Christian 5.

Christian 5. var så svakt utrustet at det oppstod et misforhold mellom hans evner og hans enevoldsmakt. Han prøvde å løse problemet ved å støtte seg til mer begavede menn. Den første av disse, Peder Schumacher, skaffet seg fra 1670 en dominerende posisjon. Han fikk kongen til å etablere en ny rangordning i 1671 og oppnådde i 1673 selv status som greve under navnet Griffenfeld (og med grevskap i Norge). Men da han prøvde å motvirke kongens militaristiske utenrikspolitikk, etter at denne hadde gått til krig mot Sverige i 1675, avsatte Christian ham i 1676. Kongen fikk Griffenfeld dømt til døden og lot kunngjøre for den dødsdømte på skafottet at dommen ble omgjort til livsvarig fengsel, på Munkholmen i Trondheim.

Kongen erklærte at han heretter ville være sin egen førsteminister, slik som Ludvig 14. hadde uttalt i 1661, men Christian hadde ikke sin franske kollegas format og måtte støtte seg til andre menn. Han motvirket imidlertid faren for at én enkelt skulle bli for mektig ved å gi flere menn viktige posisjoner, og blant disse favorittene oppstod det klikker som rivaliserte og intrigerte.

Følgen av dette var at det eneveldige embetsverket ble mindre effektivt og forutsigbart. De fleste kollegiene ble lagt ned; kongen ville i stedet støtte seg til personlige rådgivere og til midlertidige kommisjoner som arbeidet med bestemte saker i avgrensede tidsrom. At dette ikke påførte staten enda større skadevirkninger, skyldtes den indre tilskyndelse til byråkratisk orden som lå i veksten i statsapparatet og i den ekspertise som utviklet seg i embetsinstanser og etater. Kongen selv hadde en sterk tilbøyelighet til å innvilge søknader som ble fremlagt for ham, bortsett fra i straffesaker – det bidro til å styrke hans popularitet, men gjorde også den mer rutinemessige saksbehandlingen mindre konsekvent.

Størst personlig drivkraft i statsstyret satte Christian 5. inn på å gjenerobre de danske og norske provinsene som Sverige hadde erobret fra hans far og bestefar, og på å presse hertugen av Gottorp ut av hans klientforhold til den svenske kongen. Derfor tvang Christian igjennom den skånske krig i årene 1675–1679 (i Norge kalt Gyldenløvefeiden) i strid med Griffenfelds råd. Til tross for betydelige seirer til sjøs, i Nord-Tyskland og i Båhuslen, der den norske hæren rykket inn, oppnådde Christian ikke noe som helst i fredsforhandlingene, slik Griffenfeld hadde fryktet, fordi Sveriges allierte Ludvig 14. dikterte fredsvilkårene. Like dårlig gikk det også siden med Christians utenrikspolitiske og militære fremstøt. Han mestret ikke det diplomatiske og militære spillet som måtte til for å lykkes. Hans gjentatte forsøk på å undertvinge seg Gottorp og Hamburg ble kontant stoppet av Sverige og dets allierte.

For undersåttene var virkningene av den pågående militær- og utenrikspolitikken svært merkbare. Danmark-Norge ble et av Europas aller mest militariserte områder, det vil si at ingen andre land hadde flere militære i forhold til folketallet. Selve militariseringen var mest tyngende i Norge, fordi den i Danmark skjedde i form av vervinger, til dels av utenlandske yrkessoldater, mens den i Norge skjedde i form av utskrivinger av soldater og matroser, som måtte gjøre tjeneste på åremål. Da Christian 5. fra slutten av 1680-årene fikk store problemer med å bekoste det store militærapparatet, begynte han å leie ut danske og norske tropper til utenlandske fyrster som førte kriger. Dermed skaffet han seg inntekter, men det betydde samtidig at troppene ikke kunne brukes til kongens egen krigføring.

Skattetrykket i fredstid nådde en topp i Norge i 1680-årene. Christian 5. hadde gjerne sett at skattenivået i Norge hadde vært enda høyere, som i Danmark, men i Norge klarte innbyggerne langt mer enn i Danmark å motvirke skatteopptrappingen, og i 1690-årene måtte regjeringen til og med finne seg i at statsinntektene i Norge gikk en god del ned. Men Christian trakk inn til København en økende del av statsinntektene fra slutten av 1680-årene. Frem til da hadde mye vært brukt til å bygge flere store festningsanlegg i nærheten av Glomma, men i 1690-årene ble det spart så sterkt på militærutgifter i Norge at det oppstod mangler som senere kom til å svekke den norske hæren under den store nordiske krig i årene 1700 og 1709–1720.

Styringen av Norge vekslet mellom handling og passivitet. En av kongens fremste favoritter var den eldre, utenomekteskapelige halvbroren Ulrik Frederik Gyldenløve, som var Norges stattholder i perioden 1664–1699. Christian overlot mye til Gyldenløves initiativ når det gjaldt tiltak i Norge. I perioder da Gyldenløve var aktiv, skjedde det nokså mye, men i de tidsperiodene da Gyldenløve var opptatt med hofflivet i København, diplomatiske oppgaver og/eller private forretninger og gjøremål, var styret av Norge slapt og tilfeldig.

Kongen selv interesserte seg lite for sitt nordlige kongerike. Ti år gammel ble han i 1656 hyllet som tronfølger i Christiania, fem år senere representerte han sin far under arvekongehyllingen der i 1661. Som konge gjennomførte han én stor norgesreise i 1685. Reisen varte i sju uker og begynte med besøk i byer nær Oslofjorden, så dro kongen og hans følge fra Christiania over Dovre til Trondheim og tilbake derfra langs kysten via Bergen til Larvik. Programmet bestod for det meste av militære inspeksjoner, av festninger og soldater, bare avbrutt av noen få besøk på bergverk og fabrikkanlegg. Det er betegnende at Christian utnevnte sine egne sønner utenfor ekteskap, Christian Gyldenløve (1674–1703) og Ulrik Christian Gyldenløve (1678–1719), til toppembeter i Norge alt mens de var svært unge og ikke hadde forutsetninger for å ta seg av oppgavene sine.

Den tvetydige holdningen til bøndene var tydelig. I Danmark ble bøndene i disse årene knuget ned under et ekstremt skattepress. I Norge var tendensen den samme, men mindre ytterliggående. Regimet klarte ikke å kartlegge gårdenes økonomiske ressurser på langt nær så systematisk som i Danmark, og befolkningen bremset ned skatteopptrappingen, dels ved klagepress, men mest ved unndragelser. Det ble innført militær eksekusjon (utpressing ved hjelp av innkvarterte militære) for å avtvinge skatteyterne skattene. På den annen side utstedte kongen påbud som tok sikte på å motvirke en utbytting av bøndene, særlig i en forordning av 1684. Det er usikkert hvor virksomme slike påbud var; de hadde mest brodd mot private godseiere og kjøpmenn. Amtmannsinstruksen av 1685 oppmuntret enkelte embetsmenn som var urolige over bøndenes vanskelige livsvilkår, til å føre bedre kontroll med kjøpmennenes behandling av allmuen. Men samme år gav kongen etter for en motoffensiv fra godseiere i Norge, slik at de bondevennlige bestemmelsene fra 1684 ble svekket.

Hovedtrenden under Christian 5. var da også en stadig tiltakende elitedannelse, ved at store næringsdrivende sikret seg kontroll med produksjonen av handelsvarer og omsetningen av disse varene gjennom et system av privilegier – de viktigste nye i disse årene var sagbruksprivilegiene for det sønnafjelske Norge i 1688. De som klarte å utnytte systemet mest, fordi de var økonomisk og politisk sterke, var etterkommerne av danske embetsmenn som hadde gjort embets- og kjøpmannskarriere under Christian 4. og Frederik 3. Christian 5.-tidens «norske» overklasse var derfor et fremmedlegeme som langsomt ble integrert i det norske samfunnet. Den fant sine plasser i rangordenen av 1671, men følte likevel en geografisk og mental distanse til København. Under en underdanig overflate ble derfor lojaliteten mot regimet alvorlig svekket i form av skatteunndragelser, tollsvik, egennyttig og slapp embetsførsel.

Avstanden mellom København og Norge kom blant annet til uttrykk under arbeidet med Christian 5.s Norske Lov av 1687. Embetsmenn i Norge utarbeidet et utkast til loven, som tok sikte på å videreføre norske tradisjoner og ta hensyn til norske forhold. Men i København ble lovutkastet utsatt for en hardhendt ensretting i overensstemmelse med Christian 5.s Danske Lov av 1683, slik at de to lovene ble langt mer like, skåret over en ensartet dansk lest. Loven var likevel et fremskritt sammenlignet med Christian 4.s norske lov av 1604, som var et sjuskete arbeid. Fremfor alt var den nye loven preget av en språklig klarhet som fremmet rettssikkerheten i årene som fulgte.

I motsetning til sin imøtekommende holdning når det gjaldt andre søknader, var kongen streng som appellinstans når det gjaldt forbrytelser mot «Guds lov», det vil si inspirert av påbud i Det gamle testamentet om straffer mot tyveri, drap og ekteskapsbrudd. Men selv skjøv han dronningen til side og holdt etter fransk forbilde en offisiell elskerinne, Sophie Amalie Moth, som han opphøyde til grevinne av Samsøe. Ved hjelp av henne skaffet flere familier seg fordeler i karriere og inntekter.