Østerrikes geografi

Østerrikes geografi
47°20′N 13°20′Ø
Grenser		Sveits 158 km Liechtenstein 34 km Tyskland 801 km Tsjekkia 402 km Slovakia 105 km Ungarn 321 km Slovenia 299 km Italia 404 km
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		83 870 km² 82 738 km² 1 120 km²
Høyder  – Høyeste  – Laveste		Großglockner 3 798 m Neusiedlersjøen 115 m
Landegrenser		2562 km
Kystlinje		0 km
Naturressurser		jernmalm, olje, tømmer, magnesitt, bly, kull, kobber, vannkraft
Arealbruk  – Dyrket mark  – Avlinger  – Beitemarker  – Skog  – Annet		17 % 1 % 23 % 39 % 20 % (1996 estimat)
Irrigert land		40 km² (1993 estimat)
Østerrikes geografi på Commons

Østerrike er et lite fjelland i Sentral-Europa, omtrent midt mellom Tyskland, Italia og Ungarn. Det har et totalt areal på 83 859 km², omtrent dobbelt så stort som Sveits.

Østerrike grenser til land på alle sider og deler landegrenser med Sveits og lilleputtstaten Liechtenstein i vest, Tyskland, Tsjekkia og Slovakia i nord, Ungarn i øst, og Slovenia og Italia i sør. Til sammen strekker landegrensene seg over 2 563 km.

Den vestligste tredjedelen av det noe pære-formede landet består av en smal korridor mellom Tyskland og Italia, som er mellom 30 og 60 kilometer bred. Resten av Østerrike ligger i øst og har en maksimal bredde i nord-sør-retning på 280 km. Landet er nesten 600 km langt fra øst mot vest, og strekker seg fra Bodensjøen på grensen mot Sveits og Tyskland i vest til Neusiedlersjøen på grensen mot Ungarn i øst. Kontrasten mellom disse to innsjøene, den ene ligger i Alpene og den andre er en typisk steppeinnsjø i de vestligste områdene av Den ungarske slette, illustrerer hvor variert landskapet i Østerrike er.

Sju av Østerrikes ni delstater har lange historiske tradisjoner som går mye lengre tilbake i tid enn da Republikken Østerrike ble opprettet i 1918: Oberösterreich, Niederösterreich, Steiermark, Kärnten, Salzburg, Tyrol og Vorarlberg. Delstatene Burgenland og Wien ble opprettet etter første verdenskrig. Det meste av Burgenland hadde vært en del av Kongeriket Ungarn, men hadde hovedsakelig tysktalende innbyggere, og ble derfor østerriksk. Administrative og ideologiske årsaker spilte en rolle da Wien ble opprettet som en egen delstat. Wien var tidligere hovedstaden i Nedre Østerrike og var et sosialistisk område, mens resten av Nedre Østerrike var konservativt, og både sosialistene og de konservative ville styrke sine syn i deres respektive delstater. Hver delstat har sin egen delstatshovedstad, bortsett fra Wien, som er en delstat i seg selv i tillegg til å være hovedstaden i hele landet. I Wien fungerer byrådet som et provinsparlament og ordføreren som en provinsguvernør.

Geografi

Detaljkart over Østerrike

Satellittfoto av Alpene

Østerrike kan deles inn i tre ulike geografiske områder. Fjellkjeden Alpene utgjør størstedelen av landet (62 %), mens østlige områder er okkupert av Den pannoniske slette, og nord for Donau ligger Böhmerwald, en lavere fjellkjede.

Elven Donau

Donau har sitt utspring nær Donaueschingen i de sørvestlige områder av Tyskland, og renner gjennom Østerrike og til slutt ut i Svartehavet. Dette er en av de største elvene i Europa, og er en viktig transportåre. I 1992 ble blant annet Rhinen-Main-Donau-kanalen åpnet i Bayern, og dermed ble det mulig å føre lektere og mindre båter fra Nordsjøen til Svartehavet via elvene Rhinen, Main og Donau.

De største elvene nord for vannskillet i de østerrikske Alpene (elven Inn i Tyrol, Salzach i Salzburg, og Enns i Steiermark og Øvre Østerrike) er elver som renner nordover og direkte ut i Donau, mens elvene sør for vannskillet i sentrale og østlige områder av Østerrike (elvene Gail og Drau i Kärnten og Mürz og Mur i Steiermark) renner sørover og inn i nedslagsfeltet til Drava, som til slutt renner ut i Donau i Serbia. Sentrale og østlige deler av Østerrike er orientert bort fra vannskillet i Alpene, delstatene Øvre Østerrike og Nedre Østerrike mot Donau, og delstatene Kärnten og Steiermark mot Drava.

Alpene

Tre store fjellkjeder Alpene — De nordlige kalksteinsalpene, De sentrale alpene, og De sørlige kalksteinsalpene — går fra vest mot øst gjennom Østerrike. De sentrale Alpene består hovedsakelig av granitt, og er de høyeste og største i Østerrike. De går fra Tyrol til omtrent grensen mellom Steiermark og Nedre Østerrike, og inneholder områder med permanente isbreer i Ötztaleralpene på grensen mellom Tyrol og Italia, og i Tauern i Øst-Tyrol og Kärnten. De nordlige kalksteinsalpene, går fra Vorarlberg, gjennom Tyrol og inn i Salzburg langs den tyske grensen, og gjennom Øvre og Nedre Østerrike mot Wien. De sørlige kalkesteinsalpene, på grensen mellom Kärnten og Slovenia, består hovedsakelig av kalkstein og dolomitt. Großglockner er det høyeste fjellet i Østerrike med 3 797 meter. Grovt kan man si at jo lenger øst i de nordlige og sentrale Alpene man kommer, jo lavere blir de. Høyden på fjellene blir også mindre når man går nordover eller sørover fra de sentrale områdene.

Alpene dominerer landskapet i Østerrike, og bare 28 % av landet består av åser eller flate områder: Det nordlige alpine forlandet, som inneholder Donaudalen, lavlandet og det åslendte området nordøst og øst i Østerrike, og Det sørøstlige alpine forlandet. Områdene av Østerrike som er mest egnet for bosetning — det vil si med gode jordbruks- og klimaforhold— går nord for Alpene gjennom Donaudalen i delstatene Øvre og Nedre Østerrike, og så øst og sør for Alpene gjennom Nedre Østerrike, Wien, Burgenland og Steiermark. Det flateste området i Østerrike, Leithagebrige, ligger i sørøst og danner den sørlige delen av Wien-bekkenet, der steppene på Den ungarske slette begynner.

Böhmerwald

Granittmassivet i Böhmerwald er en lav fjellkjede med bare og forblåste platå og et hardt klima. Det ligger nord for Donaudalen, og dekker omtrent 10 % av arealet i Østerrike.

Bosetning og geografi

Satellitbilde med kommentarer over Østerrike

Bad Kleinkirchheim i Kärnten i Østerrike

Landeck i Tyrol i Østerrike

Ruinene av slottet Aggstein i Wachau i Nedre Østerrike

Arealbruket i Østerrike endrer seg fra de alpine områdene i vest til de flatere områdene i øst. Rundt 10 % av arealet i Østerrike er bart og ikke dyrkbart, det vil si i de bratteste fjellsidene eller over tregrensen. Omtrent 40 % av Østerrike er dekket av skog, og mesteparten av skogsområdene ligger i alpeområdet. Mindre enn en femtedel av Østerrike er dyrkbart og passende for vanlig jordbruk. Denne prosentdelen øker i østlige deler av landet, der landet er mindre alpint. Mer enn en femtedel av Østerrike er beite og enger i forskjellige høyder. Rundt halvparten av dette er høytliggende alpine gressletter.

I lange tider var disse høytliggende beitemarkene om sommeren brukt for beitende melkekyr, og dermed kunne man bruke områdene i lavere høyder for dyrking og høsting av fôr for vinteren. Mange av disse høytliggende beitemarkene ligger på over 1 000 meter.

Selv om jordbruk i fjellområdene før i tiden var økonomisk levedyktig, har tradisjonen de siste årene bare overlevd ved hjelp av subsidier. Bønder i disse fjellområdene er urolige for at EU-medlemskapet til Østerrike kan medføre innskrenkning av disse subsidiene og til slutt slutten på det alpine jordbruket. Dersom dette skjer vil sannsynligvis mange områder gro igjen etter hundreår med jordbruk.

Selv om Alpene er vakre, fører de til at det ikke er mulig med permanent bosetning i mange områder av Østerrike. Det vil si områder som er oppdyrket, med fast bosetning, og som brukes for transport, men som ikke inkluderer skoger, alpine beitemarker eller øde land. De permanent bosatte områdene i Østerrike utgjør bare omtrent 40 % (35 000 km²) av landet, og de fleste (rundt to tredjedeler) bor i Donaudalen og i de åslendte og lavereliggende områdene nord, øst og sør for Alpene.

I alpedelstatene bor de fleste i elvedalene: Bregenz ved bredden av Bodensjøen i Vorarlberg, Innsbruck ved elven Inn i Tyrol, Salzburg ved elven Salzach i Salzburg, og Klagenfurt ved elven Gail i Kärnten. Alpene blir mindre og mindre folksomt jo høyere man kommer.

Tyrol illustrerer mest tydelig forholdet mellom den alpine geografien og bosetning. Tyrol er den mest fjellkledde delstaten i landet (mindre enn 3 % av landarealet er dyrkbart), og delstaten med minst folketetthet, og bare 15 % av arealet er brukt til bosetning.

På grunn av Alpene er hele landet et av de landene i Vest- og Sentral-Europa med minst folketetthet, omtrent 93 innbyggere per kvadratkilometer.

Landegrensene til Østerrike følger sjelden geografiske trekk, og siden Romerrikets fall har hverken Alpene eller Donau fungert som politiske grenser. Delstatene i Østerrike følger heller ikke i særlig grad fjellkjeder og rygger.

Selv om Alpene ikke markerte politiske grenser, separerte de ofte folkegrupper fra hverandre. Siden Alpene før i tiden ikke var farbare, så ble innbyggerne isolerte i dalene og utviklet sine egne distinkte og regionale subkulturer. Derfor hadde innbyggerne i en dal forskjellig dialekt, nasjonaldrakt, arkitektur og sagn enn innbyggere i andre daler. Forskjellene var store nok til at man lett kunne identifisere hvor folk kom fra. I dag har derimot massemedia, mobilitet, framgang og turisme visket ut disse forskjellene.

Til tross for Alpene har Østerrike vært et gjennomfartsland gjennom historien. Donaudalen har i hundreår vært en vannveg mellom Sentral-Europa, Balkan og «Orienten». Etter andre verdenskrig ble derimot Østerrike mindre viktig som transportåre, da Europa ble delt inn i to motsatte økonomiske og militære blokker. Etter åpningen av Øst-Europa i 1989 har derimot Østerrike gradvis vunnet tilbake sin historiske rolle, og allerede tidlig på 1990-tallet hadde tallet på folk og kjøretøy som passerte de østlige grensene økt kraftig.

I alpeområdet er det fire fjelloverganger som er særlig viktig for transport mellom nord og sør. Semmeringpasset ved grensen mellom Nedre Østerrike og Steiermark knytter sammen Wienbekkenet med Mürz- og Muradalene, og gir dermed en nordøst-sørvest vei mellom Steiermark og Slovenia, og via Kärnten, til Italia.

Pyrhnpasset mellom delstatene Øvre Østerrike og Steiermark, og Tauernpasset mellom fjellkjedene Tauern og Niedere Tauern i Salzburg, fører til adkomst mellom Muradalen i Steiermark og Dravadalen i Kärnten. Hovedveiene som går gjennom disse passene er viktige transportårer mellom nordvest og sørøst i Alpene. Pyrhnvegen har også fått navnet Fremdarbeiterweg («framandarbeidervegen») fordi millioner av Gastarbeiter («gjestearbeidere») i Tyskland brukte veien for å reise hjem på ferie fra Balkan og Tyrkia. Mange tyskere og nordeuropeere bruker fremdeles veien i sommermånedene for å nå Adriaterhavskysten. Etter at Jugoslavia brøt sammen i 1991 har derimot mye av denne trafikken blitt omdirigert gjennom Donaudalen til Ungarn.

Den viktigste fjellovergangen i Østerrike er Brennerpasset, som ligger på grensen mellom Italia og Tyrol. Med en høyde på 1 370 meter er passet det laveste i Alpene. Ruten fra Inndalen og over Brennerpasset har historisk sett vært en viktig og bekvem rute mellom Tyskland og Italia, og er den mest direkte ruten mellom Europas to mest industrialiserte regioner: Tyskland og Nord-Italia.

Klima

Satellittbilde over Alpene 11. desember 2004. Nord for Alpene skydekke over Frankrike, Sveits, Liechtenstein, Østerrike og Slovenia. Sør for Alpene klar himmel de fleste steder på bildet.

Klimaet i Østerrike kan i hovedsak deles i to sammen med topografien. Man har Alpene i vest med fjellklima, og et sentraleuropeisk lavlandsklima i øst. Tyrolområdet i vestlige deler av Østerrike har mange dype og smale daler som går på kryss og tvers mellom Alpefjellene, og klimaet nede i dalene kan være ganske forskjellig fra klimaet i høyden. Dalene og fjellsidene som vender mot nord er ofte kalde med mye skyet vær om vinteren. Av og til kan derimot kraftig fønvind presse temperaturene opp i 10ºC og høyere. Sørlige deler av Tyrol og sørsiden av Tauern har ofte mye sol om vinteren.

Donaudalen ligger ofte dekket av et tynt stratusskydekke som gir kjølige forhold i dalen. Dette skydekket varer gjerne fra desember til februar. Det er ofte enda kaldere og mer tåkete i lavlandet i sørøst, og den gjennomsnittlige minimumstemperaturen om vinteren i Graz er lavere enn i Warszawa og Stockholm. Nettene holder seg kalde i Østerrike til ut i mai, men fra da av kan ettermiddagene ofte by på svært behagelige temperaturer med unntak av enkelte regnbyger nå og da. Varmen fra sommersola fører ofte til tordenvær om sommeren, men som regel får de nordøstlige områdene litt mindre nedbør enn resten av landet. Dalene får som regel mest sol om sommeren, siden tordenbygene holder seg rundt de høye fjellområdene. September og tidlig oktober er den tørreste og mest tempererte tiden på året.

Innsbruck er representativ for dalstrøkene i vest, og har som regel forholdsvis behagelige temperaturer om sommeren, men det kan innimellom bli nattefrost. Det har for eksempel vært nattetemperaturer under -20ºC i juli. Den gjennomsnittlige maksimumstemperaturen holder seg over 20ºC fra mai til september. Juli er den våteste måneden der det regner 2 av 3 dager. Høsten er noe tørrere, mens vinteren ofte fører til lavt skydekke og lave temperaturer. Fønvinden fører riktignok av og til med seg milde vinterdager.

Wien ligger beskyttet mellom fjellene og har forholdsvis få dager med nedbør hver måned. Sommerdagene er varme, men ikke særlig fuktige, og på solrike ettermiddager kan det være fine temperaturer fra april til oktober. Vintrene er mer skyet og kjølige med litt spredt snø nå og da.

Tornadoer forekommer vesentlig lengst øst i landet. En av Europas dødeligste tornadoer i moderne tid rammet da også Wiener Neustadt i 1916; 32 omkom og 328 ble skadet. Tre F3-tornadoer er kjent siden 1900. Årlig har Østerrike anslagsvis 2,7 tornadoer i gjennomsnitt. Dette anslaget er svært usikket. Juli er måneden med flest tornadoer, men de er registrert i alle måneder unntatt januar.

Økologiske problemer

Østerrike har flere økologiske problemer å stri med. Et av de mest påtrengende er forurensning fra biltrafikken. Trafikken langs motorveien gjennom Brennerpasset har for eksempel økt fra 600 000 kjøretøy per år tidlig på 1970-tallet til over 10 millioner per år tidlig på 1990-tallet. En fjerdedel av trafikken som går gjennom Østerrike er semitrailere. I 2007 ble 121,4 mill. tonn gods fraktet over de østerrikske alper. Etter at Øst-Europa åpnet opp grensene, har trafikkproblemet økt. EUs indre marked har bidratt til det samme. Østerrike har forsøkt å innføre et delvis forbud mot tunge lastebiler på motorveien gjennom Inntal, noe EU har mislikt.

De alpine dalene som mye av denne trafikken går gjennom er svært sårbare for økologiske ødeleggelser. Smale daler medvirker ikke til oppløsning av forurensning og støy fra kjøretøyene. Temperaturinversjoner — kalde luftlag i bunnen av dalene som er fanget inne av varmere luftlag over— forsterker også forurensningsproblemet, særlig om vinteren.

Østerrike har forhandlet med EU om å sette grenser på hvor mye kommersiell trafikk som kan gå gjennom landet, og særlig gjennom Tyrol. Det arbeides også med et «vognbjørn»-system der man laster semitrailere på jernbanevogner i Sør-Tyskland og Nord-Italia, og så transporteres disse gjennom Tyrol via jernbanen. Miljøvernsaktivister har presset på for mer langsiktige løsninger, og de har for eksempel foreslått en tunnel fra Garmisch-Partenkirchen sør i Tyskland til Bolzano i Nord-Italia.

Forurensning blir også påvirket av været i Europa. Værsystemer fra Atlanterhavet fører med seg forurensning fra Nordvest-Europa til Østerrike, og nærheten til de industrialiserte områdene i Øst-Europa, som har mindre grad av rensing, kombinert med kontinentale værsystemer, er til tider svært skadelig. Værsystemer i Middelhavet fører med seg forurensning fra Nord-Italia.

Som følge av både innenlands og utenlands forurensning har 37 % av skogene i Østerrike blitt ødelagt av sur nedbør og/eller forurensende utslipp. Ødeleggelsene av skogene har igjen hatt store konsekvenser, inkludert uttynning av skoger som i hundreår har vernet alpine bosetninger fra snøras, erosjon, jordras eller flom som følge av overflatevann.

De økologiske problemene i landet kom på dagsordenen på 1970-tallet fra miljøverngrupper. Egne politiske parti ble opprettet, og representanter ble valgt inn i parlamentet. En folkeavstemning i 1978 gjorde at et nyåpnet atomkraftverk ble lagt ned, og landet sluttet å benytte atomkraft som energikilde. Offentlig motstand stoppet i 1984 en planlagt utbygging av et vannkraftverk i et våtmarksområde.

Landet har i lang tid benyttet Alpene til forskjellige fritidsformål. Omfattende turisme fører til et press på det sensitive økosystemet i Alpene. Utforløyper ødelegger skoger, og det samme gjør turgåing og fjellsykling utenom turstiene. Mange alpelandsbyer har også vokst kraftig som følge av turistindustrien. I de mest ekstreme tilfellene finnes det tjue hotellsenger for hver innbygger, et forhold som gir en uforholdsmessig høy belastning på infrastrukturen og omgivelsene i høysesongene. På bakgrunn av dette har man prøvd å innføre «grønne» eller «myke» former for turisme, som er mer kompatible med omgivelsene i Alpene.

En del av løsningen på Østerrikes økologiske problemer har vært strengere innenriks miljølovgivning. Men til sjuende og sist må det til et europeisk og globalt samarbeid for å få bukt med forurensningen og utslippene for å verne miljøet i landet.

Miljøproblemer

Forvitring av skoger på grunn av luft- og jordforurensning. Forurensning av jordsmonnet kommer av bruk av jordbrukskjemikalier. Luftforurensningen kommer av utslipp av kull- og oljefyrte kraftverk, fabrikkanlegg og fra tungtransport gjennom Østerrike mellom Nord- og Sør-Europa.

Internasjonale miljøavtaler

Landet er delaktige i avtaler mot: Luftforurensning, utslipp av nitrogenoksid, utslipp av svovel 85 og svovel 94, utslipp av flyktige organiske stoff, klimaendringer, ørkenspredning, miljøomforming, miljøfarlig avfall, skipsforurensning, tropisk tømmer 83, tropisk tømmer 94, hvalfangst

Landet er delaktige i avtaler for: Antarktis-traktaten, biologiske mangfold, utrydningstruede dyrearter, Havretten, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, våtmarksområder.

Signert, men ikke stadfestet: utslipp av persistent organisk forurensning, Antarktisk-miljøavtale, Kyoto-avtalen

Geografiske ytterpunkter

Kart over de geografiske ytterpunktene i Østerrike

• Høyeste punkt: Großglockner, med 3 798 m, 47°4′30″N 12°41′40″Ø
• Laveste punkt: Neusiedlersjøen, med 115 m, 47°52′N 16°45′Ø
• Vestligste punkt: Elven Rhinen nær Bangs i Vorarlberg, 47°16′16″N 9°31′51″Ø, men merk at man ikke er enige om landegrensene i Bodensjøen mellom Østerrike, Tyskland og Sveits
• Vestligste bosetning: Bangs i Vorarlberg, 47°15′56″N 9°32′42″Ø
• Østligste punkt: hjørnet av en slette nær Deutsch Jahrndorf i Burgenland, 48°0′24″N 17°9′38″Ø
• Østligste bosetning: Deutsch Jahrndorf i Burgenland, 48°0′37″N 17°6′33″Ø
• Nordligste punkt: ved elva Neumühlbach, nær Rottal i Oberösterreich, 49°1′14″N 15°1′16″Ø
• Nordligste bosetning: Haugschlag i Oberösterreich, 48°59′51″N 15°3′32″Ø
• Sørligste punkt: i Steineralpane i Kärnten, mellom Seeländer Sattel og Sanntaler Sattel i en høyde på mer enn 2 000 m, 46°22′21″N 14°33′55″Ø
• Sørligste bosetning': Bad Vellach i Kärnten, 46°25′37″N 14°32′58″Ø
• Punkt lengst borte fra landegrenser: nær Gstatterboden i Gesäuse nasjonalpark i Steiermark, over 100 km til nærmeste grense, 47°35′30″N 14°38′0″Ø

Eksterne lenker

På Commons finnes et atlas for Østerrike