Ballett er en sjanger innen dansekunsten på teater og består i regelbundet forestilling på scene til musikk.[1][2][3] Ballett kan være en selvstendig forestilling eller være del av en opera.[4] Betegnelsen ballett brukes om selve danseforestillingen, om musikken og om ensemblet. Ballettbegrepet har på 1900-tallet blitt utvidet til å omfatte danseteater med med jazzdans eller inspirasjon fra folkemusikk.[5]

Fra en oppsetning av Nøtteknekkeren i 1981.

Moderne ballett utviklet ved franske og italienske hoff på 1500-1600-tallet og hadde opprinnelig preg av festlige opptog. Rundt år 1700 ble dansen overtatt av profesjonelle og overført til teater som ledd i opera. Rundt år 1800 ble det i Paris og København utviklet en frittstående ballett med pantomimebasert skuespill utført som dans. Senere ble særlig i Russland ballett utviklet til et helhetlig dansedrama der dansen samvirker med musikk og kulisser.[4] Særlig Sergej Djagilev var sentral i revitalisering av ballett tidlig på 1900-tallet.[6] Helt enkelt er det en måte å bevege seg til musikk, men noen gang kan ballett være en ren atletisk prestasjon. Selve ordet ballett kommer fra italiensk «ballare» som betyr «å danse». Det er også i Italia man finner ballettens røtter. Til tross for det, er det fransk som er blitt ballettens språk.

Et ballettkompani er en gruppe hvor profesjonelle danser sammen, ofte tilhører kompaniene en opera. Noen kjente ballettkompanier er Kirov- og Bolsjojballetten, ensemblet ved Paris-operaen, The Royal Ballet og American Ballet Theatre.

Opplæringssystem for klassisk ballett var etablert i 1800 eller tidligere. Treningen la vekt på oppøve sideveis bevegelse i bein og hofter blant annet fordi klassiske ballett ble sett forfra og fordi de klassiske bevegelsene går sideveis. Klassisk ballett streber opp som for å fremstille noe overjordisk, mystisk og svevende.[3]

Ballettens historie i Norge er relativt kort. Det kan ha sammenheng med pietismen i Norge, og at kongehus og toneangivende adel befant seg i Danmark og senere i Sverige. I dansen som ble utøvet i Norge, folkedansen og senere selskapsdansen, ble det ikke skjelnet mellom utøvere og tilskuere.

I Norge kan man hovedsakelig finne ballettundervisning på profesjonelt nivå ved ballettskole ved den norske opera og ballett, og ved Den Norske Ballettskole.

Ballettens historie

rediger

Ordet ballett kommer fra italiensk og betyr dans. Betegnelsen balletto, liten dans, ble fra rundt 1500 brukt om arrangert dans med innslag av dramatisk handling.[5]

Italiensk renessanse

rediger

Ballett begynte på 1400-tallet, i renessansen i Italia og dansemester ble en profesjonell stilling ved hoffet. Domenico di Piancenza skrev på 1400-tallet en lærebok med beskrivelse av delene som inngikk og de forskjellig grunntrinnene. I utgangspunktet var det mest amatører og folk ved hoffet som danset, mens det fantes noen yrkesdansere særlig i fysisk krevende roller med akrobatikk.[5] På denne tiden var det mange italienske fyrster som leide inn dansere. De holdt store selskaper med dansere og musikere for å vise hvor mye penger de hadde. Danserne brukte store kostymer og masker som skjulte både ansiktet og kroppen. De var ikke profesjonelle, men danset for at de skulle komme i fyrstens favør. I begynnelsen var det bare menn som fikk danse, og etter hvert som damer kom på dansescenen, hadde de en mindre viktig rolle enn mennene.

Fra Italia spredte den festlige danseformen seg til andre deler av Europa.[5]

Fransk hoffliv

rediger

Ei italiensk adelskvinne, Catherine de Medicis, ble dronning i Frankrike og tok ballett med seg i 1547. Han som lagde balletter til Catherine var Balthazar de Beaujoyeulx, en dyktig musiker. Han lagde den første ordentlig balletten i 1581. Den het Ballet Comique de la Reine, var 5 ½ timer lang, og handlet om den greske gudinnen Circe som spiste mennesker.[5] Etter dette ble Frankrike etablert som ballettens sentrum.

På 1600-tallet var Ludvig XIV konge i Frankrike. Han var glad i å danse, og danset mye selv. Senere ble han rund og gammel, og kunne ikke danse lengre, så i 1661 etablerte han en danseskole for å utdanne profesjonelle dansere. Etter dette utviklet ballett seg mye, fordi danserne ble mye flinkere når de først fikk være profesjonelle. Andre europeiske land etablerte lignede danseskoler, der den viktigste var den russiske St. Petersburg skole, som ble stiftet i 1738. Franske ballettdansere ble flinkere og flinkere, og etter hvert var det ikke bare kongen som fikk nyte dem. De begynte å opptre i vanlige teatre.

I 1760 kom en stor forandring. Den franske koreografen Jean Georges Noverre kritiserte balletten. Han mente danserne brydde seg for mye om å vise fram teknikk og for lite om kunsten å vise følelser og fortelle historier. Norverre fikk danserne til å ta av seg maskene og de store kostymene for at de skulle kunne bruke hele kroppen til å danse med. Han fant også opp ballet d’action, der man forteller historier bare ved å bruke kroppen og uten å si noen ting. Før hadde ballett stort sett vært en del av operaer.

På 1800-tallet kom en ny epoke i ballettsjangeren: romantikken. Før var de fleste balletter basert på Gresk mytologi eller dramaer. I ballettens romatikk ble det laget balletter om kjærlighet, magi og alt som var mystisk og drømmeaktig. De fleste balletter som er kjent idag kom i denne perioden. På denne tiden ble også tåspisskoen oppfunnet. Marie Taglioni, en stor ballerina, var i 1832 den første som danset på tåspiss. Når Marie Taglioni sto høyt oppe på tærne sine og danset lett og luftig, trodde publikum på magi. Etter tåspisskoens oppfinnelse ble kvinner viktigere for ballett. Viktige balletter fra denne tidsepoken er blant annet Giselle og La Gypsy.

Det russiske keiserriket

rediger

Senere på 1800-tallet ble Russland et viktigere ballettland og tok etter hvert over for Frankrike som ballettsentrum. Koreografen Marius Petipa iscenesatte ballettene Svanesjøen og Nøtteknekkeren. Han arbeidet ved et ballettkompani i St. Petersburg, som også introduserte flere kjente dansere, blant annet Anna Pavlova og Vatslav Nizjinskij. Begge disse danset også for Ballet Russes, Sergei Diaghilevs kompani.[5] Han var en kjent ballettprodusent og -koreograf. En annen koreograf ved Ballet Russes var Michel Fokine.

Ballett i Norge

rediger

Ballettforestillinger i Norge var blant i regi av Christiania Dramatiske Selskab 1800. Svensken Johan P. Strömberg hadde i 1803-1805 gjort seg bemerket med danseopplæring i Christiansund og Trondheim, og han kom deretter til Christiania. Ole Bull forsøkte å få til danseforestillinger på Det Norske Theater i Bergen (åpnet 1850).[7]

Teknikker og trening

rediger
 
Ballettdanserinne på 11 år

Man skiller gjerne mellom klassisk ballett, jazzballett og moderne ballett. Sier man bare ballett, er det gjerne klassisk ballett man sikter til. Klassisk ballett baseres på forskjellige faste posisjoner og regler som må følges. Det finnes seks hovedgrener i ballett: Bournonville (dansk), Vaganova (russisk), Balanchine (amerikansk), Royal Academy of Dance metode (engelsk), Cecchetti (italiensk), og Ecole Francais (fransk).

Man kan danse ballett alene, med en partner «pas de deux», eller det kan være en stor gruppe som danser sammen, som kalles corps de ballet. Kvinnelige ballettdansere på avansert nivå danser på tåspiss, men de som er yngre, eventuelt dårligere trent, danser på flate myke sko. Gutter og menn danser ikke på tåspiss, og visse teknikker og trinn er forbeholdt kvinnene. Vanligvis begynner jenter som danser ballett med tåspissdans når de er rundt elleve år gamle.

Referanser

rediger
  1. ^ Kristensen, Toini (10. september 2024). «ballett». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 27. oktober 2024. 
  2. ^ Knipschildt, Else (1980). Klassisk ballett. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203103073. 
  3. ^ a b Danseteknikker. [Vollen]: Tell. 1996. ISBN 8275220521. 
  4. ^ a b Gyldendals konversasjonsleksikon. Bind 1. Oslo: Gyldendal. 1935. 
  5. ^ a b c d e f Cappelens musikkleksikon. Bind 2. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202036852. 
  6. ^ Cappelens musikkleksikon. Bind 1. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202036909. 
  7. ^ Hansteen, Valdemar (1989). Historien om norsk ballett. <Oslo>: Universitetsforlaget. ISBN 8200028887. 

Eksterne lenker

rediger