Harald Hardråde

Det er ingen av de norske kongene før Sverre vi kan danne oss et så levende bilde av som Harald Hardråde. Sagaene om ham er riktignok usikre som kilder fordi de er nedskrevet så sent. Men vi har bevart større eller mindre deler av samtidige skaldekvad som ble laget til hans pris, av hele 10 forskjellige skalder, og dessuten mange «løsvers». Harald var også selv en god skald. Versene hans er formfullendte, ofte preget av ironi og en viss røff humor. Adam av Bremens beretning er også en viktig kilde til Haralds historie.

Harald Hardråde var ifølge sagatradisjonen sønn av kong Sigurd Syr på Ringerike og Åsta Gudbrandsdatter, som også var Olav den helliges mor.

Springbrettet for Haralds karriere var at han var halvbror av kong Olav den hellige; han var for øvrig født samme år som Olav kom til Norge og ble tatt til konge. Faren Sigurd Syrs østnorske «småkongedømme» ser ikke ut til å ha spilt noen vesentlig rolle som utgangspunkt. Men senere kilder gjør Sigurds og Haralds avstamning fra Harald Hårfagre til en hovedsak. Derimot er Hårfagre-avstamningen ikke nevnt i kilder fra Harald Hardrådes egen tid. En særlig grunn til å tvile på tradisjonen om Hårfagre-avstamningen, er at den av Harald Hårfagres sønner som Harald Hardråde skal stamme fra, er den obskure Sigurd Rise. Han var angivelig sønn av Harald og finnejenta Snøfrid, og forholdet mellom de to er en ren eventyrtradisjon.

Harald deltok i slaget på Stiklestad i 1030 sammen med broren. Etter nederlaget rømte han østover og kom til Sverige, senere til Gardarike. Etter et par år hos fyrst Jaroslav, som regjerte i Kijev-Novgorod, reiste han videre og kom i 1034 eller 1035 til Konstantinopel, som nordmennene kalte Miklagard. Her gikk han i bysantinsk (østromersk) tjeneste som medlem av keiserens garde av nordeuropeere («væringer»). I en bysantinsk kilde omtales han, ganske kort, under navnet Araltes, og det sies også at han fikk en høy militær rang.

Senere diktet Haralds norske hirdskalder om flere av felttogene han hadde vært med på i bysantinsk tjeneste. Tjodolv Arnorsson forteller at kongen hadde deltatt i 18 større slag, blant annet på Sicilia og i Bulgaria, og videre at han under et felttog mot araberne inntok 80 byer. I kongesagaene er dette stoffet omformet og utvidet, med tilskudd av så vel vandresagn som lån fra forskjellige litterære kilder. Skaldene forteller også at Harald var innblandet i en palassrevolusjon i Bysants, som vi vet fant sted i 1042. Men Harald var i første rekke et redskap for andre, og de norrøne kildene forstørrer og selvstendiggjør hans rolle. De fortegner også forholdet mellom ham og keiserinne Zoë, til dels med romantiserende trekk, og lar den vakre Maria, keiserinnens niese eller sønnedatter (i begge tilfeller en oppdiktet person), spille en viktig rolle ved flere anledninger.

Haralds tjeneste hos keiseren endte i konflikt. Han ble fengslet, sannsynligvis anklaget for å ha underslått keiserlige midler. Men sammen med noen trofaste tilhengere, blant dem islendingene Halldor Snorresson og Ulv Uspaksson, lyktes det ham å rømme i 1043 eller 1044 og dra tilbake til Jaroslav i Gardarike. Hit hadde han på forhånd sendt størsteparten av det krigsbyttet han hadde vunnet i bysantinsk tjeneste. Før han dro videre til Norden, giftet han seg med Jaroslavs datter, Ellisiv. Tjodolv Arnorsson forteller at da skipet til Harald kom til Sverige, lå det skjevt i sjøen fordi det var så tungt lastet med gull.

Haralds mål var nå åpenbart å bli norsk konge, om nødvendig ved å føre krig mot den daværende kongen, Magnus Olavsson den gode, som var sønn av Olav den hellige og Haralds egen brorsønn. Som forberedelse for en slik krig inngikk han en avtale med Magnus’ danske motstander, Svend Estridssøn, og den svenske kongen Anund Jakob, som var Svends forbundsfelle. Stilt overfor denne truende koalisjonen søkte Magnus å komme til forståelse med farbroren. I 1046 ble de to enige om å dele den norske kongemakten. Året etter døde Magnus, og Harald ble norsk enekonge.

Harald mente at han var de tidligere danske kongenes rettmessige etterfølger også på den måten at han hadde lovlig krav på den engelske tronen da den ble ledig i 1066. Den ville han om nødvendig vinne med makt. I begynnelsen av september dette året seilte en norsk flåte ledet av Harald og sønnen Olav Kyrre over til England via Shetland og Orknøyene. Engelske kilder opplyser at det var 300 skip.

Harald stod i forbund med Tostig Godwinsson, bror av den nyvalgte engelske kongen Harold Godwinsson. Mens Harald og Tostig var i ferd med å legge under seg Yorkshire, rykket Harold Godwinsson mot dem sørfra i ilmarsj og med langt større styrker. Angrepet kom overraskende på nordmennene, og Harald Hardråde og en stor del av hirden hans falt i slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Sammen med nordmennene falt Tostig og mange engelskmenn. Haralds yngste sønn, Olav, fikk lov til å ta farens lik med hjem til Norge, og han overtok som konge sammen med broren Magnus.

En granittstein, smykket med et bronserelieff som er utført av Lars Utne og som fremstiller Harald til hest, ble reist på Harald Hardrådes plass i Gamlebyen i Oslo i 1905. På vestfronten av Oslos rådhus ble det i 1950 også avduket et stort rytterrelieff av Harald, utført av Anne Grimdalen.

• monarker i Norge
• norsk historie fra 800 til 1130
• slaget ved Stamford Bridge
• vikingtiden
• væringer

• Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, utgitt av B. T. Danielsen og A. K. Frihagen, 1993
• Berg, Arno (red.): Harald Hardråde, 1966
• Blöndal, Sigfús: «The Last Exploits of Harald Sigurdsson in Greek Service», i Classica et Mediaevalia 2, København 1939, s. 1–26
• Holmsen, Andreas: Nye studier i gammel historie, 1976
• Johnsen, Arne Odd: «Biskop Bjarnhard og kirkeforholdene i Norge under Harald Hardråde og Olav Kyrre», i P. Juvkam (red.): Bjørgvin bispestol, bind 1, Bergen 1968
• Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 5, 1931
• Krag, Claus: «Harald Hardrådes ungdomsår og kongesagaene», i Collegium Medievale 11, 1999, s. 9–31
• Krag, Claus: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 4, 2001
• Munch, Peter Andreas: Samlede Afhandlinger, bind 1, 1873, s. 505–554
• Norseng, Per G.: «Byen blir til», i d.s. og A. Nedkvitne: Byen under Eikaberg, bind 1 i Oslo bys historie, 1991, s. 9–74
• Snorre Sturlason: Heimskringla
• Storm, Gustav: «Harald Haardraade og Væringerne i de græske Keiseres Tjeneste», i Historisk tidsskrift, rekke 2, bind 4, 1884. s. 354–386