Fjellrev

For musikkgruppen Fjellrev, se Fjellrev (band)

Fjellrev
Nomenklatur
Vulpes lagopus Linnaeus, 1758
Synonymi
Alopex lagopus
Populærnavn
fjellrev (polarrev)
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Rovpattedyr
Familie		Hundefamilien
Slekt		Vulpes
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Norsk rødliste:
For fastlandet: EN — Sterkt truet Artsdatabanken (2021) ----- For Svalbard: LC — Livskraftig Artsdatabanken (2021)
Økologi
Habitat:		arktisk og alpin tundra, kystnært
Utbredelse:
Fjellreven er utbredt i Arktis og nordområdene
Inndelt i
V. l. beringensis V. l. fuliginosus V. l. groenlandicus V. l. hallensis V. l. innuitus V. l. lagopus V. l. pribilofensis V. l. semenovi V. l. sibiricus V. l. spitzbergensis V. l. ungava

Fjellrev (Vulpes lagopus), også kjent som polarrev og arktisk rev og med lokalnavn melrakke eller mjølrakke, samt som pelsvariantene hvitrev og blårev, er et lite rovpattedyr i hundefamilien, og arten tilhører reveslekta (Vulpes). Artens nærmeste nålevende slektning er kitrev (Vulpes macrotis). Arten er beskrevet i minst elleve underarter, men flere er omdiskuterte. Internasjonalt regnes arten som livskraftig, men lokalt kan den være truet. I Norge er arten både oppført på Norsk rødliste for arter og oppnevnt som en prioritert art. På Svalbard regnes fjellreven som livskraftig.

Fjellreven er grunnlag for dyr avlet frem til pelsdyroppdrett. Særlig blårev som gir god pris for pelsen. Avlsdyr til oppdrett av blårev ble hentet til Norge fra Alaska, Grønland, Svalbard og Jan Mayen på 1930-tallet.

Status i Norge

I Norge ble fjellreven fredet i 1930. Mot slutten av 1990-tallet ble arten ansett som utryddet på Dovrefjell, der det siste kjente ville kullet ble født i 1994. Som et ledd i å redde fjellreven i Norge, ble det på høsten i 2005 satt i drift en avlsstasjon for fjellrev på Sæterfjellet i Oppdal. Dyr fra flere små og isolerte fjellrevbestander i Skandinavia ble fanget inn og satt her. Dyr fra dette arbeidet er siden blitt reintrodusert i norsk natur, med god suksess.

Som art regnes den som direkte truet i Norge, Sverige og Finland, der den står oppført på Norsk rødliste for arter over truede arter. I Norge har arten status som sterkt truet. Den 23. januar 2015 ble det av Kongen i statsråd bestemt at fjellreven i Norge skulle få status som prioritert art. Av beslutningen følger også Forskrift om fjellrev som prioritert art etter naturmangfoldloven.

Det ble i 2014 født 321 valper av 46 fjellrevpar i Norge. Det er det høyeste antall ungekull som er registrert siden det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev startet i 2003. I 2020 er det født minimum 126 valper fordelt på 30 kull.

Beskrivelse

Blårev er resultat av spontan mutasjon.

Fjellreven er tilpasset arktisk klima og har tett, varmeisolerende pels, som består av cirka 70 % underull og dekkhår som snø og is ikke fester seg til. Arten tåler ekstrem kulde, faktisk ned mot under minus 35°C uten at individet må øke forbrenningen. Derfor er pelskvaliteten gjerne best i tidsrommet desember–februar. Fjellrev er den eneste revearten som har runde ører. I forhold til rødreven har den et relativt kortere snuteparti.

Fjellreven er cirka 25 % mindre enn rødreven og blir derfor ofte fortrengt der begge finnes. I Norge veier en fjellrev cirka 2,5–5,0 kg, mens fjellrev på Svalbard, der 84–97 % er hvitrev, gjerne veier 3,0–3,5 kg i snitt. Kroppslengden er cirka 46–73 cm, målt fra snutespissen til haleroten. Halen utgjør i tillegg cirka 25–52 cm. Oppdrettet fjellrev kan i størrelse ikke sammenlignes med viltlevende fjellrev. De blir gjerne mye større og ofte dobbelt så tunge.

I vill tilstand kan fjellreven bli opp mot 6–10 år gammel, og i fangenskap opp mot 20 år. For vill fjellrev er imidlertid snittalderen mer typisk 3–4 år.

Inndeling

Det er flere måter å dele inn fjellrev på. Innen forskning er det vanlig å skille mellom kyst- og innlandsrever, fordi næringsgrunnlaget er forskjellig. Innlandsrever er typisk spesialister på lemen (Lemmus lemmus) og er avhengige av sykliske smågnagerbestander som varierer i tetthet med 3-5 års perioder. Kystrevene lever på øyer eller i kystnære områder med fuglefjell, der det ikke finnes lemen. Disse revene regnes som generalister og opportunister, som finner maten sin både i den terrestriske og marine næringskjeden. Innenfor systematikken skiller man også mellom geografiske typer, men om dette hersker det fortsatt stor uenighet. Det er imidlertid en viss enighet om fem av typene, som noen omtaler som egne underarter. Andre kan i beste fall kalles varianter.

Fjellreven finnes også i fargevariantene hvit (såkalt hvitrev) og blå (såkalt blårev), hvorav hvit er mest vanlig. Forskerne regner med at omkring 95 % av alle fjellrever er hvitrever. Blårev finnes hovedsakelig på øyer som Jan Mayen, Island og Grønland.

Hvitrev

Hvitreven utgjør 97–99 % i hele det cirkumpolare utbredelsesområde. Den er ensfarget hvit om vinteren, men blir brun på ryggen og lårene og gul i buken om sommeren. Hvitreven holder til i snørike områder. Selv om den er nærmest helt hvit vinterstid er den altså ikke en albino. Oppdrettet hvitrev har ofte innslag fra elementer som gjør den gråere i hodet enn vill hvitrev.

Det er også observert sandfarget fjellrev, blant annet i Dividalen i Troms og i Sverige. Dette er trolig hvitrev som mangler brunt pigment, men denne mutasjonen er ikke styrt av det samme genet som styrer hvit og blå farge. Noen beholder sandfargen gjennom vinteren, mens andre blir hvite vinterstid.

Blårev

Blårev er en slags samlebeskrivelse for alle de andre fargevarietetene. Den stålblå fargen er et resultat av en spontan mutasjon. Blåreven holder stort sett til på snøfattige øyer i arktiske strøk, noe som trolig er årsaken til den mørke pelsen, siden den gir bedre kamuflasje. Den finnes ikke naturlig i Norge. Blårevpels er mest ettertraktet og best betalt.

Blåreven feller gjerne vinterpelsen i mai i arktiske strøk og har sommerdrakt fram til september. Oppdrettet blårev gir gjerne et lysere (mer sølvfarget) inntrykk enn vill blårev. I oppdrett blir den normalt større og lysere enn ville individer.

Underarter

Det er beskrevet en rekke varianter og underarter av fjellrev, men kun fem av dem nyter en viss grad av internasjonal anerkjennelse. Disse listes nedenfor.

• Vulpes lagopus (fjellrev)
  • V. l. lagopus (Fennoskandia og Vest-Russland)
  • V. l. beringensis (Beringøya utenfor Kamtsjatkahalvøya)
  • V. l. fuliginosus (Island)
  • V. l. groenlandicus/foragorapusis (Grønland)
  • V. l. pribilofensis (St. George Island og Pribilof Islands i Alaska)

I tillegg har disse blitt beskrevet, men de er trolig altså kun varianter av ovennevnte underarter.

• Vulpes lagopus (fjellrev)
  • V. l. hallensis (Halløya i Beringstredet)
  • V. l. innuitus (Karogarelven ved Point Barrow i Alaska)
  • V. l. semenovi (Mednijøya, en av øyene blant Kommandørøyene i Nordøst-Russland)
  • V. l. sibiricus (Sibir)
  • V. l. spitzbergensis (Svalbard inkl. Bjørnøya)
  • V. l. ungava (Canada)

Habitat og utbredelse

Fjellreven holder til i arktiske strøk og på alpin tundra, både i kyst- og innlandsstrøk. Utbredelsen er sirkumpolar. Den forekommer i Skandinavia ned til høyfjellet i det sydlige Norge, i fjellstrøkene i Sverige, nord i Finland og lengst nord på Kolahalvøya i Russland og østover gjennom de arktiske delene av Sibir helt til Kamtsjatkahalvøya nord i Stillehavet, og i arktiske områder av Nord-Amerika. Arten finnes dessuten på en rekke øyer i nordområdene, for eksempel på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Spitsbergen, Barentsøya/Edgeøya, Bjørnøya og andre arktiske øyer.

Siden 1994 er det i norsk sammenheng påvist yngling av fjellrev på Finse, på Dovrefjell, i Lierne, på Børgefjell, på Saltfjellet, i Narvik, i Indre Troms, på Kjølifjellet, i Alta, på Ifjordfjellet og på Varangerhalvøya. Ynglingen gir også et godt geografisk bilde av hvor det finnes fjellrev i Norge.

Atferd

Hvitrev i vinterpels

Diett

Fjellreven er en opportunist som spiser nærmest alt den kommer over, herunder også kadavre. I polare strøk er den kjent for å utnytte restene etter byttedyr tatt av isbjørn (typisk sel), som den gjerne følger etter. På fastlandet er den viktigste matkilden smågnagere, og da spesielt lemen. Kadavre av reinsdyr er også viktig, spesielt i år med lite lemen. Hare, fugl, egg, bær, planter og matavfall fra mennesker blir også spist.

Fjellreven hamstrer mat når det er overskudd. Den deler opp maten i mindre biter og graver den ned for senere bruk. Hamstringen er nødvendig for å kunne overleve, spesielt siden tilgangen på føde svinger sterkt gjennom året. Forskere har fastslått at fjellreven bruker både luktesans og hukommelsen for å finne igjen maten.

Levesett

Fjellreven er dagaktiv og lever i monogame parforhold eller i små familiegrupper. Parene holder trolig sammen livet ut og forsvarer reviret sammen hele året, mot sine artsfrender. Revirene er ofte svært store, som regel mellom 8 000 000 og 60 000 000 dekar. Grensene markeres med urin og avføring. Rever som har forlatt foreldrene, men ennå ikke dannet egne parforhold og revir, kalles flytere. Dette er typisk ungdyr, som fyller opp tomme territorier eller overtar når en av foreldrene dør.

Reproduksjon

Selv om arten kan reprodusere utenom såkalte smågnagerår, så finnes det en sterk sammenheng. I gode lemenår kan fjellreven føde opp mot 25 valper, selv om dette er sjelden. I år med normal næringstilgang fødes gjerne 3–6 valper i snitt.

Paringstiden er i mars–april og valpene fødes ca. 50 dager seinere. De forlater gjerne hiet første når de er ca. fire uker gamle. Da er de gjerne sjokoladebrune i fargen og har en kort hale. Ved åtte ukers alderen har de gjerne fått de voksnes pelsfarge. Halen har vokst noe, men er fortsatt relativt kort og tynn. Etter tolv uker begynner halen å ligne på de voksnes haler, selv om noe fortsatt gjenstår. Valpene har nå også gjerne begynt å utforske terrenget rundt hiet, og tar seg ofte små turer på egen hånd.

Fjellrevens hi kan være svært store og er ofte gamle. Hiene skiller seg ut fra omgivelsene ved at årelang bruk og gjødsling har gjort området rundt frodigere. I en undersøkelse gjort i Norge var størrelsen på hiet i snitt 363 m² og hadde hele 27 åpninger. Fjellreven har et mer avslappet forhold til revir enn mange andre arter i hundefamilien, slik at flere rever av og til kan dele hi.

Bestand

Hvitrev i sommerpels på Svalbard

Foto: Per Harald Olsen

Bestanden av fjellrev teller flere hundretusen dyr og er på ingen måte truet, selv om den lokalt kan være det. I Fennoskandia er imidlertid bestanden truet. Den fikk en kraftig knekk på slutten av 1800-tallet og ble nesten utryddet. På slutten av 1990-tallet ble fjellreven ansett som utryddet på Dovrefjell. Siste kjente kull av vill fjellrev på Dovrefjell ble født i 1994. Siden høsten 2005 har en avlsstasjon for fjellrev vært i drift på Sæterfjellet i Oppdal. Dyr fra flere av de små, isolerte fjellrevområdene i Norge og Sverige er fanget inn og satt her.

Norsk fjellrev

Fjellreven er direkte truet som art i Norge. De fleste rovpattedyrbestander i Fastlands-Norge har vært i samme situasjon, men til forskjell fra disse har ikke fjellrevbestanden klart å ta seg opp igjen, selv etter å ha blitt fredet så tidlig som i 1930.

I dag finnes det omkring 100–200 voksne individer i Norge, Sverige og Finland til sammen, hvorav trolig færre enn 50 holder til i Norge. I tillegg kommer valpene, som i Norge trolig utgjør ca. 80–100 dyr. Dette betyr at fjellreven står i fare for å bli utryddet i dette området.

Årsaken til at bestanden kollapset var høye skinnpriser og skuddpremier, noe som førte til en omfattende jakt. I perioden 1879–1911 ble det trolig skutt mer enn 2000 fjellrev hvert år.

Årsaker til svak bestandsutvikling

Forskjellen i bestandsutvikling mellom den fennoskandiske bestanden og bestander ellers i utbredelsesområdet er et mysterium for mange forskere. Man har heller ikke funnet et fullgodt svar på problemet, men de fleste er enige om at svaret kanskje ligger i en eller flere av følgende årsaksområder:

• Fortrenges av rødrev

Rødreven er større og sterkere enn fjellreven, og vil utkonkurrere denne dersom den etablerer seg i et område der det finnes fjellrev. I utgangspunktet vil grensen mellom fjell- og rødrev være bestemt av klima (temperaturen) og tilgangen på mat. En generell temperaturøkning vil være en fordel for rødreven, det samme vil tilgang matavfall være. Rødreven har i senere tid erobret en rekke territorier i fjellrevens tradisjonelle områder.

• Matmangel

Fjellreven er tilpasset et liv i veksling mellom sult og overflod, og store kull i overflodsårene har sikret bestanden så langt. I de siste 20–30 årene har lemenårene sviktet mange steder, slik at tilgangen på mat har blitt for liten. Det kan ha resultert i mindre kull og færre overlevende valper. På Svalbard lever fjellrev i stor grad av åtsler som isbjørn etterlater seg. Det har også blitt spekulert i om fraværet av store rovpattedyr på fastlandet, særlig jerv som deler fjellrevens biotop, har ført til færre kadaver og dermed mindre vinterfôr for fjellreven.

• Bestanden er for liten og fragmentert

De få fjellrevene som finnes er spredt over et så stort område at de har problemer med å finne seg make og reprodusere. Særlig gjelder dette fjellområdene i Sør-Norge. Innavl vil også være et problem under slike forhold.

Norske løsninger

Da norske myndigheter ble kjent med at fjellreven var i ferd med å bli utryddet i Norge, ble det bevilget økonomiske midler og igangsatt flere prosjekter for å redde den. Dessverre har det vært en viss uenighet om hva som er den beste løsningen, slik at ulike miljøer har igangsatt ulike løsninger for å rette på problemet:

Bevaringsbiologi fjellrev

Dette er et stort norsk avlsprosjekt, iscenesatt av NINA. Tanken bak prosjektet er å fange vill fjellrev og la disse formere seg i fangenskap, for så å sette ut avkommet. Rev i fangenskap vil således også kunne utgjøre en genetisk reserve.

Det ble fanget inn 9 rever som ble plassert ved Dal forsøksgård i Asker. Forholdene var imidlertid av en slik karakter at tispene ikke ble brunstige, så i 2003 ble to par flyttet til nye og mer egnede lokasjoner.

Et par ble plassert hos Langedrag Naturpark. Det resulterte i et valpekull. Det andre paret ble plassert ved en revegård i Namsskogan, der tispa døde. Sommeren ble 2005 ble en ny avlsstasjon tatt i bruk på Oppdal, noe som trolig vil revene bedre vilkår og bedre resultater.

Dal forsøksgård er siden nedlagt og tre av tispene flyttet til det nye avlsanlegget i Oppdal. Den siste tispa er flyttet til Langedrag Naturpark, der hun har fått plass sammen med hannen som var der fra før. Tispa med valper er derfor flyttet til en ny lokasjon ved naturparken. Det har også blitt fanget inn flere viltlevende valper, men prosjektet som sådan er under sterk kritikk fra mange kanter, og har som sådan heller ikke gitt andre resultater enn det ene kullet så langt. I november 2005 nektet Statens forsøksdyrutvalg å godkjenne stasjonen og deler av prosjektet.

Utfordringen med avlsprosjektet er todelt.

1. Å få dyra til å formere seg i fangenskap.
2. Å få oppdrettsdyr som settes ut i naturen til å overleve og reprodusere seg.

SEFALO-prosjektet

Dette var et finsk/svensk/norsk fireårig prosjekt støttet av EU. Det startet opp i juli 1998 og endte i desember 2002. Prosjektet som sådan drev med støtteforing av fjellrev og rødrevkontroll. Erfaringen så langt er at støtteforing vinterstid gir økt kullstørrelse, og sommerforing gir en større grad av overlevelse hos valpene.

Problemet er at støtteforing også kan gi bedre vilkår for rødreven, så kontroll og avskyting er nødvendig. Prosjektet var imidlertid en stor suksess, spesielt sammenlignet med avlsprosjektet i Norge. Norske myndigheter har da også satt i gang med tilsvarende virksomhet i Finnmark.

Prosjekt fjellrev

Dette var et fireårig statsfinasiert samarbeidsprosjekt som organiseres av fire frivillige organisasjoner: Den Norske Turistforening, Norges Naturvernforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund og WWF-Norge, med støtte fra Direktoratet for naturforvaltning.

Primæroppgaven for prosjektet er å skape interesse for, og formidle kunnskap om de vilkår som er nødvendig for at fjellreven skal komme tilbake i vår fauna. I så måte har prosjektet opprettet er glimrende og svært interessant nettsted som forteller om fjellreven.

Yngling i Norge

Det er for tidlig å si om fjellreven lar seg redde på fastlandet. Forhåpentlig vil ny forskning gi oss bedre svar på hva som må gjøres for å redde arten i Norge, Sverige og Finland.

Tabell over yngleresultater i Norge siden år 2000:

År	2000	2001	2002	2003	2004	2005	2006	2007
Ynglinger (kull)	2	15	9	2	14	21	5	16
Steder	–	–	–	Varanger (1) Finse (1)	Indre Troms (1) Saltfjellet (4) Børgefjell (7) Lierne (2)	Finnmark (4) Troms (1) Saltfjellet (4) Børgefjell (11) Finse (1)	Finnmark (5)	Finnmark (6) Indre Troms (1) Saltfjellet (1) Børgefjell (8)
Merknad	–	smågnagerår	–	–	smågnagerår	* se kommentar	* se kommentar	* se kommentar
Kilde	–	–	–	NINA	NINA	NINA	NINA	NINA

• Kommentar 2005: Etter to gode smågnagerår brøt smågnagerbestanden sammen på våren/forsommeren, og det ble stor hvalpedødelighet, særlig på Saltfjellet og Børgefjell. I Lierne brøt smågnagerbestanden sammen så tidlig at det ikke ble født levedyktige kull. Finsekullet er antagelig «farmhybrid».
• Kommentar 2006: Lite smågnagere helt opp til Nord-Troms. Tre kull på Varangerhalvøya, ett på Ifjordfjellet og ett i Porsanger. Genetiske undersøkelser viste at Fjellreven i Sør-Norge (Hardangervidda) var farmrev eller sterkt innblandet med farmrev.
• Kommentar 2007: Smågnagerbestanden er i ferd med å bygge seg opp igjen. Det er registret mange store kull med 9-11 valper, og minimumsanslaget på antall fjellrevvalper som har sett dagens lys i fjellet i Norge i år er 112. Tre av kullene i Finnmark var på Varangerhalvøya hvor det foregår et forsøk med uttak av rødrev. 2008 forventes å bli er godt fjellrevår.

Andre trusler

Fjellrev kan smittes av reveskabb og dø av følgesykdommer. Reveskabb er påvist i skandinaviske fjellområder. Man frykter allikevel mest at den arktisk stammen av rabies skal inntreffe. Fjellrev er nemlig bærer av rabies i store deler av utbredelsesområdet, og siden revirene er så store kan det tenkes at den frykta sykdommen også vil spre seg til våre trakter med tiden (SEFALO-prosjektet). Andre sykdommer som kan inntreffe er valpesyke, hjerne- og lever betennelse, parvovirus-infeksjon og nosematose (innvendig parasitt). Dessuten er det beskrevet trikinose hos fjellrev fra hele Arktis. Trikinen er en rundorm som setter seg i de mest aktive musklene i vertsdyret.

Rødlistevurdering

Beskrivelse av arten: Fjellrev (Vulpes lagopus), også kalt polarrev, er en nær slektning av rødreven og finnes over hele den arktiske tundraen. Bestanden i Fennoskandia er liten og sterkt fragmentert. Utbredelsen av fjellrev i Norge er i hovedsak knyttet til to fjellområder i Sør-Norge (Finse/Hardangervidda og Snøhetta/Dovrefjell), og tre fjellområder på grensen mot Sverige (Sylane/Helags, Børgefjell/Borgafjäll og Saltfjellet/Vindelfjällen-Arjeplog). Disse delbestandene utgjør kjernebestandene, og er i noen grad knyttet sammen av mindre mellomliggende delbestander. Flere av delbestandene i Fennoskandia er kritisk lave, særlig i nord (Eide mfl. 2020). Ynglingen er knyttet til hi som ligger i høyfjellet. Hiene brukes år etter år. Avføringen og byttedyrrester gir opphav til "øyer" med særlig frodig vegetasjon rundt hiene. Yngling og overlevelse er generelt svært avhengig av smågnagerbestanden, og særlig tilgangen på lemen. I år med lite smågnagere kan kadavre være viktig. Voksne par er knyttet til ynglehiene hele året, og blir gjerne ved det samme hiet over flere år. Valper etablerer seg stort sett innenfor fjellområdet der de ble født, mens enkelte vandrer ut, noen flere hundre kilometer fra der de vokste opp. Fjellreven kan danne sosiale grupper, ved at valper blir igjen i reviret, dersom det er godt med smågnagere. Fjellreven blir kjønnsmoden ved ni måneders alder, men er ofte 2 år ved første reproduksjon. De eldste fjellrevene blir 7-8 år gamle. Den største trusselen mot fjellreven er at bestanden er liten og sterkt fragmentert. Fravær av smågnagerår som medfører lavere reproduksjon og rødrevens ekspansjon i fjellet er også betydelige trusler. Rødreven er både en konkurrent om hiplasser og byttedyr, en direkte predator på fjellreven, og kan overføre sykdommer. Disse truslene forsterkes av klimaendringer, samt dagens areal- og artsforvaltning.

Vurdering: Fjellrevbestanden i Norge er nøye overvåket gjennom overvåkningsprogrammet for fjellrev, og bestandsestimatene anses å være relativt presise. Det ble i 2020 dokumentert 43 ynglinger og identifisert 174 voksne individer i Norge basert på hi-overvåkning og innsamling av DNA (Eide mfl. 2020). Ynglingene var spredt over store deler av utbredelsen, men kullene var små. Den geografiske fordelingen av ynglinger kan som oftest forklares av smågnagerforekomstene, men også støttefôringen ser ut til å spille en rolle. Et alternativt bestandsestimat, basert på en fangst-gjenfangst modell siste treårsperiode (2018–2020), gir et estimat på 302 voksne fjellrever (minimum 273 og maksimum 338) i 2020. Modellen viser at det har vært en jevn økning i bestandene i Sør- og Midt-Norge siden 2008, mens de nordligste delbestandene har vært preget av stagnasjon og bestandsnedgang (Eide mfl. 2020).IUCNs veileder for rødlistevurderinger spesifiserer at kun ville delbestander kan inkluderes i en rødlistevurdering; intensivt forvaltede delbestander skal ikke regnes som "ville" hvis de vil komme til å dø ut innen 10 år dersom de intensive tiltakene skulle opphøre (IUCN 2019 side 9). Siden starten i 2006 og frem til i dag gjennomføres det kombinasjoner av intensive tiltak, slik som utsetting av fjellrev, støttefóring og i noen grad uttak av rødrev, i samtlige delbestander i Norge unntatt i Børgefjell (Eide mfl. 2020). Børgefjell er det fjellområdet i Norge som jevnt over hadde hatt flest ynglinger av fjellrev de siste 20-årene da forvaltningstiltakene startet, og brukes som et økologisk referanseområde i fjellrevovervåkingen. Flere av delbestandene i Nord-Norge har også gått tilbake siden den siste vurderingen i 2014, og uten nylig innførte tiltak (fra 2017) hadde trolig delbestanden både på Varangerhalvøya og Reisa Nord nå vært utdødd (Eide mfl. 2020). Vår vurdering er at delbestandene Hardangervidda, Finse, Snøhetta, Børgefjell, Saltfjellet og Indre Troms ikke vil dø ut innen 10 år dersom tiltakene opphører. Derfor har Artsdatabanken regnet disse delbestandene som «ville» i henhold til IUCNs veileder (IUCN 2019) og tatt dem med i rødlistevurderingen. Populasjonsstørrelsen som legges til grunn for rødlistevurderingen blir dermed et minimum på 114 voksne individer basert på DNA og hi-overvåking, og et maksimum på 245 basert på fangst-gjenfangst modellen (Nina E. Eide, pers. medd.). Dette gir en beregnet verdi ut fra IUCNs føre-var hensyn på 153 voksne individer. Dermed er populasjonsstørrelsen innenfor terskelverdien for EN etter D1 kriteriet. Fjellreven er klassifisert som sterkt truet EN i Sverige (SLU Artdatabanken 2020). I 2020 ble det dokumentert 34 ynglinger i Sverige og bestandsestimatet, som er basert på den norske fangst-gjenfangst modellen, antyder at den svenske bestanden utgjør i overkant av 200 voksne fjellrever (Ulvund mfl. 2020), men dette estimatet er mye mer usikkert enn det norske estimatet. Arten er nær utryddet i Finland (Hyvärinen mfl. 2019) og yngling er ikke dokumentert siden 1996.

Konklusjon: Fjellrev (Vulpes lagopus) er vurdert som sterkt truet EN fordi arten har en liten populasjonsstørrelse. Populasjonsstørrelsen utgjøres av delbestander som vurderes til å overleve på egen hånd i minimum ti år uten de nåværende støttetiltakene. Årsaken til endring av kategori fra 2015 er reell bestandssøkning.

Litteratur

• Alderton, David. 1994. «Foxes, Wolves, and Wild Dogs of the World». Blandford Press: United Kingdom. ISBN 0-8160–2954-7
• Nowak, Ronald M. 1999. «Walker's Mammals of the World»: 6th edition. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018–5789-9
• Wilson, Don E., and DeeAnn M. Reeder. 1993. «Mammal Species of the World». 3rd edition. Washington: Smithsonian Institution Press. ISBN 0-8018–8221-4
• «Felthandbok - fjellrev: En veileder til overvåking av fjellrevbestanden, tolkning av spor og sportegn, skille mellom fjellrev, rødrev og rømt oppdrettsrev».
  Trondheim: Norsk institutt for naturforskning, 2005. 27 s. ISSN 0804-421X

Eksterne lenker

• (en) fjellrev – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) fjellrev i Encyclopedia of Life
• (en) fjellrev i Global Biodiversity Information Facility
• (no) fjellrev hos Artsdatabanken
• (sv) fjellrev hos Dyntaxa
• (en) fjellrev hos ITIS
• (en) fjellrev hos NCBI
• (en) Kategori:Vulpes lagopus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Vulpes lagopus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Vulpes lagopus – detaljert informasjon på Wikispecies
• Fjellreven, Norges Naturvernforbund
• Fjellrev, Miljøstatus i Norge
• Fjellrev / Polarrev (Vulpes lagopus), Norsk Polarinstitutt
• Fjellrev, WWF-Norge