Ved rikssamlingens begynnelse på 900-tallet hadde kongen allerede flere eiendommer (kongsgårder) rundt omkring i landet, men det er uklart i hvor stor grad dette var slektseiendommer eller gods han hadde erobret. Knappe kilder gjør det vanskelig å beregne hvor stor del av det samlede arealet i Norge som var krongods i senmiddelalderen, men det er anslått at omkring 4 prosent var på kongens hånd, mens den katolske kirken rådde over mer enn ti ganger så mye (44 prosent); av dette var litt mindre enn halvparten bispe-, kloster- og kapellgods, som ble inndratt til kronen ved reformasjonen (1536–1537).
I tidlig nytid fikk kronen også betydelige eiendommer gjennom arv og gaver, blant annet fra adelige eiere uten livsarvinger, eller ved makeskifte, som da den styrtrike godseieren Gørvel Fadersdatter på slutten av 1500-tallet overlot alt sitt norske gods til kongen mot å få tilsvarende verdier i form av eiendommer i det daværende danske Skåne.
Da landets første matrikkel ble utarbeidet i 1660-årene, var snaut en tredel (31 prosent) av all jord i Norge krongods, men i løpet av få år måtte kong Frederik 3 og etterfølgeren Christian 5 selge unna eller pantsette store deler av krongodset for å betale gjelden kronen hadde pådratt seg gjennom kostbar krigføring og omfattende slottsbyggeri i Danmark. Mer krongods ble solgt i løpet av 1700-tallet. Omkring 1820 var bare omkring 15 prosent av totalarealet i offentlig (statlig) eie, og ved utgangen av 1800-tallet var krongodset redusert til en lite antall militære og sivile embetsgårder, samt statens egne bygninger og anlegg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.