Refleksiv er et begrep innen språkvitenskap og betegner ord som viser tilbake til et annet ord i setningen (se også anafor). I norsk har vi tre typer refleksive ord:

Faktaboks

Uttale
rˈefleksiv
  1. Det refleksive pronomenet seg
  2. Det refleksive possessive determinativet sin, si, sitt, sine
  3. Det distributive uttrykket hver/kvar sin, si, sitt, sine

Som hovedregel viser de tilbake til – eller er bundet av – subjektet i setningen. I setningen Han la seg er pronomenet seg bundet av subjektet han. Seg refererer altså til samme person som han. I setningen Sigrid vasker bilen sin er determinativen sin bundet av setningens subjekt Sigrid.

Det forekommer mange eksempler i norsk av at også andre elementer enn subjektet i setningen kan binde refleksiver. På folkemunne er det vanlig å snakke om refleksive verb , som er verb med et obligatorisk objekt som har samme referanse som subjektet. Eksempler er undre seg og gifte seg. Men det er pronomenet som er refleksivt, ikke verbformen.

S-formen (bokmål) og ST-formen (nynorsk) av noen verb, som undres/undrast og kalles/kallast, har opphav i et refleksivt pronomen i gammelnorsk.

Les mer i Store norske leksikon

Kilder

  • Faarlund, J. T., Lie, S., & Vannebo, K. I. (1997). Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg