Hopp til innhold

Eric Clapton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eric Clapton
FødtEric Patrick Clapton
30. mars 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Ripley[5]
BeskjeftigelseGitarist, sanger og låtskriver, selvbiograf, komponist, jazzmusiker, sanger, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedKingston University
The Hollyfield School and Sixth Form Centre
EktefellePattie Boyd (1979–1989) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Melia McEnery (2002–)
Partner(e)Lory Del Santo (1985–1989) (barn: Conor Clapton)[6]
Yvonne Kelly (1983–1985)
BarnConor Clapton
NasjonalitetStorbritannia
USA[7]
Medlem av
6 oppføringer
Cream (1966–1968)
The Yardbirds (1963–1965)
John Mayall & the Bluesbreakers (1965–1966)
Blind Faith (1969–1969)
Derek and the Dominos (1970–1971)
The Dirty Mac
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2000)[8]
Kommandør av Order of the British Empire (2004)
Grammy Lifetime Achievement Award (2006)
Silver Clef Award
Musikalsk karriere
PseudonymSlowhand
SjangerRock, blues, bluesrock, psykedelisk rock, jazz-fusion,[9] hardrock
InstrumentGitar,[10] vokal,[10] elektrisk gitar[11]
Aktive år1962–2023
PlateselskapWarner Bros. Records, Atco Records, Polydor Records
Nettstedhttps://ericclapton.com
IMDbIMDb
Eric Clapton på Commons

Eric Patrick Clapton (født 1945) er en britisk gitarist, vokalist og låtskriver. Han er den eneste personen med tre plasser i Rock and Roll Hall of Fame; én som soloartist, én som medlem av The Yardbirds, og én som medlem av Cream. Clapton har blitt referert til som en av de viktigste og mest innflytelsesrike gitaristene gjennom tidene.[12] Clapton ble rangert på andreplass i magasinet Rolling Stones «liste over 100 største gitarister gjennom tidene»,[13] og tok fjerdeplassen i Gibsons «50 beste gitarister gjennom tidene».[14] Han ble også utnevnt til å ta femteplassen i magasinet Times «10 beste elektrisk-gitarspillere» i 2009.[15]

I midten av 1960-årene forlot Clapton The Yardbirds for å spille blues med John Mayall & the Bluesbreakers. Kort tid etter at Clapton forlot Mayall, dannet han trioen Cream, med Ginger Baker på trommer og Jack Bruce på bass. Videre dannet han bluesrock-bandet Blind Faith med Baker, Steve Winwood og Ric Grech. Gjennom store deler av 1970-årene bar Claptons komponering preg av en mild J.J. Cale-stil og Bob Marley-reggae. Hans versjon av Marleys «I Shot the Sheriff» introduserte flere mennesker til reggaemusikken.[16] To av Claptons mest kjente singler er «Layla», som han spilte inn med Derek and the Dominos; og Robert Johnsons «Crossroads», som han spilte inn med Cream. Etter Claptons sønn, Conor, døde i 1991, uttrykte han sorgen sin gjennom balladen «Tears in Heaven», utgitt i albumet Unplugged.

Clapton har totalt mottatt 18 Grammy-priser og Brit-prisen for «fremragende bidrag til musikk». I 2004 ble han tildelt en CBE i Buckingham Palace for tjenester til musikken.[17][18][19] I 1998 dannet Clapton, en tidligere alkoholiker og bruker av illegale rusmidler, Crossroads Centre på Antigua, som er en helseinstitusjon for personer med rusmiddelavhengighet.[20]

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Det første bandet Clapton var med i var The Roosters. Eric ble bedt om å bli med i bandet etter en øvelse ved The Prince of Wales Pub i New Malden, i England i januar 1963. De oppløste bandet i august 1963. Clapton slo igjennom for første gang i begynnelsen av 1960-årene som gitarist i den britiske gruppa The Yardbirds. Han forlot gruppa i 1965 som protest mot at de valgte «For Your Love» som A-siden på den neste singelen. Da denne ble B-side, takket Clapton for seg og fikk plass i John Mayalls band The Bluesbreakers. Sammen med The Bluesbreakers ga Clapton ut ett album. Her sang han for første gang solo på plate. Låta var den gamle Robert Johnson-låta «Ramblin' On My Mind». Clapton likte seg godt i John Mayall and The Bluesbreakers, men fant ikke roen. Det var med denne gruppen Clapton fikk sitt virkelig store gjennombrudd, med albumet Blues Breakers With Eric Clapton i 1966.

Etter diverse forskjellige stoppesteder, startet han supergruppen Cream sammen med Ginger Baker og Jack Bruce. I 1968 bidro han med gitarsoloen på The Beatles-sangen «While My Guitar Gently Weeps», og ble dermed den eneste outsideren som har bidratt med gitar på en Beatles-innspilling.

Cream

[rediger | rediger kilde]

Cream er kjent som verdens første supergruppe, og tok verden med storm. I løpet av snaut tre år ga de ut fire album, og solgte millioner av plater. Cream hadde sin avslutningskonsert i Royal Albert Hall i London den 28. november 1968. I mai 2005 hadde de fire reunion-konserter samme sted.

Derek and the Dominos

[rediger | rediger kilde]

Etter et kort opphold i gruppa Blind Faith, som ga ut ett album, gikk Clapton solo under navnet Derek and the Dominos i 1970. Han likte ikke fokuset han hadde fått som gitargud. Derfor skjulte han seg bak Derek-navnet. Albumet Layla and Other Assorted Love Songs solgte nesten ingenting da det ble sluppet. Først senere tok salget av. Mange fans mener dette albumet er Claptons mesterverk. Det inneholder blant annet «Layla» og «Bell bottom blues».

1970-årene

[rediger | rediger kilde]

Solokarrieren til Clapton har vært preget av store nedturer. I begynnelsen av 1970-årene slet han med heroinavhengighet. Da han ble kvitt det, startet han å drikke alkohol. Først i midten av 1980-årene ble han ren. Til tross for problemene med avhengighet, var det i denne perioden at Clapton ga ut noen av sine beste album. 461 Ocean Boulevard i 1974 og Slowhand i 1977 er nok de mest kjente. Disse inneholder hits som «Wonderful Tonight», «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Lay Down Sally».

1990-årene

[rediger | rediger kilde]

Clapton fortsatte å gi ut plater jevnt og trutt utover 1980-årene. Rundt 1990 begynte livet hans å komme på rett kjøl igjen. Ikke før han var på rett vei, ble han truffet av enda en stor nedtur. I 1991 falt hans fire år gamle sønn Conor ut av et vindu i 54. etasje på en skyskraper i New York. Conor lekte i vinduskarmen hjemme hos sin mor, den italienske modellen Lori Del Santo. Clapton ble knust. Bare en uke før ble hans nære venn og kollega Stevie Ray Vaughan drept i en helikopterulykke. Clapton avreagerte med å skrive sangene «Tears in Heaven» og «My Father's Eyes». Den første ble en stor hit på utgivelsen Unplugged. Den andre ble også spilt inn under Unplugged-opptakene, men ble spart til utgivelsen Pilgrim i 1998.

2000-årene

[rediger | rediger kilde]

Den 29. november 2002 arrangerte han The Concert for George til ære for sin avdøde venn George Harrison.

I 2004 ble Clapton utnevnt til Commander of the British Empire.

Albumet Back Home ble sluppet 29. august 2005.

Annet

[rediger | rediger kilde]

Han er grunnlegger av et senter for personer med rusmiddelavhengighet.[21]

I 1976 oppfordret Clapton sitt publikum å støtte Enoch Powell, en konservativ politiker med sterke synspunkter på innvandring. Utsagnet inspirerte til «Rock Against Racism»-bevegelsen.[trenger referanse]

The Roosters
Januar–oktober 1963
The Engineers
1963
The Yardbirds
Oktober 1963–1965
  • Sonny Boy Williamson & The Yardbirds 1963
  • Five Live Yardbirds (live), 1964
  • For Your Love, 1965
  • Having a Rave Up, 1965
John Mayalls Blues Breakers
April 1965–1966
  • Blues Breakers With Eric Clapton, 1966
Cream
Våren 1966–26. november 1968
  • Fresh Cream, 1966
  • Disraeli Gears, 1967
  • Wheels Of Fire, 1968
  • Goodbye, mars 1969
  • Live Cream (live), 1970
  • Live Cream Volume II (live), 1972
  • Cream Reunion 2005, 7. oktober 2005
Blind Faith
April 1969–vinteren 69/70
  • Blind Faith, august 1969
Delaney & Bonnie
  • On Tour With Eric Clapton, juni 1970
Derek & The Dominoes
Januar 1970–1971
Eric Clapton med andre musikere
  • The London Howlin' Wolf Sessions, 1971
  • George Harrisons Concert For Bangla Desh, 1. august 1971
Eric Clapton som bandleder
  • Eric Clapton, august 1970
  • Eric Clapton's Rainbow Concert (live), september 1973
  • 461 Ocean Boulevard, 1974
  • There's One in Every Crowd, april 1975
  • E.C. Was Here (live), august 1975
  • No Reason to Cry, 1976
  • Slowhand, 1977
  • Backless, 1978
  • Just One Night (live), 1980
  • Another Ticket, 1981
  • Money and Cigarettes, 1983
  • Behind the Sun, 1985
  • August, 1986
  • Journeyman, 1989
  • 24 Nights (live), 1991
  • Unplugged (live), 1992
  • From The Cradle, 1994
  • Pilgrim, 1998
  • Riding With The King, 2000, med B. B. King
  • Reptile, 2001
  • One More Car, One More Rider (live), 2002
  • Me And Mr. Johnson, 2004
  • Sessions for Robert J (med DVD), desember 2004
  • Back Home, 2005
  • The Road to Escondido, 2006, med J.J. Cale
  • Clapton, 2010
  • Old Sock, 2013[22]
  • The Breeze: An Appreciation of J.J.Cale, 2014
  • I Still Do, 2016
  • Live in San Diego (live), 2016
  • Happy Xmas, 2018
  • Meanwhile, 2024

Grammy Awards

[rediger | rediger kilde]

Liste over Grammy Awards vunnet av Eric Clapton.

  • Album of the Year: for The Concert for Bangladesh 1973
  • Best Male Rock Vocal Performance: for «Bad Love» 1989
  • Best Rock Song: for «Layla» 1993
  • Record of the Year: for «Tears in Heaven» 1993
  • Album of the Year: for Unplugged 1993
  • Song of the Year: for «Tears in Heaven» 1993
  • Best Male Pop Vocal Performance: for «Tears in Heaven» 1993
  • Best Male Rock Vocal Performance: for Unplugged 1993
  • Best Traditional Blues Album: for From the Cradle 1995
  • Record of the Year: for «Change the World» 1997
  • Best Male Pop Vocal Performance: for «Change the World» 1997
  • Best Rock Instrumental Performance: for «SRV Shuffle» 1997
  • Best Male Rock Vocal Performance: for «My Father's Eyes» 1999
  • Best Rock Instrumental Performance: for «The Calling» 2000
  • Best Traditional Blues Album: for Riding with the King 2001
  • Best Pop Instrumental Performance: for «Reptile» 2002
  • Best Contemporary Blues Album: for The Road to Escondido 2008

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018405, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 15544[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID claptone[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 8719, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ piertorri.ilcannocchiale.it[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ LIBRIS, Libris-URI 42gjlxgn4fkg8tz, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID eric-clapton[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  10. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 880, Wikidata Q99181182 
  11. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 1218, Wikidata Q99181182 
  12. ^ «100 Greatest Artists: Eric Clapton | Rolling Stone». 18. juli 2012. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 1. august 2016. 
  13. ^ «100 Greatest Guitarists». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 24. mars 2013. Besøkt 1. august 2016. 
  14. ^ «Top 50 Guitarist». Arkivert fra originalen 8. juli 2011. 
  15. ^ «The 10 Greatest Electric-Guitar Players – Photo Essays». TIME.com. Besøkt 1. august 2016. 
  16. ^ «Eric Clapton». Rock & Roll Hall of Fame. Besøkt 1. august 2016. 
  17. ^ «Ex-rebel Clapton receives his CBE». Besøkt 1. august 2016. 
  18. ^ «Eric Clapton | Awards | AllMusic». AllMusic. Besøkt 1. august 2016. 
  19. ^ «History». BRIT Awards. Arkivert fra originalen 17. mars 2014. Besøkt 1. august 2016. 
  20. ^ «Eric Clapton Biography». Rolling Stone. Besøkt 1. august 2016. 
  21. ^ Claptons armbåndsur gikk for 21 millioner
  22. ^ «New Eric Clapton Album 'Old Sock' Due in March». Arkivert fra originalen 7. februar 2013. Besøkt 29. januar 2013. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eric_Clapton&oldid=24726377»