Forskning er å undersøke noe ved hjelp av vitenskapelig metode for å frembringe ny kunnskap. Forskning foregår hovedsakelig ved universiteter og høyskoler, frittstående forskningsinstitutter, helseforetak/sykehus og i arbeids- og næringslivet. Begrepet vitenskap brukes særlig om akademisk forskning.
verbalsubstantiv til forske, avledet med suffikset -ning
Forskning kan være vanskelig å definere, og i praksis legges ofte ulike definisjoner til grunn. Siden 1963 har Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) operert med begrepet forskning og utviklingsarbeid (FoU) som grunnlag for internasjonal og sammenlignbar statistikk. FoU vil si kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap om kultur, individ og samfunn, og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. Ifølge OECD («Frascati-manualen») må følgende kriterier være oppfylt for det skal kalles forskning:
Videre differensieres det mellom grunnforskning, anvendt forskning og eksperimentell utvikling (utviklingsarbeid).
Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.
Anvendt forskning er virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.
Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som bruker kunnskap fra forskning og praktisk erfaring for å fremstille nye eller vesentlig forbedrede materialer, produkter eller innretninger.
I 2022 var det totalt nesten 97 000 personer som deltok i FoU i Norge (Indikatorrapporten, FoU-statistikkbanken). De fleste er ansatt i næringslivet og universitets- og høgskolesektoren, mens en mindre andel jobber på et forskningsinstitutt. I underkant av 89 milliarder kroner ble brukt på FoU, fordelt på næringslivet 44, universitets- og høgskolesektoren 29 og instituttsektoren 17. Det offentliges andel av samlet forskningsinnsats utgjør rundt halvparten, og er høyere i Norge enn i de fleste andre land. FoU-utgiftenes andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) er derimot ganske lav, og utgjorde i 2022 kun 1,56 prosent. Dette er betydelig lavere enn for OECD-landene samlet.
Med forskningspolitikk menes de politiske avgjørelsene som påvirker omfang, organisasjon, mål og funksjon for forsknings- og utviklingsinnsatsen i samfunnet. Begrepet innebærer ikke at saksfeltet alltid betraktes som ett beslutningsområde av de forskningspolitiske interessenter, og heller ikke at det er saksmessig lett å avgrense. Det er ofte et kontroversielt spørsmål hvilke saker som bør behandles som forskningssaker, og hvilke som snarere bør behandles som en del av andre saksfelt, for eksempel som sosialpolitikk, undervisningspolitikk, industripolitikk, energipolitikk, forsvarspolitikk med mer. Forskningspolitikken spenner altså over en rekke sektorer.
I Norge har det i perioder vært et eget regjeringsutvalg som behandler større forskningspolitiske saker. Ulike regjeringer har også hatt en egen statsråd for forskning og høyere utdanning som én av to ministre i Kunnskapsdepartementet. Også de øvrige departementene har klare forskningspolitiske oppgaver knyttet til finansiering og organisering av FoU-virksomheten innen departementets ansvarsområde. Det har lenge vært et tverrpolitisk mål om at Norge skal bruke 3 prosent av BNP på FoU, og at det offentliges andel skal utgjøre 1 prosent. Svingninger i, og størrelsen på petroleumsinntektene har imidlertid blitt brukt som argument mot å bruke dette aktivt i målstyringen.
Det har vært tradisjon for at regjeringen ved jevne mellomrom legger fram en egen forskningsmelding, som har gitt en beskrivelse av norsk forskning, videre utsikter og politiske tiltak. Den siste i rekken kom under regjeringen Stoltenberg II i 2013. Siden 2014 har imidlertid regjeringen lagt fram en 10-årig langtidsplan for forskning og høyere utdanning som egen stortingsmelding hvert fjerde år. Planen gir uttrykk for regjeringens forskningsprioriteringer de kommende årene. "Formålet er å koordinere politikken på tvers av sektorer og bidra til langsiktighet og forutsigbarhet", som regjeringen beskriver det selv.
Norges forskingsråd (kortform Forskingsrådet) er et statlig forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet som finansierer forsknings- og innovasjonsprosjekt på vegne av alle departementene. Årlig investeres 11,3 milliarder kroner (per 2023) til forskning og innovasjon gjennom Forskningsrådet. Forskningsrådet gir også regjeringen råd i forskningspolitiske spørsmål, men til forskjell fra mange andre vestlige land har Norge ikke noe eget uavhengig rådgivningsorgan for forskningsspørsmål.
Med forskningsetikk menes vurdering av forskning i relasjon til normer og verdier i samfunnet. Vurderingen omfatter både hvilke problemstillinger det forskes på, hvilke metoder som benyttes og på hvilke måter resultatene av forskningen kan tenkes anvendt. Områder som i vår tid er aktuelle for forskningsetisk vurdering, finnes særlig innen medisin, naturvitenskap og teknologi. Eksempler er forskning på spalting av atomet som resulterte i atombomben, men som også brukes til å produsere nyttig energi, og genteknologi som kan gjøre det mulig å endre menneskers arvelige egenskaper, råde bot på sykdommer og fremstille nye medikamenter.
Forskningsetikken dreier seg også om spørsmål knyttet til redelighet, habilitet, medforfatterskap, personvern osv. I tillegg til at visse typer forskning i de fleste land er lovregulert og overvåket av myndighetene, er det også en systematisk forskningsetisk vurdering. I Norge har Kunnskapsdepartementet opprettet De nasjonale forskningsetiske komiteene for henholdsvis samfunnsvitenskap og humaniora, naturvitenskap og teknologi og medisin i tillegg til et granskningsutvalg. Disse trekker opp de prinsipielle retningslinjene for den forskningsetiske vurderingen og har også en generell rådgiveroppgave.
Medisinsk forskning har et stort omfang. Det er derfor opprettet Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) i hver av landets helseregioner. Komiteene vurderer om forskningen i deres region drives forsvarlig. Viktige momenter i vurderingen er forskningsprosjektets vitenskapelige metode, at ikke eksperimentet innebærer unødig eller uakseptabel risiko for forsøkspersonen, og at denne blir tilstrekkelig informert om forsøket og får anledning til å avgi et eventuelt samtykke på frivillig basis.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.