Hopp til innhold

Jonas Lied

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jonas Lied
Jonas Lied på vei til Sibir i 1913, foto Fridtjof Nansen
FødtJonas Marius Lied
17. juli 1881[1][2]Rediger på Wikidata
Sølsnes
Død25. apr. 1969[1][2]Rediger på Wikidata (87 år)
Sølsnes
BeskjeftigelseGründer, diplomat, kunstsamler Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge (1931–)
Sovjetunionen (1914–1931)
Jonas Lied på Commons

Jonas Marius Lied (født 17. juli 1881 på Sølsnes i Romsdal, død 25. april 1969 på Sølsnes i Molde) var en norsk forretningsmann. Han var russisk/sovjetisk statsborger fra 1914 til 1931. Etter en karriere som agent for ulike utenlandske selskaper grunnla han Det sibirske kompani, som etablerte en nordlig handelsvei mellom Vest-Europa og Sibir via Karahavet og elvene Jenisej og Ob. Han var kunstsamler. Lied var blant annet involvert i det diplomatiske spillet rundt herredømmet over Svalbard forut for den russiske revolusjon.

I 1913 reiste Lied gjennom deler av Sibir sammen med Fridtjof Nansen, og Lied kom dessuten polfareren Otto Sverdrup til unnsetning under sistnevntes ekspedisjon 1914–1915. Han befant seg i Russland under revolusjonen og fortsatte som forretningsmann etter bolsjevikenes maktovertakelse og etter at Det sibirske kompani var tapt, før han i 1931 fikk tilbake norsk statsborgerskap og rømte landet.

Mye av informasjonen om Lieds liv i Russland og om hans kontakter med russiske og andre forbindelser skriver seg fra hans egne beretninger. Jonas Lied førte detaljerte dagbøker fra 1907 til 1966. I tråd med russisk tradisjon signerte han med «I.G. Lid» (Jonas Hansson Lied), etter faren Hans (Gans, Gansen på russisk: Ганс, som ikke har «h»). Han etterlot seg en kunstsamling og testamenterte øvrig formue til offentlige formål.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var Hans Rasmus Astrup Lied (1851–1928) og Johanne Johnsdatter Stubø (1856–1924). Faren var bonde og handelsmann på gården Sølsnes, men flyttet til Kristiania og ble forretningsmann da Jonas var fire år. Lied fikk handelsutdannelse og reiste 19 år gammel til Storbritannia, hvor han fikk arbeid hos skipshandler Loveridge i Cardiff. Etter et par år reiste han som representant for Loveridge.[3][4] Lied var en god idrettsmann og hevdet seg på ski, skøyter og særlig kapproing. Sammen med operasangeren Erik Ole Bye (1883–1953) vant han i 1906 Lyle Cup for dobbeltsculler. Han behersket både fransk og russisk, i tillegg til engelsk og tysk.[5]

I 1903 fikk han arbeid hos et maskinfirma i Aachen. Etter noen år sluttet han i det tyske firmaet og slo seg ned i Paris, der han blant ble venn med den svenske kunstneren William Zadig (1884–1952) og pianisten Uno Sundelin. I Paris arbeidet han fra 1909 en tid for det amerikanske selskapet Burroughs Adding Machine Company, som forsøkte å komme inn på det europeiske markedet. Lied var svært imponert over Burroughs elektriske regnemaskiner. Høsten 1909 møtte han ifølge egen beretning Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) i Paris, der dikteren døde noen måneder senere. Bjørnson vokste opp på Nesset prestegård ved samme fjordarm som Sølsnes.[4]

Jonas Lied døde på Sølsnes 25. april 1969 og ble gravlagt ved Veøy gamle kirke. Kirkegården var nedlagt og begravelsen skjedde etter spesiell tillatelse fra biskopen.[6][7][8]

Lied ved en sel han nettopp har skutt på isen utenfor Jamalkysten, 1913

Virke

[rediger | rediger kilde]

Det sibirske kompani

[rediger | rediger kilde]

I januar 1910 møtte Lied tilfeldigvis den engelske forretningsmannen Alfred Derry på toget til Paris. Derry fikk ham interessert i Sibir og ga ham ideen om å opprette en sjørute til Sibir fra Atlanterhavet. Joseph Wiggins' (1832–1905) bok om nordøstpassasjen og Sibir var også en inspirasjon. Lied sa opp hos Burroughs og reiste sommeren 1910 til St. Petersburg og videre østover til Krasnojarsk. I Sibir møtte han blant annet Aleksej Lopukhin, den forviste tidligere sjefen for Okhrana. På disse rekognoseringsreisene gjennom Sibir lærte Lied seg russisk.[9]

I januar 1912 etablerte Lied Det sibirske kompani (The Siberian Steamship, Manufacturing & Trading Company) i Kristiania blant annet med støtte fra Derry og med hovedkontor i Krasnojarsk, etter hvert med kontorer i St. Petersburg (Nevskij prospekt 26), London, New York, Moskva, Novosibirsk og Arkhangelsk.[10] Blant de norske aksjonærene var tømmerhandleren Elias C. Kiær, hvalfangeren Lars Christensen og papirprodusenten Chr. B. Lorentzen.[11] Aksjekapitalen var 142 000 kroner; i 1913 ble den utvidet til 500 000 kroner. Planen var å drive handel mellom Vest-Europa og Sibir via de store elvene som munner ut i Karahavet. Ved Jenisejs munning skulle elveflåten utveksle varer med havgående skip fra Vest-Europa. Fra Krasnojarsk til havet er Jenisej 2 500 km lang, og langs elven var det på den tiden verken veier eller jernbane. Elvefarten skulle foregå i den mest isfrie tiden, som var juli–september. Et mislykket første forsøk ble gjort sommeren 1912 (da isforholdene var særlig vanskelige) med det norske skipet «Tulla». I 1912 fikk Lied møte storfyrste Aleksandr Mikhajlovitsj, tsarens fetter, i Mojka-slottet.[4][12]

Det sibirske kompanis egenkapital ble stadig utvidet, til 4 millioner kroner i 1916, og i 1917 var egenkapitalen oppe i 8 millioner kroner.[10] Marcus Wallenberg kjøpte aksjer for 45.000 kroner.[13]

Reisen med Nansen

[rediger | rediger kilde]
SS «Correct»s rute gjennom Karahavet til Sibir i 1913, fra Nansens bok Gjennem Sibirien.
«Correct» med en russisk lekter og slepebåten «Turukhansk», ved munningen av Jenisej, 1913.
Foto: Fridtjof Nansen
Fridtjof Nansens bok fra reisen, utgitt i 1914.

I 1913 fikk Lied med seg Fridtjof Nansen (1861–1930) som gjest etter offisiell invitasjon fra Russland. Nansen var ikke spurt da Lied ordnet invitasjon fra russiske myndigheter.[14] De reiste med lasteskipet SS «Correct» på 1650 tonn, som ble kledd med 16 cm eikeplanker for å motstå havisen. I 1913 hadde Russland akkurat satt opp stasjoner for trådløs kommunikasjon langs kysten og Lied fikk tillatelse til å bruke disse. Lied og Nansen gikk om bord i «Correct» i Tromsø. «Correct» var lastet med 6000 tønner sement til jernbaneanlegget i Sibir og skulle returnere med sibirske varer.[15][13][16][12]

De brukte tre uker fra Tromsø til Dickson (Adolf Erik Nordenskiöld hadde gitt stedet ved munningen av Jenisej navn). Med på reisen var også Josef Gregorievitsj Loris-Melikov, sekretær ved den russiske legasjon i Kristiania; og leder for reisen, Stephan Vasilievitsj Vostrotin, gullgruveeier og medlem av guvernementsrådet (Duma) fra Jenisejsk. Nansen var en legende i Russland og fungerte som døråpner for Lied.[15][13][16][12]

Nansen forteller om reisen i boken Gjennem Sibirien. I ettertid begrunnet Nansen reisen til Sibir på forskjellige måter avhengig av hvem han snakket med. I Royal Geographic Society i London la han vekt på studier av isforholdene, i Russland la han vekt på betydningen av den nordlige ruten for den økonomiske utviklingen av Sibir. Et mulig personlig motiv er det nylige tapet av den yngste sønnen og sorgen som hemmet ham. I Lieds fremstilling ble Nansen motivert av eventyrlyst og utforskertrang da Lied la viste ham de nyeste kartene over Sibir. Lied var imponert over at den 20 år eldre Nansen var i bedre form enn ham selv.[15][13][16][12]

Reisen sammen med Nansen ble omtalt i verdenspressen og var en suksess for Lied.[17] Nansen holdt i St. Petersburg foredrag om ekspedisjonen. Lied selv holdt foredrag på russisk i St. Petersburg, på fransk for Soicété Nautique i Paris, og på tysk for det geografiske selskapet i Hamburg.[4]

Handelen fortsatte i 1914 blant annet med innførsel av store mengder sement til bygging av Den transsibirske jernbanen, som krysser Jenisej ved Krasnojarsk. Returvarene fra Sibir var tømmer, smør, hamp, lin, pelsverk, grafitt og gåsefjær.[13]:171 Lied var norsk konsul i Krasnojarsk. I 1916 satte han i byen Maklakovo (nå Lesosibirsk) ved Jenisej opp et komplett «Bolinder»-sagbruk fra Sverige. Omkring 200 mann arbeidet ved sagbruket da Lied satte det i drift. Lied ansatte norske ledere til å drive sagbruket.[10] Sagbruket er (2016) fortsatt i drift som et av Russlands største, med flere tusen ansatte. Et av hans skip ble i 1917 senket av en ubåt, og broren Hjalmar omkom.[5]

Russisk statsborger

[rediger | rediger kilde]

Lied måtte bli russisk statsborger for å kunne overta aksjene i de russiske rederiene som traffikerte Ob og Jenisej. Han henvendte seg ifølge selvbiografien direkte til storfyrste Aleksandr Mikhajlovitsj, tsarens svoger og rådgiver, som ordnet statsborgerskap 21. april 1914. Lied ble æresborger av Russland for å ha reddet ut russiske skip fra Hamburg ved utbruddet av første verdenskrig. Han hadde kommet Otto Sverdrup (1854–1930) til unnsetning på hans ekspedisjon 1914–1915.

Sommeren 1914 organiserte Lied frakt av byggesett for elvedampere fra England til Sibir, og fire elvedampere fra tyske verft. Den vesle konvoien som skulle samles i Tromsø besto dessuten av lasteskip med 30 000 tønner sement til jernbaneanlegget og en god del annen last. I slutten av juli 1914 ventet Lied på de siste papirene og instrumentene for de fire elvedamperne i Cuxhaven. I dårlig vær 30. juli gikk de ut fra tysk havn selv om de lave elvebåtene knapt var egne til å gå i åpent hav. Først i Tromsø fikk det tyske mannskapet greie på at landet var i krig, og mannskapet ble erstattet av nordmenn. I Murmansk oppsto det panikk da den lille konvoien av lasteskip ble tatt for å være tyske krigsskip. Ved Dickson støtte de tidlig i september 1914 på Otto Sverdrup som hadde gått på grunn med «Eclipse». Sverdrup deltok i letingen etter polarforskerne Georgij Sedov (1877-1914) og Georgij Brusilov (kalt Sedof og Brusilof av Lied). Sverdrup ble trukket av grunnen med hjelp fra Lieds skip.[4] Ifølge Nansen deltok Sverdrup i letingen etter polarforskerne Vladimir Rusanov og Brusilov som hadde forsvunnet i to forskjellige ekspedisjoner.[18] Sverdrup var selv polarforsker og hadde vært kaptein på Nansens Fram-ekspedisjon og Grønlandsekspedisjonen. Sverdrup hadde på Lieds initiativ tatt med to franske «aeroplan», ett på hvert av Sverdrups i demontert stand nedpakket i kasser. Lied ble så begeistret for Henrik Lindstrøms isbjørnbiffer at Lied ansatte Lindstrøm på sin ekspedisjon i 1916.[19]

I Newcastle vinteren 1914 kom Lied i skade for fotografere et britisk marineskip og ble for dette etterforsket for brudd på krigstidsloven DORA. Ifølge selvbiografien fikk han hjelp fra handelsminister Walter Runciman (1870–1949) og muligens Winston Churchill (1874–1965), og saken ble henlagt.[4]

Han fikk i 1915 audiens for tsaren i Tsarskoje Selo. Lied avtalte med Roald Amundsen (1872–1928) å bidra til Maud-ekspedisjonen (planlagt avreise 1917) ved å deponere forsyninger i Dickson. I 1916 fikk Det sibirske kompani aksjemajoriteten for alle private båter på Jenisej. Sammen med Kornilov fikk Lied også kontrollen over 49 elvebåter samt 140 lektere på Ob. Lied satte i gang oppføring av en fabrikk for hermetisering av fisk.[4]

I selvbiografien forteller Lied om møtet med Theodore Roosevelt (1858–1919) i USA i 1917. Lied hadde planer om å få Roosevelt med på en av ekspedisjonene på samme måte som Nansen hadde gjort noen år tidligere. På samme reisen til USA møtte han ifølge selvbiografien polarutforskeren Robert Peary (1856–1920).[4]

Svalbard

[rediger | rediger kilde]

På initiativ fra Johan Anker (1871–1940) ble Lied før verdenskrigen involvert i arbeidet med Svalbards folkerettslige status. Øygruppen hadde hele tiden vært såkalt «ingenmannsland», og i årene 1905–1913 foregikk det diplomatisk spill mellom Sverige, Norge, Russland og stormaktene for å avgjøre herredømmet over øygruppen. Lied fikk i oppdrag av Anker og det amerikanske selskapet Ayer & Longyear å forhandle med den russiske regjering om dannelsen av et russisk selskap som skulle kjøpe deres kullbrudd og andre eiendommer på øygruppen. Dette ville lette Russlands overtakelse av suvereniteten over hele territoriet.[20] Dessuten ble kullet på Svalbard interessant for russerne i og med fullføringen av jernbanen til Murmansk, ifølge Lied.[4]

En gruppe norske banker presset norske myndigheter til å stanse Lieds forhandlinger med de russiske interessentene. Lied ble da presset fra to kanter, utenriksminister Nils Claus Ihlen (1855–1925) skiftet holdning og Lied ble fra norsk hold presset til å bryte forhandlingene med russerne. Lied hevdet i selvbiografien at han med personlig tap «reddet Spitsbergen for Norge».[4] Adolf Hoel skriver at han hadde samtale med Lied i juni 1915 før Lied og Johan Anker reiste til Petrograd. Hoel skal da ha bedt ingeniør Erling Einar Angell Thiis om få utenriksminister Ihlen til å stanse Lieds arbeid med å selge kullfeltene på Svalbard til Russland. Ihlen skal ha informert Lied om at han som norsk konsul burde avstå fra forretninger som kunne skade Norges interesser.[21] Disse forhandlingene ble ikke omtalt i pressen på den tiden.[22]

Revolusjon

[rediger | rediger kilde]
Jeg ble imponert over den personlige makt Lenin utstrålte. Han var en mann som utmerket godt visste hva han ville. Lenin gjennomskuet meg, Trotsky gjorde det ikke. Lenin hadde på ingen måte bruk for et menneske av min type.
– Jonas Lied[4]

Lied var selv i Petrograd (St. Petersburg) under oktoberrevolusjonen. Han hadde der møte med Lenin (1870–1924) og Trotskij (1879–1940) på Smolnyj-instituttet i 1917 og skildrer i selvbiografien det personlige møtet. Hensikten med møtet var å finne en ordning med de nye makthaverne, men møtet var uten resultat. Lied vurderte da å selge kompaniets aksjer og eiendeler, men styret i Kristiania nølte og Lied trakk seg som direktør i februar 1918. Kompaniets eiendeler ble nasjonalisert av det nye regimet etter fredsavtalen med Tyskland i mars 1918.[22][5][23] Fra 1917 til 1920 tapte kompaniet 16 millioner kroner.[13]:177 Ifølge Lieds egen beretning holdt Trotskij under hele møtet hånden på revolveren i jakkelommen. Lied beskriver også møtet med Lenin.[4]

I 1918 la han i samarbeid med britisk etterretning planer for å redde tsarfamilien som satt i husarrest i Tobolsk ved hjelp av kompaniets båter i Sibir, men operasjonen ble avblåst av den britiske kong Georg V (1865–1936).[17] Lieds dagbok beskriver møte med Arthur Balfour 5. mars og med Robert Cecil 6. mars, og senere med Reginald Hall (sjef for MI6) og Michael Romanov (tsarens fetter som var i eksil i London). Det er uklart om planen ble initiert av Lied eller om han bare ble invitert til å bistå praktisk. Ifølge Anthony Summers var det på denne tiden Lloyd George som nølte med redningsforsøk av hensyn til relasjonen til de nye makthaverne, mens kong Georg presset på for å redde slektningene. Fire uker etter Lieds møter i London ble tsarfamilien flyttet fra Tobolsk. Lied skal ha vært skyldbetynget over at planen ikke ble noe av. Andre planer for å redde tsarfamilien er ikke kjent.[24] Dag og Tid stilte spørsmål ved om Lieds selvbiografi er pålitelig når det gjelder denne redningsplanen.[25] Tronpretendent Vladimir Romanov bekreftet i 1974 at han kjente til Jonas Lied.[24] Lieds egen beretning om planen for å redde tsaren og hans familie har blitt bekreftet av nyere forskning. I et forsøk på å redde noe av kompaniets eiendom reiste han i 1919 via Vladivostok til Omsk der han møtte motrevolusjonens leder Aleksandr Koltsjak (1874–1920).[22] Lied forhandlet i mai 1919 med Churchill på vegne av Koltsjak for å få sendt forsyninger til Sibir, planen ble ikke noe av.[10]

Senere karriere

[rediger | rediger kilde]

I februar 1920 reiste han på ny til Russland, mens det ennå var borgerkrig i landet. I Petrograd (St. Petersburg) møtte han Grigorij Zinovjev (1883–1936) før han reiste videre til Moskva. På tilbaketuren stanset han noen dager i Petrograd og besøkte der forfatteren Maksim Gorkij (1868–1936), ifølge egen dagbokberetning. Gorkij ønsket at Lied skulle appellere til Nansen og H.G. Wells (1866–1946) om å bidra med nødhjelp til de sultende i Petrograd (Nansen selv reiste samme sommer til Russland). Etter revolusjonen og nasjonaliseringen av Det sibirske kompani fortsatte han forretningsvirksomheten i Russland med et eget selskap, under Lenins nye økonomiske politikk (NEP) fra 1921. Han var blant annet agent for det amerikanske aluminiumsselskapet Alcoa. På vegne av Alcoa var Lied på jakt etter både råstoffet bauxitt til aluminium, og god tilgang til vannkraft for å produsere aluminium. I forbindelse med dette arbeidet hadde Lied flere personlige møter med Trotskij. Sammen med geologer reiste han til blant annet Ural og Tihvin, og undersøkte muligheten for vannkraftverk i Dneprostroj – som i 1927 ble åsted for bygging av vannkraftverket Dneproges.[4] Etter Lenins død ble den økonomisk åpne NEP-politikken reversert, og Lied hadde ikke lenger myndighetens gunst. Lied fikk bare under tvil utreisetillatelse fra Sovjetunionen til Norge da faren lå for døden.[20]

Lieds bok Sidelights on the Economic Situation in Russia (1922) fikk dårlig omtale av Trotskij da han anmeldte boken i Pravda.[13]:177

Omkring 1930 begynte overvåkningen og presset fra sovjetiske myndigheter å bli ubehagelig for Lied. Han ble forsøkt vervet som sovjetisk agent for å informere om de store aluminiumsselskapenes indre forhold. I februar 1931 ble han arrestert og sluppet fri etter fire timers forhør. Han fikk norsk statsborgerskap et par uker senere, men reiste ut av Sovjetunionen med sovjetisk pass i mai 1931. Da var han uten penger, men gikk senere inn i en lederstilling i Aluminium Union Limited.[26]

Alderdom og ettermæle

[rediger | rediger kilde]
En rask gjennomblading av boken og konsul Lieds egen muntlige beretning til de ni Osloreporterne han har invitert hit til Sølsnes hvor han nå nyter sitt otium, forteller om storlinjete og dristige spekulasjoner og gir et bilde av den form for forretningsdrift som var gjengs i jobbetiden under første verdenskrig, men som i dag sikkert ville møtt hindringer.
– VG (1958)[27]

Lied skrev detaljerte dagbøker fra 1907 til 1966. I løpet av denne tiden hadde han oppholdt seg 15 år i Norge, 21 år i England, 20 år i Russland, to år i Frankrike og to år i Tyskland.[26] I 1946 trakk Jonas Lied seg tilbake fra forretningslivet og slo seg ned på barndomsgården Sølsnes, som han hadde kjøpt tilbake i 1934.[20] Han restaurerte gården og drev den med forpakter eller leid hjelp, og flyttet gamle bygninger til Sølsnes. Driften av den vesle gården lite lønnsomt og han var ikke på bølgelengde med lokalmiljøet og ansatte på gården.[8] Jonas Lied hadde ingen arvinger og gården ble overtatt av en nevø.[3]

Lieds bok Return to Happiness, skrevet i London under krigen og dedisert til «Norway by a loyal son», ble oversatt til åtte språk og ble en bestselger. Vidkun Quisling (1887–1945) og Frederik Prytz (1878–1945) oppholdt seg i Russland/Sovjetunionen samtidig med Lied. Prytz hadde fra 1909 drevet som forretningsmann og drev forretning etter revolusjonen. Quisling var i 1918 ved legasjonen i Petrograd. Ifølge Marit Werenskiold (1942–) pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene.[22][28] Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enig om at bolsjeviklederne var dyktige politikere.[29] Ralph Hewins, forfatter av en omstridt biografi om Quisling, var en venn av Lied.[24]

Restene av Det sibirske kompani ble i 1953 solgt til Westfal-Larsen og Erpecom. I 1958 besøkte VG og åtte andre reportere Jonas Lied på Sølsnes i anledning boken En sjøvei blir til. Lied var overbevist om at det sovjetiske styret ville bryte sammen og da ville det igjen bli tid for norsk forretningsvirksomhet i landet og russerne ville ønske tronpretendent Vladimir velkommen.[27]

Lied etterlot seg en samling russiske ikoner og annen kunst. En del av kunsten skriver seg fra Vinterpalasset, og samlingen ble opparbeidet hovedsakelig 1920-1924. Etter revolusjonen var det innbrudd i Lieds leilighet i Petrograd (St. Petersburg) og trolig forsvant noe privat kunst. Kunstsamlingen omfatter et portrett av Jonas Lied utført av Jurij Annenkov (1889–1974) (også kalt Georges Annenkov). Lied og Annenkov var venner fra Moskva og møttes i Paris i 1933. Lieds kunstsamling inneholder et bilde av to jenter i tsarfamilien utført i vannfarger av Vladimir Gau.[22] På Sølsnes fant Werenskiold et inntil da ukjent portrett av kong Oscar II (1829–1907) malt av Konstantin Makovskij (1839–1915) og flere familieportretter Lied hadde kjøpt av grev Sjeremetjev.[30]

Arkivet på Sølnses ble i 2004 gitt til Romsdalsmuseet.[20] Han testamenterte 1/3 av formuen til restaurering av Veøy gamle kirke, resten til kommune og stat.[5] Han engasjerte seg i restaurering av den gamle steinkirken og sikret støtte av staten til arbeidet.[8]:17 Lied ble gravlagt på den da nedlagte kirkegården på Veøya etter spesiell tillatelse fra biskopen. Gravsteinen hadde han selv gjort klar flere år på forhånd med teksten: «I dag meg, i morgen deg.»[7][8]:17

I 1990 laget Stein P. Aasheim (1951-) en dokumentar om Jenisej og landet rundt på bakgrunn av Lieds og Nansens reise.[31] Lieds kontorbygg i sentrum av Krasnojarsk sto fortsatt da Aasheim besøkte stedet. Arbeiderboligene Lied satte opp ved sagbruket var stort sett borte.[13]:172 Lieds materiale om Det siberiske kompani og en rekke dagbøker og manuskripter ga Lied til sjøfartsmuseet i Oslo.[22] Deler av kunstsamlingen ble i 2005 utstilt på Pusjkin-museet i Moskva og i Oslo. Marit Werenskiold redigerte i 2008 antologien Consul Jonas Lied and Russia. Collector, dipomat, industrial explorer 1910-1931.[32]

Bilder

[rediger | rediger kilde]
  • Jonas Lied med hvalross, fotografert av Nansen, Karahavet 1913
    Jonas Lied med hvalross, fotografert av Nansen, Karahavet 1913
  • Koking av hvalrosskjøtt ombord i «Correct»
    Koking av hvalrosskjøtt ombord i «Correct»
  • Lied med rifle på isen
    Lied med rifle på isen
  • Deltagere på Sibir-reisen i 1913. Bak: Loris-Melikov og Lied. Foran: kaptein Samuelsen, Vostrotin, Nansen.
    Deltagere på Sibir-reisen i 1913. Bak: Loris-Melikov og Lied. Foran: kaptein Samuelsen, Vostrotin, Nansen.
  • Fra venstre: en av mannskapet, kaptein Samuelsen, Lied og Vostrotin på broen, 1913. Foto: Nansen.
    Fra venstre: en av mannskapet, kaptein Samuelsen, Lied og Vostrotin på broen, 1913. Foto: Nansen.
  • Nansen sammen med kaptein Samuelsen om bord på Lieds «Correct», Karahavet foto trolig Jonas Lied
    Nansen sammen med kaptein Samuelsen om bord på Lieds «Correct», Karahavet foto trolig Jonas Lied
  • Lied møtte nenetserfolk i Karahavet
    Lied møtte nenetserfolk i Karahavet
  • Overføring av varer fra «Correct» til en russisk lekter ved munningen av Jenisej, 1913.
    Overføring av varer fra «Correct» til en russisk lekter ved munningen av Jenisej, 1913.
  • Lied og Nansen med offiserer fra russiske lektere på Jenisej (nr 2 f.v. Loris-Melikov, nr 10 f.v. Vostrotin)
    Lied og Nansen med offiserer fra russiske lektere på Jenisej (nr 2 f.v. Loris-Melikov, nr 10 f.v. Vostrotin)

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]
  • Plavanie parochoda "Korrekt" Karskim morem v ust'e p. Eniseja v 1913 g. : doklad organizatora ekspedicii J.G. Lida, citannyj v S. Peterburgi v sovete serdoc Predstavitelej Promyslennosti i Torgovli 24. sentjabja 1913. London, 1914
  • Sidelights on the Economic Situation in Russia, utgitt i Moskva (eget forlag), 1922
  • Return to Happiness (selvbiografi). London: Macmillan, 1943 (spansk og norsk utgave 1946, etterhvert utgitt på åtte språk)
    • Over de høye fjelle. Oslo: Dybwad, 1946. (ebok fra bokhylla.no)
    • Sibirisk eventyr. København: Arnold Busck, 1955.
    • Prospector in Sibiria. New York: Oxford University Press, 1945
  • En sjøvei blir til: Det sibiriske kompanis historie. Oslo: Mortensen, 1958 (ebok fra bokhylla.no)
    • Siberian Arctic : the story of the Siberian Company. London: Methuen, 1960

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Store norske leksikon, oppført som Jonas Marius Lied, Store norske leksikon-ID Jonas_Marius_Lied[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Jonas Marius Lied, Norsk biografisk leksikon ID Jonas_Lied, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Solemdal, Arnold (1995). Bygdebok for Nesjestranda. Molde: Veøy helselag. s. 812. ISBN 8290393717. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m Lied, Jonas: Over de høye fjelle. Oslo: Ernst G. Mortensen, 1961.
  5. ^ a b c d Kjersem, Jakob: «Mannen bak handelsruten til Sibir.» Fylket, 24. desember 1991.
  6. ^ Werenskiold, Marit (29. juni 2022). «Jonas Lied». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 20. januar 2024. 
  7. ^ a b «Heilag grunn». Romsdals Budstikke. 9. juli 2011. s. 30. 
  8. ^ a b c d Bruaset, Oddgeir (1998). Fargerike romsdalingar. Oslo: Samlaget. ISBN 8252151647. 
  9. ^ Lied, Jonas: En sjøvei blir til. Det sibiriske kompanis historie. Oslo: Mortensen, 1958.
  10. ^ a b c d Bykonia, G.: «Jonas Lied in Siberia 1910-1919». Kapitte6 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
  11. ^ Nansen: ved to århundreskifter. Oslo: I kommisjon hos Aschehoug. 1996. ISBN 8203221815. 
  12. ^ a b c d Nielsen, Jens Petter (1996). Historical and current uses of the Northern Sea Route. Lysaker: The Fridtjof Nansen Institute. ISBN 8276131689. 
  13. ^ a b c d e f g h Aasheim, Stein P. (1991). Gjennom Sibir: i nordmenns fotspor. [Oslo]: Mortensen. ISBN 8252711049. 
  14. ^ Greve, Tim (1974). Fridtjof Nansen. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205067503. 
  15. ^ a b c Nansen: ved to århundreskifter. Oslo: I kommisjon hos Aschehoug. 1996. ISBN 8203221815. 
  16. ^ a b c Nansen, Fridtjof: Gjennem Sibirien. Kristiania: Jacob Dybwads forlag, 1914.
  17. ^ a b «Han ville smugle ut tsarfamilien», Aftenposten, 6. oktober 2005.
  18. ^ Nansen, Fridtjof: Through Siberia - the land of the future. London: William Heinemann, 1914
  19. ^ Hegge, Per Egil (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. Oslo: Stenersens forl. ISBN 8272012014. 
  20. ^ a b c d Werenskiold, Marit: «(no) Jonas Lied» i Norsk biografisk leksikon.
  21. ^ Hoel, Adolf (1977). Mitt liv i og for polartraktene. Oslo: I kommisjon hos Grieg. ISBN 8253302029. 
  22. ^ a b c d e f Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
  23. ^ Marit Werenskiold Forskningsprosjekter: Konsul Jonas Lied Arkivert 17. juli 2015 hos Wayback Machine.; Universitetet i Oslo, 2010
  24. ^ a b c Summers, Anthony (1978). Mordet på tsarfamilien: nytt lys over Romanovenes skjebne. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203091814. 
  25. ^ Dag og Tid: «Kongen av Sibir», 16. januar 2009
  26. ^ a b Wilkens, Wilhelm: Jonas Lies og Sølsnes gård. Romsdalsmuseets årbok, 2001.
  27. ^ a b VG: «Bok som kanskje havner i retten». 21. april 1958, s.10.
  28. ^ Dahl, Hans Fredrik (25. februar 2020). «Frederik Prytz». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. april 2020. 
  29. ^ Dahl, Hans Fredrik (1991). En fører blir til. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257409049. 
  30. ^ «From Russia with love», Klassekampen 9. desember 2005.
  31. ^ VG, «Påsketur til Sibir», 29. mars 1994.
  32. ^ Romsdals Budstikke: Jonas Lied i praktverk. 14. januar 2009, s. 28.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Nansen, Fridtjof: Gjennem Sibirien. Jacob Dybwads forlag, 1914 (ebok fra bokhylla.no)
  • Ravna, Øyvind: Gjennom Sibir med Nansen. Orkana forlag, 2014
  • Werenskiold, Marit (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. Unipub, 2008
  • Aasheim, Stein P.: Gjennom Sibir i nordmenns fotspor. Mortensens forlag, 1991 (ebok fra bokhylla.no)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jonas_Lied&oldid=24322775»