Sertifisering
av skog

Det er to sertifiseringsordninger for skog i Norge, Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Til nå utgjør dette rundt 40 000 skogeiendommer med tilsammen 73 millioner dekar skog, hvorav 60 millioner dekar er produktivt. Omtrent 200 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC.

Bakgrunn

Grunnlaget for skogsertifiseringen i Norge ble lagt gjennom prosjektet Levende Skog. Levende Skog ble startet opp i 1995 som følge av økt internasjonal oppmerksomhet på skog-og miljøspørsmål, blant annet i papirmarkedet, og norsk skogbruks eget ønske om og vilje til å drive en langsiktig og ansvarlig skogforvaltning. 

En egen arbeidsgruppe, bestående av representanter for skogeiere, skogsindustrien, arbeidstakere, naturvernorganisasjoner, friluftsorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner og myndighetene, fikk ansvaret for å konkretisere kravene til et bærekraftig skogbruk. I 1998 ble det oppnådd enighet i denne gruppen om «Standarder for et bærekraftig norsk skogbruk». En slik bred enighet om en nasjonal skogstandard var relativt unikt ellers i verden.

Levende Skogs standarder for et bærekraftig skogbruk var ment å skulle kunne benyttes i sertifiseringssammenheng, uavhengig av valg av sertifiseringssystem. Levende Skogs sertifiseringsutvalg, som ble opprettet i samråd med miljø-og friluftsorganisasjonene, utredet og kom med anbefalinger om hvordan skogsertifiseringen kunne organiseres i Norge.

Ved utgangen av 2000 var praktisk talt hele det norske skogbruket sertifisert etter dette opplegget. Sertifiseringen skjedde i all hovedsak i form av gruppesertifisering, noe som innebar at skogeierforeningene (de nåværende skogeierandelslagene) og andre tømmerkjøpere ble sertifisert etter Levende Skogs skogstandarder og miljøstyringssystemet ISO 14001. Gruppesertifiseringen innebærer at skogeiere som vil selge tømmer forplikter seg, enten gjennom en egen avtale eller gjennom tømmerkontraktene, til å følge skogstandarden. Forpliktelsen er knyttet til forvaltningen av hele skogeiendommen og ikke bare den enkelte drift. 

Systemet med sertifisering etter Levende Skogs standarder og ISO 14001 ble i 2000 godkjent under «Programme for the Endorsement of Forest Certification», PEFC, som er verdens største internasjonale skogsertifiseringssystem. 

I 2006 ble Levende Skog-standarden revidert, og Rådet for Levende Skog etablert som eier og forvalter av standarden.

En forutsetning for enigheten var at kravpunktet «Skogreising og treslagsskifte» skulle revideres. Dette lyktes imidlertid ikke, og naturvernorganisasjonene og friluftsorganisasjonene trakk seg fra Levende Skog-samarbeidet i 2010. Sertifiseringen ble videreført etter de samme krav som tidligere, og ansvaret for forvaltningen av systemet og skogstandarden ble lagt til PEFC Norge.

I 2015 ble PEFC-standardene revidert. Naturvernorganisasjonene og deler av friluftsorganisasjonene deltok ikke i revisjonen.

Kravene til skogforvaltningen

Norsk PEFC Skogstandard omfatter 27 kravpunkter:

Forvalteransvar og planlegging
1. Forvalteransvar og skogsertifiseringsavtale
2. Arbeidskraft og sikkerhet
3. Planlegging i skogbruket
4. Skogsveger
5. Friluftsliv
6. Samiske rettigheter
7. Bevaring av skogarealet
8. Genbevaring – skogstrær
9. Åpenhet om miljøinformasjon
 

Hogst og skogbrukstiltak
10. Hogst
11. Avfall og forurensning
12. Livsløpstrær og døde trær
13. Terrengtransport
14. Langsiktig virkesproduksjon
15. Markberedning
16. Treslagsfordeling
17. Bruk av plantevernmidler
18. Gjødsling og næringsbalanse
19. Bruk av utenlandske treslag
20. Skogreising og treslagsskifte
 

Særskilte miljøverdier
21. Nøkkelbiotoper
22. Hensyn til rovfugler og ugler
23. Hensyn til tiurleik
24. Vannbeskyttelse
25. Myr og sumpskog
26. Brannpåvirket skog
27. Kulturminner og kulturmiljøer

Det er et mål at standarden blant annet skal sikre at skogen i Norge, på kort og lang sikt, skal gi grunnlag for levedyktige populasjoner av arter som er naturlig tilhørende her i landet. Standarden er primært basert på en livsmiljøtilnærming. Utgangspunktet har vært, og er, at det er skogen som helhet som skal gi grunnlag for levedyktige populasjoner av artene. Dette er ut fra en erkjennelse av at det er forekomsten av egnete livsmiljøer som er avgjørende for artsmangfold og artssammensetning.

Registrering og utvelgelse av nøkkelbiotoper er implementert i norsk skogbruk gjennom skogsertifiseringens kravpunkt. Gjennom NIBIOs prosjekt Miljøregistrering i skog (MiS) ble det definert 29 ulike livsmiljøer som er viktige for de artene som er avhengige av at det tas spesielle hensyn i skogbruket. Slike livsmiljøer bevares og utvikles ved at det blir etablert nøkkelbiotoper. Det er til nå satt av cirka 87 000 livsmiljøer som forvaltes i mer enn 70 000 nøkkelbiotoper med et samlet areal på cirka 750 000 dekar.

Livsmiljøtilnærmingen er også tillagt avgjørende vekt i de øvrige kravpunktene. Viktige livsmiljøer sikres eller utvikles blant annet gjennom gjensetting av livsløpstrær, bevaring eller utvikling av kantsoner mot myr, vann og vassdrag og i verdifulle kulturlandskap, samt gjennom spesiell behandling av sumpskoger, edellauvskoger, brannpåvirket skog, med mere.

Selv om nøkkelbiotopene er basert på livsmiljøtilnærming, har metoden for registrering og utvalg (MiS-metoden) hele tiden forutsatt at det skal vurderes nøkkelbiotopstatus for kjente forekomster av truede arter. Før hogst er det imidlertid gjort til et sertifiseringskrav at eksterne miljødatabaser skal konsulteres. Hvis en hogst berører en kjent forekomst av en truet art eller en truet naturtype, skal en biolog involveres for å vurdere om det skal etableres en eller flere nøkkelbiotoper i området. For en truet art som er knyttet til kvaliteter som ville blitt forringet ved hogst, vil en slik vurdering måtte føre til at det blir etablert en nøkkelbiotop rundt forekomsten.

Status, utvikling og forklaring

Omfanget av sertifiseringen

I praksis blir en skogeier først medlem av en PEFC-sertifisert gruppe når det skal skje en hogst på eiendommen. Forpliktelsene til å følge skogstandarden gjelder på hele eiendommen og helt fram til et eventuelt opphør av medlemskapet i den sertifiserte gruppen.

Alle de større kjøperne av tømmer i Norge krever i dag sertifisering. Selv om noe tømmer kan leveres usertifisert, for eksempel til ved eller annen lokal foredling, så vil alle skogeiere med avvirkning av betydning være avhengige av å levere noe av tømmeret sitt til en kjøper som krever sertifisering av eiendommen.

Rundt 40 000 skogeiendommer omfattes av PEFC-sertifiseringen. Av Norges totale produktive skogareal på 83 millioner dekar, hvor skogbruk i prinsipp kan drives, er 60 millioner dekar, det vil si 75 prosent, PEFC-sertifisert. 

Avvik

Selv om den enkelte skogeier har forpliktet seg til å følge skogstandarden, er dette i seg selv ingen garanti mot feil. Norsk skogbruk har mange aktører, og vanskelige faglige vurderinger foretas ofte ut fra de konkrete forholdene i skogen under hogst. Standardisering er betydelig mer komplisert i en biologisk produksjon ute i naturen enn i en industriproduksjon, og det er derfor ikke til å unngå at avvik forekommer.

Sertifisering innebærer en kontinuerlig forbedring. Gjennom intern revisjon – og gjennom ekstern revisjon utført av en uavhengig tredjepart, en sertifiseringsbedrift – skal avvik avdekkes og lukkes. 

På begynnelsen av 2000-tallet var det spesielt mange avvik knyttet til gjensetting av livsløpstrær og bevaring av kantsoner. Gjennom avviksbehandlingen og en omfattende opplæring av skogeiere og entreprenører har dette bedret seg, selv om det fortsatt er en del avvik på disse områdene.

 I 2011 ble det avdekket hogst innenfor grensene til et betydelig antall nøkkelbiotoper, noe som førte til at PEFC Norge påla alle sertifiserte bedrifter å sjekke alle nøkkelbiotoper. Dersom hogst hadde forringet nøkkelbiotopenes verdi, skulle erstatningsareal avsettes. For å hindre noe lignende fra å skje i framtiden ble sertifiseringsrutinene betydelig skjerpet.

Revisjon av det norske PEFC-systemet 2020-2022

I 2000 ble det norske PEFC skogsertifiseringssystemet godkjent for første gang. Siden har systemet blitt revidert tre ganger, senest i 2015. Det norske systemet er godkjent av PEFC International, og kravet er at nasjonale standarder og systemer starter neste revisjon innen fem år fra forrige godkjenning. Den fjerde revisjonen av PEFC skog sertifisering system startet i 2020.

Standarder i det norske PEFC-systemet som skal revideres:

• PEFC N 01 - Norsk PEFC sertifiseringssystem for bærekraftig skogbruk

• PEFC N 02 - Norsk PEFC Skogstandard

• PEFC N 03 - Krav ved gruppesertifisering

• PEFC N 04 - Krav til sertifiseringsorganer og akkrediteringsorgan

• PEFC N 05 - Ordliste og definisjoner

En egen arbeidskomite skal gjennomgå og revidere Norsk PEFC Skogstandard samt de øvrige standardene som inngår i skogsertifiseringssystemet. Komiteen utarbeider forslag til reviderte standarder, som så går ut på høring.

FSC-sertifisering i Norge

Forest Stewardship Council (FSC) er et av de dominerende internasjonale skogsertifiseringssystemene, og er mye brukt i produktmerking. Omtrent 200 skogeiendommer er sertifisert gjennom både PEFC og FSC. I Norge er omtrent fem prosent av tømmeret som omsettes FSC-sertifisert, resten er sertifisert ved PEFC.

FSC-og PEFC-sertifisering stiller tilnærmet de samme kravene til hvordan skogbrukstiltak skal gjennomføres. Den viktigste forskjellen mellom de to sertifiseringssystemene er at det på alle FSC-sertifiserte eiendommer skal utarbeides en forvaltningsplan med kartfesting av arealer avsatt til biologisk mangfold, i tillegg til nøkkelbiotopene.

Siden det ikke er en egen norsk FSC-standard har FSC internasjonalt godkjent kravene for å levere norsk tømmer som FSC Controlled Wood fra norske skoger.

FSC Controlled Wood er imidlertid ikke det samme som en FSC-sertifisering. Controlled Wood-systemet ble introdusert av FSC i 1997 for å unngå at tømmer fra uakseptable kilder blir brukt til å lage produkter som er merket som FSC-sertifiserte. Kravene fra markedet innebærer imidlertid at en betydelig del av det PEFC-sertifiserte tømmeret også må være godkjent som FSC Controlled Wood.

Det arbeides i skrivende stund med en FSC standard for norsk skogbruk, og det skal etableres et nasjonalt FSC kontor i Norge.