Hopp til innhold

The Who

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Who
The Who i 1975, fra venstre: Roger Daltrey, John Entwistle, Keith Moon, Pete Townshend
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award (2001)
Rock and Roll Hall of Fame (1990)[1]
OpphavLondon
Musikalsk karriere
SjangerRock
Hardrock
Art rock
Power pop
Psykedelisk rock
Aktive årDetours fra 1962
1964–1982, 1989, 1996-nåtid
PlateselskapBrunswick
MCA
Track Records
InnflytelseJames Brown, Mose Allison, The Kinks, Jimi Hendrix, Ludwig van Beethoven
Nettstedhttps://thewho.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Pete Townshend
Roger Daltrey
Tidligere medlemmer
John Entwistle
Keith Moon
Kenny Jones
Doug Sandom
Notable verk
Tommy, Who's Next, Baba O'Riley
The Who på Commons
The Who i 2007
Pete Townshend og Roger Daltrey 17. juni 2006 ved minneplaketten for den legendariske konserten i Universitetet i Leeds 14. februar 1970
Pete Townshend og Roger Daltrey i 2004

The Who er et engelsk rockeband som ble dannet i London i 1964, på grunnlag av bandet Detours fra 1962. The Who regnes som et av de mest innflytelsesrike, populære og sjokkerende bandene i siste halvdel av 1900-tallet,[2][3] til tross for at de aldri har toppet singellistene i hverken Storbritannia eller USA. Per 2014 hadde gruppen solgt over 100 millioner plater verden over.[4] De var et av bandene som opptrådte på Woodstockfestivalen i 1969.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

De tre grunnleggerne av The Who, Roger Daltrey, Pete Townshend og John Entwistle vokste opp i Acton i London og gikk sammen på Acton County Grammar School,[5] i dag Acton High School. Faren til Townshend, Cliff Townshend, spilte saksofon, og moren Betty hadde sunget i underholdningsavdelingen i Royal Air Force under andre verdenskrig, og begge støttet sønnens interesse for rock and roll.[6] Townshend og Entwistle ble venner i løpet av andre året på Acton County og dannet en trad jazz-gruppe[7] som ble kalt The Confederates. Entwistle spilte også valthorn i Middlesex Schools' Symphony Orchestra. Begge var interessert i rock, og særlig Townshend beundret Cliff Richards debutsingle «Move It».[8] Entwistle gikk over til gitar, men på grunn av sine store fingre gikk han over til bass, inspirert av Duane Eddy. Han hadde ikke råd til å kjøpe en bassgitar og bygget derfor en selv hjemme.[9][8] Etter Acton County gikk Townshend på Ealing Art College,[10] en skolegang han senere beskrev som særdeles viktig for utviklingen av The Who.[11]

Daltrey, som var et år eldre, hadde flyttet til Acton fra Shepherd's Bush, som var et mer arbeiderklassepreget område. Han hadde vanskeligheter med å passe inn på skolen og gjorde seg kjent med både gjenger og rock and roll.[12] Han ble utvist fra skolen da han var 15 år og fikk seg arbeid på en byggeplass.[13] I 1959 startet han the Detours, et band som skulle utvikle seg til The Who. Bandet fikk betalte oppdrag, som ved firmafester og brylluper, og Daltrey fulgte tett med på både økonomien og musikken.[14]

Daltrey traff tilfeldigvis Entwistle på gaten da han bar på en bassgitar og rekrutterte ham til the Detours.[15] Sommeren 1961 foreslo Entwistle at Townshend skulle bli med som gitarist[15] i bandet hvor Daltrey spilte sologitar, Entwistle på bass, Harry Wilson på trommer og Colin Dawson var vokalist. Bandet spilte instrumentallåter av the Shadows og the Ventures og ulike pop- og trad. jazz covere.[16] Daltrey ble ansett som lederen og styrte ting slik han ville, ifølge Townshend.[11] Wilson fikk sparken på midten av 1962 og ble erstattet av Doug Sandom, som var mye eldre enn de andre, gift og en mer dyktig musiker da han hadde vært halvprofesjonell i to år.[17]

Dawson forlot gruppa etter en rekke krangler med Daltrey,[11] og etter at Gabby Connolly en kort periode hadde erstattet ham, tok Daltrey over som hovedvokalist. Med støtte og oppmuntring fra Entwistle ble Townshend eneste gitarist. Gjennom Townshends mor fikk gruppen kontrakt med den lokale promotoren Robert Druce,[18] som skaffet bandet jobber som støtteband for andre. The Detours ble påvirket av de bandene de spilte for, herunder Screaming Lord Sutch, Cliff Bennett and the Rebel Rousers, Shane Fenton and the Fentones (senere Alvin Stardust) og Johnny Kidd & the Pirates. The Detours var særlig interessert i the Pirates da de også spilte med bare én gitarist, Mick Green, som inspirerte Townshend til å kombinere rytme- og sologitar i sin spillestil. Entwistles bass ble slik mer et soloinstument,[19] som spilte på musikklinjen.[20] I februar 1964 ble the Detours oppmerksom på gruppen Johnny Devlin and the Detours og endret da sitt eget navn.[21] Townshend og hans romkamerat Richard Barnes brukte da en natt på å fundere over nye navn, med utgangspunkt i temaet humoristiske annonseringer, herunder navn som «No One» og «the Group». Townshend foretrakk «the Hair», mens Barnes likte «the Who» fordi det hadde en «pop punch».[22] Daltrey valgte «the Who» neste morgen.[23]

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

I 1964, i en alder av 17 år, var Keith Moon på en konsert med The Who. Bandet og plateselskapet hadde på dette tidspunktet funnet ut at de trengte en annen trommeslager og sagt opp Sandom. I mellomtiden ble rekkene fylt opp med en studiomusiker. Moon vokste opp i Wembley og hadde spilt i band siden 1961.[24] Han spilte i et halvprofesjonelt band som kalte seg the Beachcombers og ønsket å bli fulltidsmusiker.[25] Moon kontaktet bandet etter konserten og spilte noen sanger med bandet, brakk pedalen til stortrommen og et trommeskinn revnet. De andre i bandet var imponert over energien og entusiasmen Moon la for dagen og tilbød ham jobben.[26] Moon opptrådte sammen med the Beachcombers ytterligere noen få ganger, men spillejobbene kolliderte, og han bestemte seg for å vie seg til The Who. The Beachcombers hadde da en prøve med Sandom, men han imponerte ikke og ble ikke tilbudt jobben.[27]

Townshends «vindmølle» i Maple Leaf Gardens i Toronto i oktober 1976
Daltrey og Moon i mod-inspirert stil i 1967
Townshend, med Moon i bakgrunnen i 1967

I 1964 ble Druce skiftet ut som manager med Helmut Gorden, og senere overtok Peter Meaden denne jobben. Han bestemte at gruppen skulle identifisere seg med den voksende mod-bevegelsen i Storbritannia, med dens kjennemerker knyttet til mote, scootere og musikksjangre som rhythm and blues, soul og beat. Han ga gruppen den nye navnet the High Numbers og kledde dem opp i mod-klær,[28] noe som sikret dem en vellykket audition med Fontana Records, og han skrev tekster for begge sidene av singlen «Zoot Suit»/«I'm the Face» for å appellere til mods. Selv om Meaden prøvde å promotere singlen, lyktes den ikke å nå topp 50[29] og bandet gikk tilbake til navnet The Who.[30]

Gruppen arbeidet med å forbedre hvordan de framsto på scenen, Daltrey begynte å svinge med mikrofonen, også utover publikum, Moon kastet trommestikkene i luften mellom slagene, Townshend lot som om gitaren var et maskingevær utover salen mens han hoppet på scenen og spilte gitar med en rask vinmøllebegevelse med armen[31] eller stod med armene til værs og lot gitaren produsere feedback i en posisjon som ble kalt «fuglemannen» («the Bird Man»).[32]

Kjennetegn

[rediger | rediger kilde]

Med hardtslående beatmusikk og fargerike personligheter ble The Who mer enn noe annet ungdommens musikalske talsmenn, takket være frustrerte og rebelske låter som «I Can’t Explain» og «My Generation» fra 1965 samt «Substitute» fra 1966. Samme år kom «A Quick One, While He's Away» som er den første sangen innen sjangeren rockeopera. Av de store 1960-tallsbandene var det bare The Beatles og The Who som kjempet ivrig i motvind og spilte hundrevis av konserter i årevis før platedebut og omfattende suksess.

Kombinasjonen av Pete Townshend intellektuelle og noe kompliserte komposisjoner og den karismatiske og visuelle Rogers Daltrey som gruppens frontperson skulle bli noe av nøkkelen til over 40 år som en betydelig og innflytelsesrik aktør innen rockemusikken. Samtidig gikk gruppen nye veier i både uttrykksformer og i hvilken rolle og oppgave de ulike instrumentene hadde i ensemblet. På konserter var John Entwistle og gitaristen Pete Townshend i stadig skiftende roller, med Entwistle som leverte hurtige melodilinjer[20] og Townshend som forankret sangen med rytmiske akkorder.[19] Pete Townshend har hevdet at det ofte var Entwistle som var den ledende gitaristen, mens han selv i realiteten spille det rollen trommeslageren hadde. Trommeslager Keith Moon spilte på den annen siden langs melodilinjen[33] og ble derfor av Townshend ansett å ta rollen for keyboardspilleren. Dette har gjort at mange har oppfattet The Whos musikk for å være komplisert. De populære TV-seriene CSI: Crime Scene Investigation, CSI: Miami og CSI: NY (CSI: New York) bruker sangene «Who Are You», «Won't Get Fooled Again» og «Baba O'Riley» som kjenningsmelodier.[34] De to siste er hentet fra albumet Who's Next og regnes blant rockens klassikere.

Townshend knuser gitaren Hamburg, august 1972

The Who ble tidlig kjent som et destruktivt band. Pete Townshend relaterte dette til kunstneren Gustav Metzgers teorier om «selvødeleggende kunst» som Townshend kjente fra Ealing Art College.[35] Townshend kunne ødelegge både gitarer og høyttalere ved å kjøre gitarhalsen inn i høyttalerne eller ved å prøve å bruke gitaren som hammer. Keith Moon ville ikke være noe dårligere og startet sin vane med å ødelegge så mye som mulig av sine trommesett. Det villeste stuntet skjedde under TV-programmet «Smothers Brothers Comedy Hour» i 1967 da Moon fylte stortrommen på settet sitt med sprengstoff. Det finnes klipp av noen av Keith Moons «trommeknusinger» i 2003 filmen School Of Rock med «Jack Black» i hovedrollen. Townshends dårlige hørsel stammer ifølge ryktene herfra, selv om han påstår dette stammer fra lytting til musikk gjennom hodetelefoner med et altfor høyt volum over altfor lang tid.

Et kjennetegn med The Who er den uortodokse måten de spilte sammen på, hvor Pete Townshend holdt rytmen[19] (i stedet for Keith Moons trommer eller John Entwistles bass), og nettopp det at tradisjonelle rytmeinstrumentene bass og trommer hos The Who spiller langs musikklinjen.[20] Dette skaper et helt unikt musikkbilde.[36] Det kompliserte samspillet mellom Keith Moon og John Entwistle er helt sentralt i å forstå denne musikken, mer enn de visuelle midtpunktene med sangeren Roger Daltrey og gitaristen Pete Townshend.

The Whos legende er rotfestet like mye i musikalske kvaliteter og prosjekter som i sceneshow, klesstiler, mod-kulturen og karakterene i gruppa. Vindmøllespilling på gitaren, knusing av instrumenter og hotellrom, punkrock, gigantiske trommesett og rockeoperaer har sitt opphav fra de rivaliserende pøblene. The Who tøyde grensene ved å synge om tabubelagte emner som onani og det problematiske i å være ung i et gjennomseksualisert samfunn i «Pictures of Lily» og «Mary Anne With The Shaky Hand», samt stamme som en amfetaminmisbruker (mod-dopet) i «My Generation». Mens Deep Purple skrøt og påstod at de var «The Loudest Rock 'n' Roll Band in the World», var det ifølge Guinness rekordbok The Who som hadde lydnivårekorden da lyden på en konsert på fotballbanen The Valley i 1976 ble målt til 120 desibel 50 meter fra scenen. Denne rekorden ble senere slått av det amerikanske heavy metalbandet Manowar.

Roger Daltrey er kjent for sin mikrofonsvinging på scenen. Mikrofon og kabel er teipet godt sammen og forsterket for å ikke risikere at den skulle fly av gårde under konsertene. Under Norgeskonserten i 1997 klarte Daltrey å slenge mikrofonen i sin egen leppe.

John Entwistle var den rolige på scenen. På scenen stod han alltid rolig samme hvilken galskap resten av bandet dro med. Musikken han fremførte var derimot langt fra så rolig.

Rockeoperaen Tommy (1969) ble filmet i 1975 med Ken Russell som regissør og navn som Ann-Margret, Oliver Reed, Elton John, Tina Turner, Eric Clapton og Jack Nicholson på rollelisten. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Cannes og ble en publikumsmessig og finansiell suksess. Roger Daltrey ble i tittelrollen nominert til Golden Globe-prisene som beste filmdebutant.

I dag er bare to av de opprinnelige medlemmene i live. Keith Moon døde i 1978, ironisk nok som følge av en overdose av piller som skulle hjelpe ham å bli kvitt alkoholavhengigheten. John Entwistle døde i 2002, dagen før The Who skulle ut på ny turné, etter et hjerteinfarkt grunnet høyt inntak av kokain.

The Who, eller The Two som fansen kaller dem, slapp sitt siste album Endless Wire 1. november 2006, deres første studioalbum siden It's Hard i 1982.

The Who har vært i Norge tre ganger. Den 2. mai 1967 spilte The Who i Njårdhallen. Mot slutten av konserten kastet Pete Townshend en gitar opp i lampen som lyste opp scenen. Lampen knuste og en kortslutning oppstod som mørkla hele Njårdhallen i fem minutter. 30 år senere 26. april 1997 rocket The Who Oslo Spektrum. Under konserten sa Roger Daltrey lattermildt: «They’ve put them higher up this time», mens han pekte opp på scenelysene. The Who spilte sin tredje konsert i Norge på Quartfestivalen i Kristiansand 4. juli 2007, ti år etter sin siste opptreden i Norge.

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Nåværende medlemmer

[rediger | rediger kilde]
  • Roger Daltrey – rytmegitar, munnspill, rytmeinstrument, ukulele, vokal (1962–1983, 1985, 1988, 1989, 1996– )
  • Pete Townshend – rytmegitar, sologitar, keyboard, vokal (1962–1983, 1985, 1988, 1989, 1996– )

Tidligere medlemmer

[rediger | rediger kilde]
  • John Entwistle – bassgitar, horn, vokal (1962–1983, 1985, 1988, 1989, 1996–2002)
  • Doug Sandom – trommer (1962–1964. død 2019)
  • Keith Moon – trommer, innimellom vokal (1964–1978, død 1978)
  • Kenney Jones – trommer (1978–1983, 1985, 1988, 2014)
  • Colin Dawson – vokal (1962–1963)
  • Gabby Connolly – vokal (1963)
  • Kenney Jones – trommer (1978–1983, 1985, 1988, 2014)

Turnémusikere

[rediger | rediger kilde]
  • Billy Nicholls – korsang (1978–1983, 1985, 1988, 2014)
  • Zak Starkey (sønn av Ringo Starr) – trommer (1994–)[37]
  • Simon Townshend – gitar, vokal (1996-1997, 2002-)
  • John Corey – keyboard, vokal (2012-)
  • Loren Gold – keyboard, vokal (2012-)
  • Jon Button – bassgitar (2017–)
  • Keith Levenson – musikk-koordinator, dirigent (2019–)
  • Katie Jacoby – fiolin (2019–)
  • Audrey Q. Snyder – cello (2019–)
  • Emily Marshall – keyboard, dirigent (2019–)
  • Frank Simes – keyboard, vokal (2012-)[38]
  • Randy Landau – kontrabass (2022–)

Tidligere turnémusikere

[rediger | rediger kilde]
  • John Bundrick – keyboard, vokal (1979-1981, 1985, 1988, 1989, 1996–2011)
  • Howie Casey – saksofon (1979–1980)
  • Dick Parry – saksofon (1979–1980)
  • David Caswell – trompet (1979–1980)
  • Reg Brooks – trombone (1979–1980)
  • Tim Gorman – keyboard, vokal (1982)
  • Simon Phillips – trommer (1989)
  • Chyna Gordon – korsang (1989)
  • Cleveland Watkiss – korsang (1989)
  • Simon Clarke – saksofon (1989)
  • Tim Sanders – saksofon (1989)
  • Roddy Lorimer –trompet (1989)
  • Simon Phillips – trommer (1989)
  • Steve Bolton - sologitar, rytmegitar (1989)
  • Jody Linscott – rytmeinstrument (1989, 1996–1997)
  • Simon Gardner – trompet (1989, 1996–1997)
  • Neil Sidwell – trombone (1989, 1996–1997)
  • Jon Carin – keyboard (1996–1997, 2001)
  • Dennis Farias – trompet (1976–1977)
  • Roy Wiegand – trompet (1976–1977)
  • Nick Lane – trombone (1976–1977)
  • Pino Palladino – bassgitar (2002–2017)
  • Frank Simes – keyboard, mandolin, banjo, rytmeinstrument, korsang (2012–2017)
  • John Corey – keyboard, bakgrunnsang (2012–2017)
  • J. Greg Miller – messingblåsinstrument (2012–2013)
  • Reggie Grisham – messingblåsinstrument (2012–2013)

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Livealbum

[rediger | rediger kilde]

Samlingsalbum

[rediger | rediger kilde]

Soundtrackalbum

[rediger | rediger kilde]

EP'er

[rediger | rediger kilde]

Singler (utvalg: topp 10 på UK Singles Chart)

[rediger | rediger kilde]
  • «I Can't Explain» / «Bald Headed Woman» (#8) (1964)
  • «Anyway, Anyhow, Anywhere» / «Daddy Rolling Stone» (#10) (1965)
  • «My Generation» / «Shout and Shimmy» (#2) (1965)
  • «Substitute» / «Circles» (eller «Instant Party» eller «Instant Party») (#5) (1966)
  • «I'm a Boy» / «In the City» (#2) (1966)
  • «Happy Jack» / «I've Been Away» (#3) (1966)
  • «I Can See For Miles» / «Someone's Coming» (#10) (1967)
  • «Pinball Wizard» / «Dogs, Pt. 2» (#4) (1969)
  • «Won't Get Fooled Again» / «I Don't Even Know Myself» (#9) (1971)
  • «Join Together» / «Baby Don't You Do It» (#9) (1972)
  • «Squeeze Box» / «Success Story» ("10) (1975)
  • «Substitute» / «I'm a Boy» og «Pictures of Lily» (12" singel) (#7) (1976)
  • «You Better You Bet» / «The Quiet One» (#9) (1981)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID who[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «The Who unveil first new song in eight years». BBC News. Besøkt 4. mars 2015. 
  3. ^ «The Who». Encyclopædia Britannica. Besøkt 4. mars 2015. 
  4. ^ Debnath, Neela (12. oktober 2014). «The Who working on new material for 12th studio album». The Independent. Besøkt 4. mars 2015. 
  5. ^ Marsh 1983, s. 13, 19, 24.
  6. ^ Marsh 1983, s. 15–16.
  7. ^ Marsh 1983, s. 26.
  8. ^ a b Neill & Kent 2009, s. 17.
  9. ^ Marsh 1983, s. 29.
  10. ^ Neill & Kent 2009, s. 20.
  11. ^ a b c Neill & Kent 2009, s. 22.
  12. ^ Marsh 1983, s. 14.
  13. ^ Neill & Kent 2009, s. 11.
  14. ^ Marsh 1983, s. 31.
  15. ^ a b Neill & Kent 2009, s. 18.
  16. ^ Neill & Kent 2009, s. 19.
  17. ^ Neill & Kent 2009, s. 19–20.
  18. ^ Neill & Kent 2009, s. 21.
  19. ^ a b c Neill & Kent 2009, s. 24.
  20. ^ a b c Atkins 2000, s. 65.
  21. ^ Neill & Kent 2009, s. 26.
  22. ^ Marsh 1983, s. 65.
  23. ^ Marsh 1983, s. 66.
  24. ^ Fletcher 1998, s. 29.
  25. ^ Marsh 1983, s. 80.
  26. ^ Fletcher 1998, s. 73.
  27. ^ Fletcher 1998, s. 80–81.
  28. ^ Eder, Bruce. «The Who – biography». Allmusic. Besøkt 5. mars 2015. 
  29. ^ Neill & Kent 2009, s. 54.
  30. ^ Neill & Kent 2009, s. 60.
  31. ^ Marsh 1983, s. 120.
  32. ^ DiPerna 1994, s. 44.
  33. ^ Marsh 1983, s. 88.
  34. ^ Allen, Michael (2007). Reading CSI: Crime TV Under the Microscope. I.B.Tauris. s. 110. ISBN 978-1-84511-428-2. 
  35. ^ Wilkerson 2006, s. 14.
  36. ^ Campbell 2012, s. 239.
  37. ^ Pete Townshend (4. desember 2006). «Zak and the Revision of History». Pete's Diaries. www.petetownshend.co.uk. Arkivert fra originalen 1. januar 2007. Besøkt 4. mars 2015. 
  38. ^ «Current Touring Band». The Whos nettsider. Arkivert fra originalen 15. mars 2015. Besøkt 4. mars 2015. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Atkins, John: The Who on Record: A Critical History, 1963–1998, McFarland 2000, ISBN 978-0-7864-0609-8
  • Campbell, Michael: Popular Music in America:The Beat Goes On, Cengage 2012, ISBN 978-0-8400-2976-8
  • DiPerna, Alan: «Not F-F-F-Fade Away», Guitar World: 40–50, juni 1994
  • Evans, Mike og Kingsbury, Paul: Woodstock: Three Days that Rocked the World. Sterling Publishing Company 2009, ISBN 978-1-4027-6623-7
  • Fletcher, Tony: Dear Boy: The Life of Keith Moon, Omnibus Press, 1998, ISBN 978-1-84449-807-9
  • Marsh, Dave: Before I Get Old: The Story of The Who, Plexus Publishing Ltd 1983, ISBN 978-0-85965-083-0
  • Neill, Andrew og Kent, Matthew: Anyway Anyhow Anywhere: The Complete Chronicle of The Who 1958–1978, Sterling Publishing 2009, ISBN 978-0-7535-1217-3
  • Wilkerson, Mark: Amazing Journey: The Life of Pete Townshend Lulu.com, 2006, ISBN 978-1-411-67700-5
  • Jagger, Mick: How i jagged my Mick, 2017

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Who&oldid=24262961»