blåhval

Blåhvalen er lysere enn alle andre store hvaler i våre farvann. Fargen er spettet blågrå både på rygg, buk og sveiver, men sveivene er lysere på undersiden. Bardene (270–395 på hver side) er blåsvarte, og blåhvalen har 55 til 88 furer på buken. Ryggfinnen er liten, sitter langt bak og kommer ikke til syne ved overflata før blåhvalen har sendt til værs sin loddrette, 10 til 12 meter høye, og lett synlige blåstsøyle. Når den dykker, løfter den ofte halefinnen litt over vannflata.

I Nord-Atlanteren blir blåhvalen 27–28 meter lang, og inntil 150 tonn tung. Hunnene blir litt større enn hannene, men det er ingen åpenbare forskjeller i utseende mellom kjønnene. Blåhval på den sørlige halvkule blir større enn de nordlige individene, inntil 32 meter lange og 190 tonn tunge.

Blåhvalen kan bli 80 til 90 år gammel, muligens mer. Den opptrer som oftest alene, men små grupper er også vanlig, særlig hvis mattilgangen er god. Blåhvalen holder seg aller helst i åpne farvann, og kommer bare unntaksvis helt inn til kysten. Den kan komme opp i 16 til 17 knops fart hvis nødvendig. Vanligvis holder den rundt to til tre knop, og når den dykker går den sjelden dypere enn 100 til 150 meter. Dykkenes varighet er vanligvis 8 til 15 minutter.

Blåhvalen er utbredt over hele kloden. Både sørlige og nordlige blåhvaler trekker mot ekvator om vinteren. Men ettersom det er sommer i sør mens det er vinter i nord, blander ikke blåhval fra den sørlige halvkule seg med blåhvalene fra nord.

Blåhvalens utbredelse er dynamisk og endrer seg i takt med endringer i fordeling og forekomst av krill.

Blåhvalen er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. Til sammen består nå den sentrale og nordøstlige bestanden av blåhval av om lag 2500 dyr.

Blåhvalen er den største av alle hvalene. Det gjorde den i sin tid til hvalfangstens mest ettertraktede art. Starten på regulær blåhvalfangst skjedde da metodikk for moderne hvalfangst ble utviklet av Svend Foyn og hans medarbeidere på kysten av Finnmark i perioden 1868 til 1904. Fangsten var landbasert – det vil si at fangstbåtene skjøt hvalene og tauet dem inn til land der det var etablert såkalte landstasjoner hvor hvalene kunne dras i land for flensing og koking av olje. Blåhvalen dominerte fangstene de første årene, og det antas at i alt rundt 3 500 eksemplarer av arten ble tatt i denne pionerperioden for den moderne hvalfangsten. Velbegrunnet bekymring for ressursgrunnlaget gjorde at denne landbaserte fangsten ble stoppet av norske myndigheter i 1904.

Allerede etter få år med fangst erfarte hvalfangerne at man måtte søke stadig lengre vekk fra landstasjonene for å finne blåhval. Løsningen ble å flytte virksomheten til andre områder i Nord-Atlanteren, og fra 1904 startet man også blåhvalfangst i Sørishavet. Mellom 1903 og 1909 ble det gjort forsøk med blåhvalfangst med landstasjoner både på Bjørnøya og Svalbard, også flytende kokerier ble prøvd. Fangstene avtok imidlertid og ble helt stoppet i 1912. Grunnet mangel på fett etter første verdenskrig, gjenåpnet norske myndigheter landbasert hvalfangst på norskekysten i 1918, med finnhval som viktigste ressursgrunnlag. Det ble også tatt noen få blåhvaler i denne fangsten fram til 1955 da arten ble fredet i Nord-Atlanteren. Etter dette har det ikke vært fanget blåhval i Norge.

Fangsten i Sørishavet medførte en voldsom overbeskatning av blåhvalen som ble totalfredet i området i 1966. Bestandsnivået er fremdeles lavt i sør.

Dagens overvåkning og forvaltning av blåhval skjer gjennom Vitenskapskomitéen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

• bardehvaler
• hvalfangst – den moderne fangsten
• hvalfangst – den gamle fangsten