Den tyrkiske frigjøringskrigen
Türk Kurtuluş Savaşı | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Etterspillet til første verdenskrig | |||||||
Bilder fra uavhengighetskrigen[1] Kartet under viser Anatolia slik det skulle deles opp i følte freden i Sèvres. | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Hellas Frankrike Armenia (1920) Storbritannia Den osmanniske regjeringen (til 1922)
Georgia (1921) USA (1922) Italia | Den tyrkiske nasjonalistbevegelsen
Russland | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Anastasios Papoulas Georgios Hatzianestis Nikolaos Trikupis Henri Gouraud Drastamat Kanayan Movses Silikyan George Milne Süleyman Şefik Paşa | Mustafa Kemal Atatürk Fevzi Çakmak Ali Fuat Cebesoy Kâzım Karabekir İsmet İnönü Vladimir Lenin | ||||||
Styrker | |||||||
Hellas: Opptil tolv divisjoner eller ~200.000 soldater ikke inkludert irregulære Armenia: ~20.000 soldater Den fransk-armenske legion: ~4000 | Tyrkia: Fra ~50.000 i 1919 til
~450.000 i 1923, da inkludert irregulære Sovjetunionen: 40.000 | ||||||
Tap | |||||||
Hellas: ~24.240+ døde, ~48.880 sårede og ~18.085 savnede Armenia: ~60-198.000 sivile | Tyrkia: ~34.885 døde og ~31.173+ sårede Mer enn 15.000 sivile | ||||||
Den tyrkiske frigjøringskrigen (tyrkisk: Kurtuluş Savaşı eller İstiklâl Harbi; gresk: Τουρκικός Πόλεμος της Ανεξαρτησίας; fransk: Guerre d'indépendance turque; engelsk: Turkish War of Independence; italiensk: Guerra d'indipendenza turca) var en krig utkjempet mellom tyrkiske nasjonalister og Ententemaktene fra den første verdenskrig fra 19. mai 1919 til 29. oktober 1923. Krigen tok utgangspunkt i delingen av restene av Det osmanske riket etter landets nederlag i verdenskrigen inn i innflytelsessfærer og protektorater for stormaktene og i nye stater for tidligere minoritetsfolk, og tyrkernes motstand mot. Den tyrkiske nasjonalistbevegelsen i Anatolia nådde sitt høydepunkt da en ny stor tyrkisk nasjonalforsamling ble dannet. Denne nasjonalforsamlingen klarte suksessfullt å mobilisere sine ressurser under ledelse av Mustafa Kemal Paşa, som etter krigen ble Tyrkias president i femten år og som tok navet Atatürk, ”tyrkernes far.”
Krigen kan deles inn i flere konflikter, tyrkernes militære felttog mot Hellas’ offensiver (1919–22), den tyrkisk-armenske krig (1920) og den fransk-tyrkiske krig (1920–21). Kampene mot Hellas og det nye Armenia ble vunnet av tyrkerne, mens de så vidt ble beseiret av franskmennene og deres armenske allierte.
Etter disse konfliktene tvang de tyrkiske revolusjonære de allierte til å oppgi Sèvres-traktaten, som for Tyrkia innebar stor utenlandsk innflytelse og tap av store landområder, og i stedet ble Lausannetraktaten forhandlet fram og undertegnet 24. juli 1923, som innebar at Anatolia og det østerlige Thrakia skulle forbli tyrkisk og inngå i Republikken Tyrkia da denne ble opprettet 29. oktober samme år. Opprettelsen av den tyrkiske nasjonalistbevegelsen og av Republikken Tyrkia førte til slutten på det osmanske millet-(”nasjon”)-systemet, hvor ulike religiøse grupper, muslimer, kristne og jøder, kunne styre seg selv under egne religiøse lover, og etter Atatürks reformer ble Tyrkia politisk sett omgjort til en moderne, sekulær nasjonalstat.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Med klokka fra høyre: Egyptiske soldater tas til fange, hellenske soldater okkuperer İzmir, den tyrkiske delegasjonen på Sivas-kongressen, tyrkiske nasjonalistmilitssoldater (Kuva-yi Milliye – ”nasjonaliststyrker”) fra Çukurova i 1919 og skyttergravskrig mellom tyrkiske og greske styrker sommeren 1920.