte at en dødelig, prins Paris av Troja, skulle dømme i denne sak ettersom han hadde vist eksemplarisk rettferdighet i en strid hvor Ares i skikkelse av en okse hadde tevlet horn mot horn med Paris' egen prisvinnende okse, og gjeterprinsen hadde uten å nøle belønnet vinnerkransen til guden.

Med Hermes som deres veiviser badet de tre gudinnene i kildevannet til Idafjellet, og deretter møtte de Paris i det øyeblikk som er fortellingens kjerne. Han gjetet kyrne på Gargaros, den høyeste toppen på Idafjellet. De overrakte ham gulleplet og Zevs ordre, som han tok imot under tvil: «Hvordan kan jeg, en enkel gjeter, være mekler i guddommelig skjønnhet?» Han ba om at hvis han kom med en avgjørelse måtte de to tapende gudinnene akseptere hans beslutning, og ikke hevne seg på ham. Alle tre gikk med på denne betingelsen. Paris spurte om han kunne se all deres skjønnhet uhindret av deres kleder, og Hermes forsikret ham om at som dommer var det han som bestemte reglene. De møtte ham i all sin skjønnhet, en etter en, og hver av dem forsøkte å overtale ham til å la avgjørelsen falle til deres fordel. Først kom Hera, snurret rundt og lot samtidig falle ord om at hun ville gjøre ham til konge av Europa og Asia; deretter kom Athene, viste seg fram og samtidig lovte at hun kunne tilby ham visdom og dyktighet i krig; og til sist kom Afrodite, kjærlighetens gudinne fram til ham i all sin prakt, for hun hadde kharitene og horaene til å framheve hennes sjarm med blomster og sang og samtidig lot hun ham forstå at hun kunne tilby ham den vakreste av alle dødelige kvinner til å bli hans. Det var ingen annen enn den skjønne Helena, i henhold til gresk mytologi en datter av Zevs og Leda, hustru av kong Menelaos. Paris aksepterte Afrodites gave og belønnet henne med gulleplet. At Helena var gift spilte ingen rolle for Afrodite, og heller ikke for Paris. Med Helenas hjerte fikk han også grekernes fiendskap og samtidig også Hera, som ikke glemte dette nederlaget. Helena fulgte Paris tilbake til Troja, og grekerne gikk til krig for å få Helena tilbake, og historien om Paris' dom er således den mytologiske grunnlaget for den trojanske krig.

Paris dom, Cornelis Cornelisz van Haarlem, ca. 1628.

Minatyr i Histoires de Troyes, ca. 1495

Myten, eller egentlig en mytem, om Paris' dom har gitt kunstnere muligheten til avbilde en form for skjønnhetstevling mellom tre vakre, nakne kvinner, men fortellingen har, i det minste siden Evripides' dramaer, blitt et valg mellom de skjebnesvangre gavene som hver av gudinnene legemliggjorde. Bestikkelsen er et senere og ironisk ingrediens i den opprinnelige fortellingen.

I henhold til en tradisjon foreslått av Alfred J. Van Windekens, var det objektivt sett Hera, en eldre fruktbarhetsgudinne, som Homer omtaler som «den kvigeøyede», som var den vakreste, og ikke Afrodite. Imidlertid var Hera, navnet betyr antagelig ««herskerinne»», gudinne for blant annet den ekteskapelige orden og for forsmådde hustruer. Hun ble ofte framstilt som den arrige, sjalu hustruen til den evige utro ektefelle og som jevnlig rømte fra henne for å ligge med andre kvinner, men det var hun som var Zevs' utvalgte. Hera hadde troskap og dyd og sørget for å være beskjeden da Paris inspiserte henne. Afrodite var objektivt sett ikke like vakker, men hun var kjærlighetens og seksualitetens gudinne som hadde de evner som trengtes for å overtale en mann og således kunne få Paris dit hun ville. Athenes skjønnhet er sjelden kommentert, kanskje for at hun eide krigens makt som antikkens grekernes mente overgikk hennes kvinnelige kvaliteter. Hennes raseri over å tape tevlingen fikk henne til å stille seg på grekernes side i kampen mot Paris og Troja, en nøkkelhendelse i Trojakrigens vendepunkt.

Kunsten i renessansen

Paris dom, Hans von Aachen, ca. 1593.

Marcantonio Raimondi etter Raphael, ca. 1515-1516

Emnet Paris' dom ble populært for kunstnerne fra senmiddelalderen og framover. Alle de tre gudinnene ble vanligvis framstilt nakne, skjønt i den antikke kunsten var det kun Afrodite som noen gang ble framstilt uten tøy, og selv hun kunne være påkledte. Muligheten til å ha en mytologisk unnskyldning for å framstille tre nakne kvinner var uten tvil en stor del av motivets tiltrekning. Det ble framstilt på illuminerte manuskripter, og var populært i dekorativ kunst, inkludert italienske utsmykkede blekkhus fra 1400-tallet og andre verker i majolika (tynt, dekorert keramikkfat) og cassone (dekorerte bryllupskister). Som et emne for staffelimaleri var det mer vanlig i nordlige Europa, skjønt Marcantonio Raimondi gravering fra ca. 1515 var antagelig basert på en tegning av Rafael, og benyttet som en komposisjon avledet fra romersk sarkofag. Den var meget innflytelsesrik framstilling som gjorde Paris' frygisk lue til en fast gjentagelse i de fleste senere versjoner.

Lucas Cranach den eldre hadde en særskilt forkjærlighet for emnet og malte det mange ganger, minst 22 utgaver, og motivet var særlig attraktivt for nordeuropeiske manieristiske malere. Rubens malte flere komposisjoner av dette motivet ved ulike tidspunkter i sin karriere. Watteau og Angelica Kauffmann var blant de som også utforsket dette emnet på 1700-tallet. Paris' dom ble malte hyppig av akademiske kunstnere på 1800-tallet, og mindre ofte av deres mer progressive samtidige som Renoir og Cézanne. Senere kunstnere som har malt dette mytologiske motivet er blant annet André Lhote, Enrique Simonet (El Juicio de Paris, 1904) og Salvador Dalí.

Bilder

Malerier

• 
  Niklaus Manuel, ca. 1520
• 
  Lucas Cranach den eldre, ca. 1528
• 
  Lucas Cranach den eldre, ca. 1530
• 
  Joan de Joanes, omtrentlig 1523-1579
• 
  Frans Floris, ca. 1548
• 
  Frans Floris, ca. 1550s
• 
  Hans von Aachen, ca. 1588
• 
  Hendrick van Balen den eldre, ca. 1599
• 
  Joachim Wtewael, ca. 1605
• 
  Peter Paul Rubens, 1606
• 
  Peter Paul Rubens, 1625
• 
  Peter Paul Rubens, 1638-1639
• 
  Claude Lorrain, ca. 1645-1646
• 
  Carel van Savoyen, ca. 1650-1660
• 
  Luca Giordano, mellom 1681 og 1683
• 
  Adriaen van der Werff, ca. 1716
• 
  Michele Rocca, mellom 1710 og 1720
• 
  Antoine Watteau, 1720
• 
  Anton Raphael Mengs, ca. 1757
• 
  François-Xavier Fabre, ca. 1808
• 
  Guillaume Guillon Lethière, ca. 1812
• 
  Joseph Hauber, ca. 1819
• 
  Jean-Baptiste Regnault, ca. 1820
• 
  Henri-Pierre Picou, 1824-1895
• 
  Paul Cézanne, 1862-1864
• 
  Anselm Feuerbach, 1869-1870
• 
  Max Klinger, 1886-1887
• 
  El Juicio de Paris av Enrique Simonet, 1904 (Museo de Málaga)
• 
  Eduard Lebiedzki, 1906
• 
  Eduard Veith, 1925

Mosaikk

• 
  Ukjent, 115–150, Louvre Museum (Ma 3443)
• 
  Ukjent, 115–150, detalj, Louvre Museum (Ma 3443)

Skulpturer og tegninger

• 
  Baksiden av et etruskisk speil av bronse, 300-200-tallet f.Kr. (Louvre)
• 
  Paris' dom, Capodimonte porselensfabrikk, Kapitolmuseene, Roma
• 
  Willem Isaacsz van Swanenburg, c. 1609
• 
  Dorman Hering, ca. 1529
• 
  Statuer med Paris, Venus, Juno og Minerva i Schlosspark Nymphenburg, München, 1804-1807

Dramatisering

Paris' dom av Lucas Cranach den eldre, mellom 1512 og 1514.

Angelica Kauffmann, 1770-1797.

Myten har blitt grunnlag for en opera, The Judgement of Paris, med en libretto av William Congreve som ble satt til musikk av fire barokkomponister i London: John Weldon, John Eccles, Daniel Purcell og Gottfried Finger, som en del av musikktevling i 1700-1701. Thomas Arne komponerte et meget vellykket stykke til den samme libretto i 1742. Operaen Le Cinesi («Kinesiske kvinner») av Christoph Willibald Gluck (1754) konkluderte med en ballett, Paris' dom, sunget av en vokalkvartet. Francesco Cileas opera fra 1902, Adriana Lecouvreur består også av en ballettsekvens med samme tema.

Romanforfatteren Gore Vidal navnga og baserte sin bok fra 1952, The Judgment of Paris, etter denne historien.

Paris' dom var gjort burlesque (i betydningen et litterært, dramatisk eller musikalsk verk som hadde til hensikt skape latter ved å karikere et seriøst verk) i musikalen The Golden Apple (1954). I dette er de tre gudinnene blitt redusert til tre husmødre i en småby i den amerikanske delstaten Washington. De spør Paris, en reisende selger, om å bedømme kakene de har bakt til et kirketreff. Hver av kvinnene (borgermesterens kone, skolelæreren, og ekteskapskobleren) appellerer til Paris som til sist velger ekteskapskobleren. Hun kobler ham sammen med Helen, byens tøs, som stikker av med ham.

I den amerikanske TV-serien Helen of Troy (2003) opptrer Paris' dom, men kun kortvarig og kun Hera og Afrodite tilbyr bestikkelser. Alle de tre gudinnene er tekkelig kledt. Afrodite gir Paris en visjon av Helena (Helen), mens hun får en gjensidig visjon av ham.

I TV-serien Hercules: The Legendary Journeys (1995-1999) er denne skjønnhetstevling noe endret med at Afrodite og Athene er med, men den tredje gudinnen er Artemis framfor Hera. Gulleplet er blitt til en gave fra Afrodite med den magiske evnen at det kan gjøre enhver dødelig kvinne bli forelsket i den mann som holder eplet. Den andre betydelige endringen er at både dommeren og gudinnene opptrer i badedrakt.

Litteratur

• Bull, Malcolm (2005): The Mirror of the Gods, How Renaissance Artists Rediscovered the Pagan Gods, Oxford UP, 2005, ISBN 0-19-521923-6.
• Graves, Robert (2011): The Greek Myths, Penguin, ISBN 978-0-241-95274-0.
• Hjortsø, Leo (1998): Greske guder og helter, Oslo: PAX, ISBN 82-530-2769-9.
• Kerenyi, Karl (1959): The Heroes of the Greeks, vii: «The Prelude to the Trojan War», s. 308ff.

Eksterne lenker

(en) Judgement of Paris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Bulfinch's Mythology av Thomas Bulfinch, e-bøker