Draumkvedet

En av Gerhard Munthes illustrasjoner til Draumkvedet.

Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et visjonsdikt i balladestil. Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, «fø'esheimen», og inn i det hinsidige, «annheimen» eller «auromheimen». Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende kirkealmue som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense.

Draumkvedet er «katolsk i innhold, og muligens påvirket av den europeiske høymiddelalderens visjoner». Verket stammer i alle fall fra før reformasjonen, men det er ulike meninger om nøyaktig datering av verket. Draumkvedet er overlevert i muntlig kvedartradisjon i Øvre Telemark, hovedsakelig i Kviteseid- og Lårdal-traktene, og ble nedskrevet og kjent for en større offentlighet fra 1840-årene.

Bakgrunn

Kviteseid gamle kirke (fra 1200-tallet). Kviteseid og nabokommunen Lårdal er kjerneområdet for den muntlige overleveringen av Draumkvedet.

Eidsborg stavkirke (fra 1200-tallet) i Lårdal sogn.

Draumkvedet er den eneste folkeviseballaden som er et gjennomført visjonsdikt; det betyr at den ikke har varianter i det øvrige nordiske balladematerialet, og er dermed enestående i sitt slag. Det utelukker imidlertid ikke at visjonsmotiv også kan forekomme i andre viser, som for eksempel de norske visene «Agnus Dei» og «Olav og Kari». To danske ballader, «Den rige Mands Sjæl» og «Sjælen for Himmerigs Dør» (DgF 105 og 106), har, interessant nok, et omkved som minner om Draumkvedet: «Tungen kan tale, men Sjælen skal svare for Dommen». Jf. Draumkvedet: «Tunga talar, og sanning svarar på domedag.» Dette omkvedet er for øvrig lite belagt i Draumkvede-materialet. Visjonsmotiv forekommer også i sagn og eventyr.

Middelalderen er rik på visjonsdiktning. Fortellingene er som regel i prosa, men forekommer også i poetisk form, som den veldige Dantes Guddommelige komedie, diktet i Italia på 1300-tallet. Den er utpreget litterær og består av en rekke såkalte «sanger». Visjonæren, Dante selv, blir ført ned gjennom helvete, oppover skjærsildsberget, gjennom de ulike kretser i et kosmisk paradis og helt fram til himmelrosen.

Alderen og dikteren av Draumkvedet er ukjent, som vanlig er i folkediktning. Men Draumkvedet kan ikke være eldre enn den genre det er diktet i, altså «folkeviseballaden» også omtalt som «middelalderballaden». Denne genre kan knapt har vært produktiv i Norge før på 1300-tallet (jf. f.eks. den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson i Sumlen).

Visa ble «oppdaget» i Øvre Telemark litt før midten av 1800-tallet. Det har inspirert forskere, folkemusikere, komponister, billedkunstnere og diktere, som f.eks. Arne Garborg i diktsyklusene om Haugtussa fra 1895 og 1901, og Ivar Mortensson-Egnund i verket Or duldo fra 1895.

Tekster

Draumkvedet ble først kjent for en bredere offentlighet i 1840-årene, da visa ble «oppdaget» og nedskrevet av tradisjonssamlere. Før dette finnes det ingen kjente kilder til visas historie. Kjerneområdet for tradisjonen er Kviteseid og Tokke (tidligere Lårdal og Mo). Draumkvedet er funnet i et relativt avgrenset geografisk område. Derfor er det en vanlig oppfatning at Draumkvedet må være diktet i dette området, ja, at det kan være oppstått i miljøet rundt Eidsborg stavkyrkje. Olav Bø skriver for eksempel at «Draumkvede er eit originalt dikt eller kvede, skapt i eit folkeleg miljø. Det treng ikkje å byggje på visse anglo-irske visjonar, snarare på allmenne refleksjonar kring kyrkjeleg forkynning.» Med anglo-irske visjoner tenker Bø især på Tundals visjon, en prosavisjon som ble oversatt til norrønt på 1200-tallet under navnet Duggals leizla, og som har spilt en rolle i Draumkvede-forskningen.

Nedtegnelsene av Draumkvedet er til dels sprikende og fragmentariske. Den best kjente teksten i vår tid er en rekonstruksjon/restitusjon på 52 strofer laget av Moltke Moe i 1890-årene. Denne har fått stor betydning for den alminnelige oppfatningen av Draumkvedet. Den har også inspirert diktere, billdekunstnere og musikere i ettertid som dels har tatt utgangspunkt i denne restitusjonen, og dels i M.B. Landstads restitusjon i Norske Folkeviser, 1853. Landstad lot imidlertid trykke (som B-tekst) en originalnedtegnelse han selv hadde gjort. Denne er etter Maren Ramskeid fra Kviteseid og er på 30 strofer, dvs. normal lengde for en norsk ballade. Ramskeid-varianten dannet forbildet for oppbygningen av Landstads restitusjon. Fra midten av 1900-tallet av har forskerne især lagt vekt på nettopp varianten etter Maren Ramskeid.

Innhold

- fyri rei Grutte gråskjeggji, tegnet av Gerhard Munthe i 1904.

Draumkvedet bygger seg kraftig opp mot domsscenen, som i sterkt sammentrengt form utgjør klimaks, vendepunkt og løsning

Dagne Groven Myhren

I drømme, mens legemet er nedsenket i dyp søvn («stærkan svevnen»), foretar hovedpersonen, eller rettere, hans visjonære sjel, en ferd til det hinsidige. Dette skjer i den mørkeste årstida ved jule- og nyttårsleite, da man fra gammelt av har ment at grensene mellom denne verden og det overnaturlige/transcendentale er mer flytende enn ellers i året. Oppvåkningsdagen 6. januar kalles foruten «trettendagen», også «Hellig tre kongers dag», den «gamle julaften» og «epifaniedagen» (åpenbaringsdagen). Etter å ha «vakna» denne dagen har visjonæren det travelt med å sale hesten og ri til kirke. Han setter seg eller står i kirkedøra, eller tar plass i svalgangen. De ulike nedtegnelsene gir litt varierende opplysninger. Men alle viktige nedtegnelser har en mer eller mindre utførlig gjengivelse av hva visjonæren har skuet i drømme.

Han har gått over Gjallarbrua, som skiller vår verden fra dødsriket, har slitt seg gjennom tornekratt, over blautmyrer, sett mot helvete og fått en gløtt av himmerike. Underveis har jomfru Maria Gu'mor (Guds mor?) gitt ham beskjed om å reise til «Brokksvalin», for der skal «domen stande». Han har vært vitne til syndige sjeler som bøter for sine synder i den verden de er født inn i (se ovenfor om «fø'esheimen»). Og han har fått oppleve det dramatiske møtet mellom Jesus og erkeengelen Mikael utstyrt med lur (domsbasun) og vekt (rettferdighetssymbol) på den ene siden og «Grutte Gråskjeggje», det vil si djevelen, på den andre. Slik konkluderer Ramskeid-varianten:

Der kom færi norate

dæ tottes æg væra værst

fyry rei Grutte Graaskjæggje

han rei paa svartan Hest.

- I Broksvalin etc.-

Saa kom den færi sonnate

dæ tottes mæg væra bedst

fyry rei Sancte saale- Michael

aa næste Jesum Christ.

- I Broksvalin der sko Domen stande –

Saa kom den færi sonnate

ho tosse me væra traa

aa fyry rei St. saale Michael

aa Luren onde Armen laag.

- I Broksvalin ...-

Dæ va St. saale Michael

han blæs i Luren den lange

aa no sko alle Synde-Sjæline

fram fe Domen stande.

Men daa skolv alle Synde Sjæline

som Aaspelauv for Vinde

aa kvor den, kvor den Sjæl der va

dei gret for Syndine sine.

- I Broksvalin ...-

Og det var St.saale Mikkjel

han vog med Skaalevigt

saa vog han alle Syndesjælene

hen til Jesum Krist.

Navnet på visjonæren

Gjallarbrua. Illustrasjon av Gerhard Munthe.

I alle varianter heter visjonæren Olav/Olaf, men etternavnet varierer: Olaf Åknesonen (Ramskeid), Olaf Håkinson eller Åkneson (Lillegård), Olav Åknesi (i Anne Skålens mangslungne variant). (Jf. Ådel Gjøstein Bloms utgave av legendeviser fra 1982. Se nedenfor.)

Når nettopp Olav Åsteson har slått igjennom i de store restitusjonene og i den allmenne bevissthet, har det to grunner. Den ene er at visjonæren er blitt assosiert med Olav den hellige, som blant annet hos Snorre er tillagt visjonære evner. Hans mor het Åsta. Men det beviser ingenting, ettersom det er gammel tradisjon for at bare barn født utenfor ekteskap ble oppkalt etter moren. Helgenkongen het Olav Haraldsson.

Den andre grunnen er at navnet er blitt satt i samband med ordet åst (f), et ord for kjærlighet. Visjonæren kunne dermed betraktes som en særlig begunstiget person som fikk synet opplatt for en virkelighet som normalt er skjult for vanlige dødelige.

Ulike versjoner og restitusjoner

Nils Sveinungsson, klokker i Vinje, var den første som skrev ned Draumkvedstrofer. I 1842 sendte han en oppskrift på 61 strofer til Olea Crøger. Dette var bruddstykker og enkeltstrofer han hadde samlet i flere bygder. Selv skriver han:

Jeg har havt meget Umag med at samle dette Omqvæd, og det i forskjellige flere Præstegjelde har jeg opsøgt de ældste Oldinge som har kunnet underrette mig herom, og det har varet i flere Aar, inden jeg kunde komme til den Samling deraf som jeg her leverer Dem, og har det ikke været nok med at samle, men ogsaa har det været Arbeyde i at ordne det Samlede som forhen laae spredt om hinanden, saa at man havde ingen Forbindelse i de fremsatte Materier i dette Omqvæd.

Det finnes mange nedskrevne tekster fra folketradisjonen som sies å være Draumkvedet, men de aller fleste består bare av noen få gamlestev. I varianten etter Maren Ramskeid forekommer det imidlertid ingen typiske gamlestev.

Det mest relevante grunnlagsmaterialet for å danne seg et bilde av Draumkvedetradisjonen er trykt i Norske mellomalderballadar 1 : Legendeviser, ved Ådel Gjøstein Blom (1982). Her presenteres 25 varianter etter navngitte og ikke navngitte tradisjonsbærere, nedtegnet i tidsrommet 1842 til 1914. Blant oppskriverne finner vi, i tillegg til M.B. Landstad og Jørgen Moe, folk som Sophus Bugge, Moltke Moe og Rikard Berge.

Professor Svale Solheim holdt en serie forelesninger om Draumkvedet midt på 1900-tallet. Han fastslo som prinsipp at fremtidig forskning på Draumkvedet primært måtte bygge på originaloppskrifter, ikke på mer eller mindre frie restitusjoner. Dette synspunktet har fått store konsekvenser for moderne Draumkvede-forskning. Solheim holdt Ramskeid-varianten for å være den beste originaloppskriften. Den har god sammenheng mellom strofene og en komposisjon som bygger seg fint opp mot et avsluttende klimaks. Nærlesninger av denne varianten er foretatt av Ådel Gjøstein Blom og andre. Olav Bø skriver: «Om vi ikkje hadde andre oppskrifter enn den Landstad gjorde etter Maren Ramskeid, og ingen andre opplysningar enn dei ho kunne gje, ville vi likevel hatt eit godt utgangspunkt for ein diskusjon om problema kring eit norsk visjonskvede i balladestil.»

Anne Lillegård fra Eidsborg i Tokke, tidligere Lårdal kommune, hadde Draumkvedet i en versjon som regnes som den nest beste. Den er nedtegnet av to samlere på 1840-tallet, Olav Grasberg og Jørgen Moe (1847). Grasbergs nedtegnelse har 24 strofer, Moes 22. De to nedtegnelsene etter samme kilde avviker ellers lite fra hverandre som rimelig er. Lillegård-varianten åpner på den karakteristiske måten som alle restitusjoner har: «Vi du meg lye e kvea kan», altså med den såkalte minstrelstrofen, der sangeren (dikteren?) presenterer seg i første person. Lillegård-varianten mangler imidlertid den monumentale domsscenen som avslutter Ramskeid-varianten.

Det eldste kjente Draumkvedematerialet skriver seg fra Nils Sveinungsson. Selv om han satte sammen stoff fra flere muntlige kilder, kan resultatet knapt kalles en restitusjon, snarere en variantkompilasjon.

Restitusjoner av Draumkvedet har som regel med trekk fra Maren Ramskeids variant. Landstad legger oppbygningen hos Ramskeid til grunn for sin restitusjon, men fyller på med strofer fra andre kilder.

Moltke Moe låner nok også fra Ramskeid, men fraviker komposisjonen radikalt, bl.a. ved å sette avsnittet om «sælstrofene» (saligprisningene) inn mot slutten. Sælstrofene kommer like etter Gjallarbruavsnittet hos Ramskeid. Moe hadde dessuten en teori om at domsscenen ikke kunne være den endelige dommen, men en «førebelsdom», dvs. den foreløpige dom, og satte inn domsscenen foran botsstrofene. Teorien om «førebelsdomen» har imidlertid møtt motbør. Moe la dertil stor vekt på en antatt direkte sammenheng med Tundals visjon og Draumkvedet, noe som også virket inn på hans restitusjon.

I 1927 laget Ivar Mortensson-Egnund en «rekonstruksjon» på 119 strofer. Han lanserte en teori om at Draumkvedet var utgangspunktet for all nordisk balladedikting. Han kunne dermed hemningsløst tillate seg å hente inn strofer fra andre ballader. Det er knapt noen i dag som for alvor slutter seg til Egnunds ytterliggående teori og praksis.

I 2002 publiserte Magne Myhren en restitusjon med feste i moderne Draumkvedeforskning. Den respekterer komposisjonen i Ramskeid-varianten.

Stevrekke eller ballade?

Strofeformen i Draumkvedet er, som nevnt, identisk med gamlestevet. Gamlestev er ofte visdomsstev. Det er derfor ikke så merkelig at det i en del oppskrifter av Draumkvedet finnes strofer som også kan opptre som frittstående gamlestev. Om det er stev som har gått inn i visa, eller stevliknende strofer som har slitt seg løs fra visa, er ikke godt å si.

Stev med felles tema forekommer i overleveringen som stevrekker. Eksempler på det er Norafjøllssteva, som skildrer ei reise, og Draugkvedet, som inneholder stev som er lagt i munnen på en avdød (en draug er en gjenganger etter en død person, og forekommer for eksempel i sagn). Brynjulf Alver har drøftet om Draumkvedet i bunn og grunn kan være en stevrekke, og altså ikke en ballade. Svale Solheim og flere med ham mener imidlertid at Draumvedet er ei selvstendig vise, noe de beste nedtegnelsene synes å bekrefte.

I materialet etter Sveinungsson forekommer strofer som også finnes i Beltevisa, ei skjemtevise. Dette er i og for seg normalt i balladematerialet. Slike strofer kalles vandrestrofer og opptrer gjerne når det er noe felles i situasjonen i ulike viser. I likhet med Draumkvedet handler også Beltevisa om en mann som gjør seg bemerket i samband med kirkegang, den ene ved sine fortellinger fra det hinsidige, den andre ved sitt iøynefallende belte. Observasjonen i seg selv kan ikke brukes til å undergrave eksistensen av et selvstendig Draumkvede. De beste variantene har imidlertid ikke strofer til felles med Beltevisa.

Dateringsforsøk, forbildeteorier og tolkninger

En side fra 1904-utgaven ved Gerhard Munthe

Jørgen Moe mente at Draumkvedet var «verken meer eller mindre den ældre Eddas Sólarljód, omformet til en Romance», og at Olav Åsteson måtte være Hellig-Olav. M. B. Landstad sluttet seg til synspunktet, men mente at både Sólarljód og Draumkvedet bygger på den hellige Ansgars visjoner som er kjent fra hagiografien om ham.

Sophus Bugge skrev alt i 1854, 21 år gammel, en artikkel der han pekte på reminisenser fra norrøn mytologi og han registrerte slektskap mellom Draumkvedet og middelalderens visjonsdiktning. Spesielt fant han slektskap med den irske Tundals visjon fra 1149, som var blitt oversatt til norsk (norrønt) ca. 1250 under tittelen Duggals Leizla. Bugge skulle komme til å legge føringer for Draumkvede-forskningen i de neste hundre år.

«Det viktigaste ved Bugges ungdomsartikkel er påvisinga av parallellstader. Han fann slike i den norrøne litteraturen og dertil samanlikningsgrunnlag i visjonar og førestillingar innan andre religionar. Bugge er såleis den første granskaren som for alvor har sett Draumkvedet i eit større perspektiv enn det heimlege.» (Olav Bø)

Da Moltke Moe holdt sin forelesningsserie om Draumkvedet i 1901 og 1902, knyttet han seg til Sophus Bugges oppfatning. Han mente at Draumkvedet måtte være diktet av en nordmann i England på grunnlag av Tundals visjon, og at det skrev seg fra en brytningstid mellom kristendom og hedensk tankegang.

Seinere forskere har stilt seg skeptiske til Moltke Moes tidlige datering. Svenskene Strömbeck og Hildemann har framholdt at direkte sammenheng med de middelalderske visjonene ikke var overbevisende begrunnet. De nevner for eksempel at bru-forestillingen (jf. Gjallarbrua) finnes i mange religioner, og at den også var levende i reformasjonsårhundret. Minstrelstrofen, det vil si åpningsstrofen der sangeren/kvedaren ber om oppmerksomhet, i tillegg til andre strofer i første person, peker etter deres mening også mot en seinere datering. Det må da bemerkes at minstrelstrofen ikke forekommer i Ramskeid-versjonen. Strofer i første person er imidlertid typisk for Draumkvedet, ettersom visjonæreren gjengir noe selvopplevd.

Brynjulf Alver er den mest ytterliggående når han antyder at Draumkvedet ikke trenger å være eldre enn 1700.

Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson, som også har arbeidet mye med den norske balladetradisjonen, mener at Draumkvedet sannsynligvis er blitt til en gang mellom 1350 og 1550. Jonsson har også argumentert for at den nordiske balladen må være oppstått i Norge på 1300-tallet, og altså ikke i Danmark, som man tidligere har tenkt seg.

Ivar Mortensson-Egnund mente å vite at Draumkvedet var diktet av abbed Runolf på Lyse kloster en julekveld på 1100-tallet, mens Rudolf Steiner mente at Draumkvedet var fra omkring 400-tallet. Disse teoriene har liten eller ingen støtte i dag.

Rudolf Steiner bidro ellers mye til å gjøre Draumkvedet kjent i Mellom-Europa. Ingeborg Møller gjorde ham oppmerksom på Draumkvedet da han besøkte Norge i 1910. Hun viste ham en kortversjon av Moes restitusjon, publisert av sangeren Thorvald Lammers i 1901. Hun oversatte den for ham ord for ord. Sammen oversatte de den til tysk. Rudolf Steiner mente at Draumkvedet framstilte en autentisk innvielseserfaring, og holdt flere foredrag om dette. Marie Steiner-von Sivers framførte da alltid teksten på tysk. Steiner skal ha lagt fram sin tidlige datering for Ingeborg Møller og begrunnet den med at det skulle ha eksistert en stor innviet kristen dikter eller visjonær i Norge på 400-tallet. Han skulle ha båret mysterienavnet «Olav Åsteson» og angivelig ha foretatt en ferd gjennom stjernenes verden. Steiner mente videre at det Draumkvedet han var blitt presentert for, måtte være ruinene av et mye større og mer opprinnelig kvad. Han ga støtet til en fornyet interesse for Draumkvedet i Norge, og folk som Ivar Mortensson-Egnund og Olav Aukrust lot seg inspirere.

Georg Johannesen argumenterte i en bok om Draumkvedet fra 1993 for at diktet kunne dateres til tiden rundt reformasjon og motreformasjon. Han la da særlig vekt på rammefortellingen, der Olav Åsteson (eller Åkneson) «kjem i motstrid med det presten held på med framfor alteret». Han understrekte samtidig det prinsipielt umulige i å datere muntlige dikt: «Datering av anonyme dikt er ein selskapsleik». Et hovedsynspunkt i boken er at en må skille mellom Draumkvedet som muntlig (oral) sang (Draumkvede O), skriftfestet dikt (Draumkvede S) og som objekt for Draumkvede-forskning (Draumkvede F).

Melodier

Melodiene som er nedtegnet til Draumkvedet svarer stort sett til melodier som også er i bruk til gamlestev. Den firelinjede folkevisestrofen har samme metrum som gamlestevet og forekommer i mange ballader. Men til forskjell fra gamlestevet har den firelinjede strofen omkved som normalt i ballader. Draumkvede-melodiene har følgelig også omkved (refreng). Hver overlevert Draumkvedemelodi har et omkved i stil med melodien til strofens hoveddel (dvs. de fire linjene i gamlestevmetrum). Melodien til omkvedet er nødvendigvis utformet i samsvar med rytmen og lengden på hvert enkelt omkved. Man kan kanskje si det slik at melodivalget langt på vei bestemmes av omkvedet.

I vår tid er det vanlig at folketonesangere framfører Draumkvedet med forskjellige melodier til de ulike avsnittene. Maren Ramskeids variant tyder på at det er i samsvar med gammel praksis. Hennes variant har disse omkvedene: - Å dæ va Olaf Åknesonen som sovi hæve så længje -, - For månen skjine og vægjine fadde så vie -, og - I Broksvalin dær sko domen stande -.

Hvordan Maren Ramskeid sang, vet vi ikke. Men det er overveiende sannsynlig at hun har brukt flere mer eller mindre beslektede melodier. At en og samme vise blir sunget til flere melodier eller melodivarianter, er belagt i muntlig tradisjon i nyere tid. Et eksempel er «Kråkevisa», som er innsunget i NRK av gudbrandsdølen Kristian P. Åsmundstad. Mange yngre kvedere har Draumkvedet på repertoaret i dag. Enkelte utøvere varierer mellom opp til fem ulike toner under en framføring. Den mest kjente melodien er nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman etter Ivar Aasen. Aasen hadde lært den av Olav Glosimot i Seljord da han oppholdt seg i Telemark og gransket målføre i 1845.

Draumkvedet i kunstmusikk og billedkunst

Se også: Draumkvedet (tekstilkunst)

En rekke norske komponister har skapt til dels omfangrike komposisjoner over Draumkvedet for ulike besetninger og formål: Ludvig Mathias Lindeman, David Monrad Johansen, Klaus Egge, Sparre Olsen, Johan Kvandal, Ludvig Nielsen, Eivind Groven, Arne Nordheim og Ragnar Söderlind. De fleste bygger mer eller mindre på de melodiene som har levd i tradisjonen. Nordlendingen Monrad Johansens mannskorverk fra 1920-tallet bruker bare nyskapt melodistoff. Telemarkingen Eivind Groven, som vokste opp i Tokke i samme miljø der Draumkvedet hadde levd i muntlig tradisjon fram til hans egen tid, bygde på det gamle tonematerialet, men skapte også mye nytt melodistoff i samme ånd. Han fulgte langt på vei oppbygningen i Ramskeid-varianten og plasserte domsscenen til slutt. Men han tok med avsnittet om Pilgrimakyrkja, som mangler hos Ramskeid, men er med hos Anne Lillegård.

Draumkvedet – ein kyrkjeopera, Uranienborg kirke 6. januar 2020. Komponist Ragnar Söderlind, koreograf Elizabeth Svarstad, Uranienborg vokalensemble og Barokkanerne.

Ragnar Söderlind skrev i 2020 en kirkeopera basert på Draumkvedet. Operaen hadde urpremiere i Uranienborg kirke 6. januar 2020 med koreografi av Elizabeth Svarstad. Den ble fremført av Uranienborg vokalensemble, Barokkanerne, organist Inger-Lise Ulsrud, Magnus Staveland som Olav Åsteson, Halvor Festervoll Melien som presten og dirigent Elisabeth Holte.

Mange billedkunstnere har latt seg inspirere av Draumkvedet. Et eksempel finnes i festsalen i Raulandshuset i Rauland, et område der visa har levd. I denne salen har A. K. Svalastoga laget kulltegninger med motiv fra Draumkvedet, og broren hans, bygdekunstneren Sveinung Svalastoga, har tolket diktet i et sammenhengende maleri på omkring 30 meter – rundt alle de fire veggene i den gamle kommunestyresalen, «Draumkvedesalen».

I en særstilling står et 50 meter langt håndbrodert billedteppe bygd over Draumkvedet. Det er Torvald Moseids hovedverk, en monumental frise som har fått et eget Draumkvede-rom i Telenors hovedkvarter på Fornebu. Det tok Moseid ti år å brodere teppet i middelaldersk leggsøm. Det var ferdig i 1993. Draumkvedet hadde fulgt ham hele livet, siden han som niåring hørte det heime i Byglandsfjord i Setesdal. Moseid blir omtalt som en visjonær med nål og tråd. Han broderte sine billedsyner uten forutgående tegninger. Draumkvede-teppet har vært vist på slottet i Praha 17. mai 1999, i Durham-katedralen i England og St. Magnuskatedralen på Orknøyene.

Litteratur

• Sophus Bugge 1853–54: «Mythologiske oplysninger til Draumkvædi» i Norsk Tidsskrift for Videnskap og Litteratur.
• Moltke Moe, 1927 «Draumkvædet» Tekst. s. 190ff, «Middelalderens visionsdigtning» s. 209 ff, og «Limbus puerorum» s. 346 ff. Alt i Samlede Skrifter b. III, utgitt posthumt av Knut Liestøl.
• Knut Liestøl, Draumkvæde: A Norwegian visionary Poem from the Middle Ages, Studia Norvegica No. 3, Oslo 1946
• Ådel Gjøstein Blom, Ballader og legender fra norsk middelalderdiktning, Oslo 1971
• Michael Barnes, Draumkvæde: An Edition and Study, Oslo 1974
• Brynjulf Alver, Draumkvedet: Folkevise eller lærd kopidikting, Oslo 1971. Det viktigste i denne boka er en instruktiv geografisk oversikt over utbredelsen av Draumkvede-tradisjonen i Vest-Telemark.
• Ådel Gjøstein Blom: 1982: Norske mellomalderballadar 1 : Legendeviser, s. 110-136.
• Draumkvedet : Telemark historie nr 16. 1995 er viet Draumkvedet. Her finner man en rekke artikler, som Olav Bø «Det vi veit og ikkje veit om, Draumkvedet» s. 21-33, Dagne Groven Myhren: «Katedral eller stavkirke. Genredrøfting og tro i Draumkvedet» og «Draumkvedet i kveding og kunstmusikk» i , s. 34-45. og s. 115-122. Begge artiklene er gjenutgitt i 2020 i skriftet "Sølverblommer" (Novus forlag). Se også Bengt R. Jonsson: «Nogot om Draumkvedet», s. 46-48, Magne Myhren, «Draumkvedet: Fylledrøs, stevsamling eller folkevise», s. 49-53 og Jon Haukaas (i samarbeid med M. Myhren og O. Solberg): «Om opphavet tll ordet 'uteksti' i Draumkvedet», s. 123-28.
• Gudleiv Bø og Magne Myhren 2002, Draumkvedet : diktverket og teksthistoria. (Her gjengis en restitusjon ved Magne Myhren; denne bygger på moderne Draumkvede-forskning.)
• Leif Mæhle 2009: «Kongens visjon og diktarens» i Diktarar på leiting : Litterære studiar og artiklar.

CD-utgivelser av visa

• Aslak Høgetveit. Draumkvedet. 1966 (lp) / 2002 (cd). Moltke Moes tekst.
• Agnes Buen Garnås. Draumkvedet. Kirkelig kulturverksted, 1984 (lp) / 1992 (cd). Tekst fra Landstads Norske Folkeviser.
• Dagne Groven Myhren synger et utdrag til Eivind Grovens arrangement for reinstemt orgel på LP-plata Som Symra rein og blå (1985), utgitt på CD (1999).
• Ellen Nordstoga, Halvor Håkanes, Kåre Nordstoga, Alf Tveit og Per Egil Hovland. Draumkvedet. Heilo, 1995. Moltke Moes tekst
• Trondhjems Studentersangforening. Draumkvedet. 1997 (cd). Komposisjon for mannskor av David Monrad Johansen, op. 7. Moltke Moes tekst.
• Sondre Bratland. Draumkvedet. Kirkelig kulturverksted, 2002. Egen tekst satt sammen fra flere kilder.
• Berit Opheim Versto (vokal) og Karl Seglem (bukkehorn). Draumkvedet. NORCD, 2008.
• Neograss - Draumkvedet (2015)

Eksterne lenker

• (en) Draumkvedet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Draumkvedet – med lenker til ulike tekster
• Forening for norsk bokkunst/Gerhard Munthes Draumkvæde-utgivelse, 1904
• «Draumkvedet». From Fragments of a Folk Song to a National Cultural Treasure, av Velle Espeland, Norsk visearkiv – engelsk artikkel (PDF)
• Gerhard Munthes illustrasjoner til Draumkvedet
• «Ivar Mortenssons Draumkvede-verk», Terje Christensen, Libra 1993/3-4 Arkivert 1. september 2011 hos Wayback Machine.
• Draumkvedet, artikkel hos Store norske leksikon
• Folkekultur og elitekultur, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Aune, Olav Egil: «Livsangst og skjønnhet i én vev». Vårt land, 8. januar 2020.