The Beatles’ brudd

The Beatles' brudd var en gradvis utvikling fra omtrent 1966 og utover, men som særlig skjøt fart i 1968 og fram til april 1970. Med unntak av Paul McCartney, varslet samtlige medlemmer at de forlot bandet før selve bandets offisielle opphør. Ringo Starr gjorde det først i 1968, så George Harrison i januar 1969 og så John Lennon i september 1969. Det var imidlertid da McCartney selv gikk ut at det var ugjenkallelig slutt.

På grunn av bandets popularitet og viktige rolle i utviklingen innen musikk beskrev Rolling Stone Magazine fenomenet slik: : «The Beatles' siste krampetrekninger var en av de mest mystiske og kompliserte kjærlighetsbrudd-fortellingene i det 20. århundre, i tillegg til den mest nedslående. The Beatles hadde ikke bare laget musikk - de hadde skapt sin tid, like sikkert som noen politisk kraft, og mer godartet enn de fleste».

Flere årsaker er knyttet til bruddet, inkludert Brian Epstein død, Yoko Onos rolle, Lennons tilbaketrukkenhet og narkotikaproblemer, manager Allen Klein, Harrisons utvikling som låtskriver og McCartneys dominante og perfeksjonistiske rolle i bandet.

Konsertslutt og dårligere samarbeid

I 1966 bestemte medlemmene av The Beatles seg for å slutte å turnere etter en rekke ubehagelige erfaringer. Det var særlig Lennon, men også Harrison og Starkey som ble lei av turneringene. Den første tiden etter turnestopp ble brukt av Lennon til å spille inn «Hvordan jeg vant krigen», mens Harrison dro til India. Starkey og McCartney hadde ingen spesielle planer, enda McCartney skrev filmmusikken til filmen «The Family Way». Rundt da av gikk det opp for Lennon at han ønsket å forlate gruppen.

Da de begynte å lage musikk igjen mot slutten av 1966 var det ifølge Starkey mer Lennoneller McCartney enn Lennon/McCartneysom tidligere, og Starkey foretrakk det mer rocka Lennon-materialet. Både Harrison og Starkey følte at de ikke hørte hjemme i unnspillingen av Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, ettersom innspillingene ble mye mindre om at bandet spilte sammen og mer eksperimentering av Lennon og McCartney.

Lennons narkotikaproblemer

I 1965 ble The Lennon og Harrison introdusert til LSD av John Riley, en kosmetisk tannlege. Lennon benyttet seg mye av det, og innrømmet i et intervju i 1970 at han brukte det mye fram til og med 1968. Resultatet ble at han fikk en «melding» da han tok narkotikumet om at han skulle ødelegge egoet sitt, noe han gjorde. Dette resulterte i at han ikke trodde på seg selv. Etter å ha bygget seg opp etter Maharishi [Mahesh Yogi] gikk han i frø og «lot Paul gjøre det han ville, alle bare gjorde som de ville. Og jeg var ingenting, jeg var dritt».

Tidspunktet er noe upresist, ettersom de to årene sannsynligvis overlappet med, og ikke kom etter, Maharishi-skuffelsen. Det som er klart, er at Lennon hadde perioder der han var asosial og inaktiv, og han grep ikke sjansen til å gjøre noe med de mange mulighetene han fikk som resultat av at han sluttet å turnere og spilte i filmen «Hvordan jeg vant krigen». Cynthia Lennon selv husker at John Lennon var vanskelig å få tak på når han tok syre, han var fjern, og det var som å bo med en fremmed.

Lennon slet også med en heroin, og var avhengig fra 1968. Imidlertid brukte Lennon heroin lenge før 1968, blant annet da han og Bob Dylan tok en bisarr taxitur den 27. mai 1966.

Epsteins død og dårlig forretningssans

Da Brian Epstein døde, gikk det en følelse av sjokk og vantro gjennom medlemmene. Lennon mente at de var ferdige som gruppe, Starkey at de løp rundt som hodeløse høns og Harrison at det ble kaos, mens McCartney var mer optimist. Etter å ha oppklart situasjonen rundt eierskap med Epsteins bror Clive og med Robert Stigwood, dannet bandet selskapet Apple Corps fordi pengene ellers hadde forsvunnet til skatt.

Ingen i The Beatles var spesielt gode med penger. Apple ble fort et pengesluk på grunn av overforbruk på alkohol (£ 600 i måneden, tilsvarende omtrent £10 000 i 2017), ansettelse av svært ukvalifiserte venner og familiemedlemmer, dårlige investeringer (særlig Magic Alex' mange påfunn), manglende forretningsledelse, neglisjering av tyveri av verdifulle gjenstander som biler og boliger, manglende kontrakter og rett og slett å gi bort det som var igjen.

Flere prosjekter hadde gått veldig svakt. Apple Boutique, for eksempel, hadde tapt mange penger fra det åpnet den 7. desember 1967 til den måtte legges ned i slutten av juli 1968. Butikken ble styrt av John Lennons bardomsvenn Pete Shotton og Pattie Boyds søster Jennifer, ingen av dem kvalifisert for jobben. Butikken var originalt malt i et psykedelisk motiv, men ingen hadde hentet inn utleiers eller byårdets tillatelse, og i mai 1968 ble det malt hvitt. Paul McCartney skrev et presseskriv da det ble bestemt at butikken skulle legges ned der han forklarte at: «Hovedforretningen vår er underholdnig - kommunikasjon. Apple er i hovedsak opptatt av moro, ikke av frakker. Vi vil dedisere all vår felles energi til album, filmer og våre elektronikkeventyr. Vi måtte omfokusere, Vi måtte zoome inn på hva vi virkelig setter pris på, og vi setter pris på å være i live og vi setter pris på å være Beatles».

Rettigheter til låtene

Da John Lennon og Paul McCartney var med på å danne publiseringsfirmaet Northern Songs, hadde de ikke lest kontrakten grundig. Avtalen med Dick James gikk ut på at James satt med 51 % av kontrollen på selskapet, mens Epstein, Lennon og McCartney satt på 49 %. De hadde også sikret seg halvparten av inntektene. I seg selv var betingelsene ikke urimelige gitt tilsvarende avtaler i Storbritannia, og klart bedre enn avtalene til Little Richard og Chuck Berry. Imidlertid var både Lennon og McCartney misfornøyde.

I 1969 fikk Lennon og McCartney muligheter til å kjøpe 15 % av Northern Songs, som en viktig del av å ta over hele firmaet - de hadde til sammen 27 % og trengte 23,1 %. De 15 % ble eid av en gruppe investorer, og de skulle ha møte med Lennon, McCartney og deres representanter. Før dette oppdaget Lennon at McCartney hadde kjøpt aksjer på egen hånd, noe som provoserte ham. Under møtet med investorene var Lennon svært krass mot investorene, som tok det personlig og valgte å gå. Til tross for at konkurrenten, Lew Grade og ATV, ga et dårligere tilbud enn The Beatles, valgte en av hovedaksjeholderne å selge til ham, delvis på grunn av Allen Kleins uthalingsteknikker.

Se også

• The Beatles
• Allen Klein