Mjøsa

Mjøsa er rik på fisk, spesielt lagesild, sik, ørret, abbor og gjedde. Foruten de nevnte artene finnes harr, krøkle, hork, lake, mort, vederbuk, gullbust, laue, karuss, brasme, ørekyt, nipigget stingsild, steinulke, hornulke og elveniøye, i alt 20 arter. Mjøsa er den eneste kjente lokaliteten for hornulke i Norge.

Fisket etter lagesild (lågåsild) har lange tradisjoner, men interessen for dette fisket er mindre enn tidligere. Fiske med dregg (sluk) fra båt etter Mjøsas storørret er fortsatt en populær fritidsaktivitet. Ørreten gyter i flere av Mjøsas sideelver (mest kjent er hunderørreten) og vokser seg stor i Mjøsa. Ørretbestanden i Mjøsa ble redusert på grunn av reguleringer i elvene og på grunn av forurensning, men ulike forvaltningstiltak gjør at fisket i dag er godt.

Man regulerte Mjøsa opprinnelig for å gjøre Vorma seilbar mellom Eidsvoll og Mjøsa i forbindelse med åpningen av Hovedbanen; senere kom fire reguleringer ved Svanfossen i 1961. Laveste regulerte vannstand tilsvarer den naturlige lavvannstand. Mjøsa er vintermagasin for kraftverkene i Glomma.

Mjøsa når sin høyeste vannstand normalt tidlig i juni, under snøsmelting i øvre deler av nedbørfeltet (Ottaflommen). Høstflom kan forekomme, men er sjelden. Den største flommen som er kjent i historisk tid, var Storofsen i 1789.

Fra 1950-tallet og spesielt utover på 1960-tallet ble Mjøsas vannkvalitet stadig dårligere. Da det oppstod kraftige oppblomstringer av cyanobakterier (blågrønnalger) i 1975–1976, ble situasjonen vurdert som kritisk. Årsaken til problemene var en stadig økende belastning av næringsstoffer fra jordbruk, befolkning og industri.

Mjøsaksjonen i perioden 1973–1980 og videre tiltak for å redusere forurensningstilførslene var avgjørende for å bringe Mjøsa tilbake til en akseptabel eller nær akseptabel tilstand. Dette har i hovedsak vært situasjonen de fleste årene etter cirka 1990. Mjøsaksjonen omfattet bygging av større og mindre kloakkrenseanlegg, anlegg for håndtering av husdyrgjødsel i jordbruket, samt holdningsskapende arbeid.

Mjøsa overvåkes kontinuerlig av Norsk institutt for vannforskning. I 2018 ble det for første gang gjort målinger av mikroplast i bunnsedimenter. Prøvene viste vesentlig høyere verdier utenfor Hamar og andre befolkningssentra enn i dypvannssedimentene.

Mjøsa er blitt varmere som følge av klimaendringer. Middeltemperaturen i juni–oktober har økt med om lag 1,9 °C fra 1972 til 2017. Et varmere klima vil redusere isleggingsperiodene og øke tilførsler av næringsstoffer, tarmbakterier, partikler og organisk stoff fra nedbørfeltet. Dette vil endre lysforhold, sirkulasjonsforhold og produktivitet, og dermed også påvirke vekst og utvikling av alger, planter og dyr i Mjøsa.

Til alle tider har Mjøsa vært en viktig kommunikasjonsåre; folk og gods er blitt rodd og seilt mellom de folkerike bygdene som kranser innsjøen. Rutegående transport ble først mulig med overgang til dampskip. Det første dampskipet på Mjøsa var Jernbarden, som kom i trafikk mellom Lillehammer og Minnesund i 1841.

Jernbanen til Eidsvoll i 1854 brakte Mjøsbygdene nærmere markedene for jordbruksprodukter i hovedstaden, og utviklingen av handel og reiseliv førte etter hvert til flere rutegående dampskip både på langs og tvers av fjorden. Skibladner kom i drift i 1856. I dag er dette den eneste rutegående båt på Mjøsa.

Med jernbanens forlengelse til Lillehammer i 1894 ble behovet for nord-sørgående båttransport mindre, mens økende biltrafikk på 1900-tallet skapte et behov for bilferger mellom øst- og vestsida. Mjøsferga mellom Ringsaker og Gjøvik kom i drift i 1923, mens Hamar–Kapp-ferga ble satt i trafikk i 1951. Videre utbygging av vegnettet reduserte trafikkgrunnlaget for bilfergene; Hamar–Kapp-ferga ble innstilt i 1970, og med åpningen av Mjøsbrua i 1985 var det snart slutt for Mjøsferga.

Den norrøne forma Mjǫrs, urnordisk *Mersu, kommer sannsynligvis av den fellesgermanske verbforma *mer‑/*mar-, 'knuse'. Navnet kan vise til de store forekomstene av sand- og grusmasser ved Minnesund og langs Vorma nedover mot Eidsvoll. Et tapt elvenavn *Mors har gitt opphav til bynavnet Moss og den danske øya Mors, hvor det også finnes sand- og grusmasser i omgivelsene.

• innsjø
• ferskvann
• Norges største innsjøer
• Norges geografi

• Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver
• Fakta om Mjøsa – Vassdragsforbundet
• Pettersson, Lars-Evan: Hydrologiske data for Mjøsa. NVE, 1997.

• Selstad, Tor & Arve Stensrud: Den store Mjøsboka : vannet – landet – folket, andre utgave, 1991. Les i Nasjonalbiblioteket.