Stukkatur

Stukkaturer fra Pilsrundāle i Latvia

Barokkstukkatur i taket på Rotonde de Mars i Palais du Louvre i Paris av Balthazard Marsy og Gaspard Marsy, 1658

Stukkaturer i rokokko fra kirken i Zwiefalten, 1740-tallet.

Stukkatur (fra tysk Stuckatur, avledet av Stuck) er dekorasjoner eller kunstverk utført i stukk, (via tysk Stuck eller fransk stuc, fra italiensk stucco, fra gammelhøytysk stucchi, «hardt overdrag», «skorpe») lett gips av pulverisert marmor og lim, noen ganger forsterket med hår eller metalltråd. Stukk er et samlenavn for ulike blandinger av gips, marmormel og lim som brukes til å produsere dekorative overflater og detaljer innen arkitektur og kunst. Et spesielt vanlig bruksområde for stukkatur er taklister og rosetter i interiørarkitektur. Påført på denne måten kalles stukk for stukkatur. Merk at stukkatur ofte brukes som et folkelig begrep på de fleste innvendige dekorasjonsarbeider utført i gips, men knyttes oftest til taklister i gips.

Stukkatur benyttes til skulpturer og arkitektoniske utsmykninger. Teknikken var populær på 1500-, 1600- og 1700-tallet og var særskilt egnet for barokkens og rokokkoens dekorative utsmykninger. Dyktige stukkatører kunne skape et materiale som så ut som marmor med hjelp av store mengder lim og farge i blandingen, såkalt stucco lustro. Det er en puss- og maleteknikk, som gir en blank overflate. Stucco lustro er en teknikk som har bakgrunn fra romertiden, som hovedsakelig brukes til å lage malerier eller dekorasjoner direkte på en veggflate. Den kan blant annet brukes til marmorering.

Historie

Arkeologiske funn viser at stukkaturlignende materialer allerede var til stede i neolittisk tid (bondesteinalderen). I oldtidens Egypt var bruken av stukkatur til relieffer, veggdekorasjoner og skulpturer utbredt, for eksempel i Tutankhamons gravkammer eller bysten av dronning Nefertiti.

Under romertiden fortsatte stukkatur å være et viktig materiale. Den romerske arkitekturteoretikeren Vitruvius skrev mye i sin avhandling om arkitektur om stukkatur og dens bruk som dekorativ veggdekorasjon, og bevarte eksempler i Pompeii og Herculaneum viser prøver av stukkatur både som underlag for veggmaling og som dekorasjon i lavt relieff.

Etter å ha mistet sin betydning som arkitektonisk materiale i middelalderen, ble interessen for stukkatur gjenopplivet under renessansen. Arkitekten og kunstneren Giovanni da Udine lyktes på 1500-tallet å framstille en stukkaturmasse lik den som ble brukt i romertiden, og med verk som Logge di Raffaello (Rafaels loggia), en dekorert korridor i Vatikanpalasset, ble det skapt en innflytelsesrik modell for stukkatur.

Spesielt storslått stukkatur ble utviklet i barokk- og rokokkoarkitektur, der den var godt egnet til å uttrykke bevegelsen og formkraften som preget disse stilene. Slottet i Versailles i Frankrike ble i løpet av tiden til Ludvig XIV forsynt med rike dekorasjoner i stukkatur i mange av de mest overdådige rommene, blant annet Speilsalen hvor taket er utsmykket med en rekke skulpturelle detaljer i stukkatur etter Jules Hardouin-Mansarts tegninger. Katedralkirken i Zwiefalten i Baden-Württemberg i sørlige Tyskland er et eksempel på rokokkostilens oppløsning mellom arkitektur og skulptur, der interiørets rike stukkatur forvandler tak og vegger til fantasifulle ornamentale motiver.

Nyklassisismens interesse for antikken kom blant annet til uttrykk gjennom stukkatur i pompeiansk stil. I England tegnet arkitekten Robert Adam interiør med strenge klassiske stukkaturer som det i Syon House, et slott i London, som ble stildannende også utenfor England. I den eklektiske arkitekturen på 1800-tallet ble stukkatur brukt mye, og i industrialismens ekspansive byggebransje, både i eksteriør- og interiørarkitektur, var et materiale som kunne utformes i mange forskjellige stiler og uttrykk. Det er i løpet av dette århundret at stukkatur blir mer utbredt selv i enklere bygninger.

De elastiske egenskapene til stukkatur var velegnet for de svingete plantemotivene i jugendstilen, og stukkatur dukket også opp i art deco og tidlig modernistisk arkitektur, om enn i avtagende grad.

Bruken av stukkatur har på ingen måte vært begrenset til den vestlige verden. Også i islamsk, buddhistisk og mesoamerikansk arkitektur spiller stukkatur en viktig rolle som dekorativt materiale.

Norge

I Norge ble stukkaturarbeider vanlige i herskapelig bebyggelse fra 1600-årene, særlig i dekorerte himlinger og på brannmurer. Storhetstiden for stukkatur i Norge var siste halvdel av 1800-årene, særlig i murbyen Kristiania, der leiegårdene fikk stukkdekor både på fasadene og i interiørene. I 1890-årene kulminerte bruken av stukkatur.

På det meste var det rundt et par hundre gipsmakere i byen, flertallet synes å ha kommet fra nordlige Italia fra fjellandsbyer i Lucca-området. Etter Kristianiakrakket i 1899 reiste mange av italienerne videre for å arbeide i andre land, særlig til Sverige eller tilbake til Italia. I Norge bidro en del til gjenoppbyggingen av Ålesund etter bybrannen i 1904. I 1905 var det 51 italienere igjen i Kristiania mot 83 kun fire år tidligere. De drev som gipsmakere, stukkatører, mosaikkleggere og arbeidere.

Moderne stukkatur

I senere tid er det også utbredt med stukkatur produsert i kunstmaterialer som polyuretan (PU). Disse støpes i form på fabrikk og etterbehandles med folie og grunning. Dette er lette og tøyelige materialer som er enkle å montere.

Litteratur

• Ahlstrand, Jan Torsten (1976): Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, ISBN 91-44-02852-0
• Beier, Dieter (1995): Stuck: Framtidens material sedan åttatusen år. Stockholm: Byggforskningsrådet. ISBN 91-540-5714-0
• Inganni, Domenico (1979): Stuckatörens hemligheter: Handledning i olika muraltekniker jämte en kort levnadsbeskrivning. Stockholm: Forum i samarbete med Konstakad. ISBN 91-37-07045-2

Eksterne lenker

• (en) Stuccos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Herskapelig gipsdekor populært igjen», artikkel av Helene Pahr-iversens i Stavanger Aftenblad 1. mars 2002