Wikipedia

Pythia

Pythia (gammelgresk: Πυθία, Pȳthía) var tittelen på Apollons yppersteprestinne ved oraklet i Delfi. Hun fremførte oraklene som deretter ble tolket av prester. Tittelen «pythia» er den kvinnelige formen av Pȳthiós,[1] som i myten var det opprinnelige navnet på Delfi. Grekerne satte stedsnavnet i tilknytning til verbet πύθειν (pýthein, «å råtne»), som refererer til lukten fra monsteret Python da det gikk i forråtnelse etter å være drept av Apollon.[2]

Pytia ved orakelet i Delfi, maleri av Camillo Miola (Biacca), 1880.

Pythia er kjent senest fra 800-tallet f.Kr.,[3] (men enkelte daterer helligdommen så tidlig som 1400 f.Kr.),[4][5][6] og ble mye omtalt for hennes profetier uttalt under guddommelig besettelse (enthusiasmos, ἐνθουσιασμός)[7] av Apollon. Den pytiske prestinnen ble framtredende ved slutten av 600-tallet f.Kr. og fortsatte å bli konsultert fram til slutten av 300-tallet e.Kr.[8] I denne perioden var oraklet i Delfi grekernes mest prestisjetunge orakel, og Pythia dermed blant de mektigste kvinnene i den greske verden. Oraklet er en av de best dokumenterte religiøse institusjonene i antikkens Hellas. Orakelet er nevnt av blant andre Aiskhylos, Aristoteles, Klemens av Alexandria, Diodorus, Diogenes, Evripides, Herodot, Julianus, Justinus, Livius, Lucanus, Nepos, Ovid, Pausanias, Pindaros, Platon, Plutark, Sofokles, Strabon, Tukydides og Xenofon.

Detaljer om Pythias metoder er særdeles knappe. Antikkens skribenter, fra 500- til 300-tallet f.Kr., behandlet prosessen som så generell kunnskap at den ikke trengte å utdypes. De som senere diskuterte oraklet i detalj, fra 100-tallet f.Kr. til 300-tallet e.Kr., forklarer seg motstridende.[9] Plutark som selv var prest ved tempelet, hevdet at hun profeterte etter å ha pustet inn damper; andre tilføyer at dampen steg opp fra en kløft i fjellet;[10] andre igjen at hun snakket vrøvl som prestene omtolket til profetier i daktylisk heksameter bevart i gresk litteratur.[11] Joseph Fontenrose og Lisa Maurizio hevder derimot at antikke kilder forklarer seg enslydende om at Pythia snakket forståelig, og fremsa oraklene med sin egen stemme.[12] Herodot på 400-tallet f.Kr. beskrev Pythia som snakker i daktyliske heksametre.[13][14]

Prestinnen i Delfi (1891), framstilt av John Collier, hvor Pythia er inspirert av pneuma som steg opp fra hvor hun satt på en tripod.

Orakelets prestinne og praksis

rediger

Ifølge tradisjonen var Fimonoi, Apollons egen datter, den første Pythia, og senere tok flere samme navn til hennes ære. Hun skal også ha vært den som fant på å svare i heksameter, og introduserte utsagnet «Kjenn deg selv». Pausanias derimot hevder at den første Pythia het Dafne.[15] Men Fimonoi er en rent mytisk skikkelse uten hold i virkeligheten;[16] likeså Xenokleia som var Pythia da Herakles kom til henne fordi han var plaget av mareritt etter å ha drept kongesønnen Ifitos mens denne var hans gjest. Sjokkert over dette bruddet på gresk gjestevennskap nektet Xenokleia å hjelpe Herakles, hun svarte bare: «Du drepte gjesten din, jeg har intet orakel for slike som deg.»[17] Herakles tok dette dårlig og rev til seg skammelen hennes, som han ikke ville gi henne tilbake før han hadde fått svar.[18]

 
Kong Aigevs konsulterer Pythia, som sitter på et sete formet som skål, støttet opp av en trefot. Attisk rødfigur kylix fra Vulci (Italia), 440-30 f.Kr. av Kodros-maleren.
 
Lykurgos av Sparta konsulterer Pythia, maleri av Eugène Delacroix (1835-45).

Drømmer, spådommer, jærtegn og varsler ble tatt på alvor av antikkens grekere og opplevd som gudegitt. Problemet var å tolke dem riktig. Man kunne henvende seg til en mantis, en seer eller spåmann, som nøt en viss anseelse der de opererte i okkulte og magiske aspekter tilknyttet gresk religion, men vekket også skepsis og avsmak.[19] Oraklene hadde derimot langt høyere status, og de mest kjente i den greske verden lå i Kumae (Apollon) i Sør-Italia, Dodona (Zevs) i Nordvest-Hellas, Didyma (Apollon) nær Miletos, Klaros (Apollon) nær Kolofon, Olympia (Zevs) vest på Peloponnes, og først og fremst orakelet i Delfi.[19]

Vanligvis var en kvinne gudens stemme, slik som Pythia i Delfi eller den kumeiske sibyllen. Transen kan ha vært fremkalt av gasser som sivet opp fra revner i berggrunnen, f.eks. etylen eller metan, CO2 og H2, som følge av seismisk aktivitet. Historikeren Robin Waterfield avviser at damp var involvert, og dette er en myte hentet fra antikkens grekerne selv, i et forsøk på å rasjonalisere hva som skjedde. Sprekker i fjellet lå angivelig under tempelgulvet, og damp ville oppløses i møte med luft.[20] I alle kjente orakler rundt Middelhavet falt presteskapet inn i lett transe når de avga spådommer.[20]

Lite er kjent om hvordan prestinnen ved Delfi ble valgt, men Pythia kan ved sin forgjengers død ha blitt utnevnt av et prestinnelaug der alle bodde i Delfi og var pålagt å føre et nøkternt liv med godt omdømme.[21][22] Selv om noen var gifte kvinner, opphørte familieansvar, ekteskap og individuell identitet når de gikk inn i rollen som Pythia. I orakelets storhetstid kan Pythia ha vært en kvinne valgt fra en innflytelsesrik familie, godt utdannet innen geografi, politikk, historie, filosofi og kunst. I senere perioder ble imidlertid bondekvinner fra lavere klasser uten utdannelse ha blitt valgt til rollen, noe som kan forklare hvorfor profetier i pentameter eller heksameter fra tidlig periode senere gjengis i prosa. Men prestinnens svar kunne omtolkes i heksameter av en prest.[23] Arkeologen John Hale hevder at Pythia kunne komme både fra aristokrati og bondefamilier; kunne være ung eller gammel, rik eller fattig, lærd eller ulærd.[24]

Å bli utnevnt til Pythia var en ære og respektabel karriere for greske kvinner, som ellers hadde liten frihet. Prestinner, i motsetning til greske kvinner generelt, nøt stor frihet og slike privilegier som skattefrihet, deltakelse ved offentlige arrangementer, rett til å eie eiendom, et bredt spekter av plikter avhengig av sin tilhørighet, og ofte gullkroner.[25]

I Delfi fikk orakelet spørsmål i to former: Enten skulle de besvares med «ja» eller «nei», eller med et lengre svar. De sistnevnte kunne stilles bare en gang i måneden. Køsniking for å komme inn til prestinnen lot seg gjøre om man ga rike gaver.[20] Enkeltpersoner ønsket svar på personlige spørsmål, mens bystater (polis) oppsøkte orakelet før alvorlige avgjørelser, som opprettelsen av en oversjøisk koloni, gå i krig eller inngå fred, dyrke en ny guddom eller helt, eller det kunne være spørsmål om årets avling. Kanskje rådførte man seg helst med orakelet i tilfeller hvor den som spurte, ønsket å slippe å ta ansvar for beslutningen.[20] På 300-tallet f.Kr. var greske bystater knyttet nærmere sammen gjennom felles fredsavtaler og allianser mot ytre fiender, og henvendelsene til Delfi avtok dermed betydelig.[26]

Å henvende seg til Pythia innebar mer eller mindre å akseptere orakelet. Tidvis kom svaret i form av en gåte, slik at mottaker selv måtte tolke svaret. En Pythia som het Aristonike («høyeste seier»), fikk i 410 f.Kr. under perserkrigene spørsmål fra Athen om krigens utfall. Hun svarte med et tolv linjers orakel som spådde persisk seier. Fortvilt ba athenerne om nok et orakel; hun ga dem da tolv linjer igjen, men nå med et forslag til redning, at Athen ville være trygt bak «en vegg av tre».[27] De måtte da selv gjette om Aristonike hadde ment den gamle tømmerveggen rundt Akropolis, eller om hun omskrev en skipsflåte til «en vegg av tre». Themistokles satset på det siste, og sørget dermed for gresk seier i slaget ved Salamis.[28]

Herodot nevner også en annen Pythia ved navn, Perialla som måtte fratre etter å ha gjort skandale. Hun fikk spørsmål om spartanerkongen Aristons[29] sønn Demaratos[30] faktisk var kongens biologiske sønn. Det lyktes for Demaratos' motstander Kleomenes I å vinne for seg en viss Kobon som klarte å presse Perialla til å gi et orakelsvar som var ufordelaktig for Demaratos. Han tapte dermed sin arverett til kongedømmet Sparta og slo seg sammen med perserkongen Darios I; men bedraget ble avslørt, Kobon forvist, og Perialla måtte oppgi sin stilling som orakel.[31] Herodot skriver at Kobon «overtalte» henne, så det er uklart om hun faktisk lot seg bestikke med penger.[32] Kleomenes for sin del måtte flykte fra Sparta under damnatio memoriae.[33]

 
Omfalos, «verdens navle», nå i Delfis museum.

I 489 f.Kr. la hærføreren Miltiades den yngre ut på sitt siste tokt, en straffeekspedisjon til Paros med en flåte på 70 skip. Han beleiret Paros by, og stilte krav om en løsesum på hundre talenter som ikke ble betalt. Athenerne lyktes imidlertid med å ta fanger, deriblant en lokal prestinne som het Timo. Hun rådet Miltiades til å avlegge besøk i Demeters helligdom, men måtte klatre over tempelmuren for å komme inn. I møte med helligdommen mistet han likevel motet og snudde. På tilbakeveien skadet han kneet eller beinet, men hevet beleiringen av Paros som hadde vart i 26 dager. Tilbake i Athen ble han siktet for sin håndtering av ekspedisjonen. Da rettssaken kom opp, var det gått koldbrann i såret, og dette kostet ham livet.[34] Folk på Paros var på sin side opprørt over at en prestinne hadde tilbudt seg å hjelpe okkupanten, og attpåtil la ham se gjenstander i helligdommen som ingen mann var ment å se. De forespurte hos oraklet i Delfi om det var anledning til å henrette Timo for sviket, selv om hun var prestinne. Pythia svarte da at Timo bare hadde vært et redskap som sørget for at Miltiades fikk den skjebnen gudene hadde tiltenkt ham. Timo skulle ikke straffes for dette.[35]

Opprinnelse

rediger

Oraklet i Delfi kan ha vært til stede i en eller annen form fra 1400 f.Kr., i den midtre perioden av mykensk Hellas (1750–1050 f.Kr.).[36] Det er hentydninger på at Apollon visstnok tok over helligdommen med ankomsten av prester fra øya Dilos på 800-tallet f.Kr., der de tidligere hadde dyrket jordgudinnen Gaia.[37]

Endringen på 800-tallet av oraklet i Delfi til en helligdom for Apollon ser ut til å være forbundet med den økende betydningen av byen Korint og viktigheten av steder ved Korintbukta].[38]

Den eldste beretningen om opprinnelsen til oraklet i Delfi er gitt i den homeriske hymnen til den delfiske Apollon,[39] som seneste forskning har dateret innenfor et smalt tidsepoke, ca. 580–570 f.Kr.[40] Den beskriver i detalj hvordan Apollon valgte sine første prester i deres «raske skip»; «kretere fra Minos’ by Knossos» som seilte til det sandete Pylos. Men Apollon, som hadde Delfinios som et av sine kultepiteter,[41] sprang opp på skipet i en delfins skikkelse (delfys, gen. delfinos). Delfiske Apollon åpenbarte seg for de vettskremte kreterne og ba dem følge ham opp til «stedet hvor dere vil ha rike offer». Kreterne «danset og fulgte med og sang Iē Paiēon, som kreteres paean (sang) i hvis bryster den guddommelige musen har plassert «honningsøte sangstemmer».[41] Navnet Paean antas å være første gang attestert på mykensk gresk som alternativt navn på Apollon; skrevet i Linear B, er navnet pa-ja-wo-ne.[42]

George L. Huxley mente at hymnen til den delfiske Apollon formidlet at det en gang var prester fra Kreta i Delfi.[43] Robin Lane Fox slo fast at kretisk bronse funnet i Delfi er datert fra 700-tallet f.Kr. og framover, og at kretiske skulpturer er innviet så sent som 620–600 f.Kr. Dette sier ikke sikkert hvor prestene kom fra, men underbygger iallfall kontakten med Kreta.[44] Hesiod omtalte «dalene ved Parnassosfjellet» på slutten av 700-tallet f.Kr., samt en omfalos (ομφαλός), «navlen», «verdens midte», en kjegleformet marmorblokk i tempelet der, trolig en overlevering fra eldre religiøse forestillinger, hostet opp av guden Kronos selv.[45] «Jordens navle» ble tolket som Delfi utpekt som verdens sentrum. Her møttes de to ørnene som Zevs ifølge myten sendte fra verdens østlige og vestlige hjørner. Hensikten var å finne verdens sentrum.[46][47]

 
Utsikt over Delfi med offerprosesjon, maleri av Claude Lorrain, 1600-tallet.

Selve opphavet til orakelet i Delfi ble forsøkt forklart i flere senere fortellinger, som Diodorus Siculus på slutten av 100-tallet f.Kr. Han fortalte om en geitegjeter ved navn Koretas, som en dag la merke til at en av geitene hans, som hadde falt ned i en sprekk i jorden, oppførte seg merkelig. Da han kom inn i kløften, fant han seg selv fylt med et guddommelig nærvær og evnen til å se utenfor nåtiden, inn i fortiden og framtiden. Begeistret over oppdagelsen delte han den med landsbyboere i nærheten. Mange begynte å besøke stedet og opplevde kramper og inspirerende transer, selv om det ble hevdet at noen forsvant inn i kløften grunnet deres vanvittige tilstand.[48] En helligdom ble reist på stedet, der folk begynte å tilbe i sen bronsealder, innen 1600 f.Kr. Etter en rekke menns død valgte landsbyboerne å la en enkelt ung kvinne være forbindelsesleddet for de guddommelige inspirasjonene. Etter hvert kom hun for å tale på vegne av gudene.[49]

I følge tidligere myter[50] var oraklet opprinnelig besatt av gudinnene Themis og Foibe, og stedet var opprinnelig hellig for Gaia (guddommelig personifisering av Jorden). Deretter ble det antatt å være hellig for Poseidon, jordskjelvguden. I løpet av den såkalte greske mørke tidsalder (overgangen fra bronsealderen til jernalderen), fra 1000- til 800-tallet f.Kr.,[51] ble det sagt at en ny profetisk gud, Apollon, hadde overtatt templet ved Delfi og forvist Gaias tvillingslanger, hvis kropper han viklet rundt sin caduceus. Senere myter hevdet at Foibe eller Themis hadde «gitt» stedet til Apollon, og således latt den nye gudens presteskap overta stedet, men antagelig måtte det opprinnelige orakelets prestinner beholdes av hensyn til tradisjonen.

Diodorus hevdet at Pythia i utgangspunktet var en passende påkledd ung jomfru, ettersom det ble lagt stor vekt på at hennes kyskhet og renhet som skulle være forbeholdt guden Apollon.[52] Han rapporterte følgende historie:[53]

«Etter å ha ankommet helligdommen og sett jomfruen som fremsa orakelet, ble Ekhekrates fra Thessalia forelsket i henne på grunn av hennes skjønnhet, bar henne bort og krenket henne; og på grunn av denne beklagelige hendelsen vedtok delfierne en lov om at en jomfru i framtiden ikke lenger skulle profetere, men at en eldre kvinne på femti skulle fremsi oraklene, men kle seg i en jomfrus antrekk, som en påminnelse om profetinnene fra eldre tider.»

Pythia hadde fellestrekk med sjamanistisk praksis, som når hun satte en stor gryte på et stativ og talte i ekstatisk transetilstand som gjorde ytringene hennes uforståelige.[54]

Det ble sagt at stolen Pythia satt på, var gjennomhullet, og etter hvert som hun inhalerte dampene, virket det som om hun ble større, at håret reiste seg, fargen hennes endret seg, hjertet hamret, barmen hovnet opp, og stemmen lød overmenneskelig.[55]

 
Ruinene av Apollons tempel ved Delfi.

Apollons tempel

rediger

Ruinene av Apollons tempel, Apollonion (Ἀπολλώνιον) ved Delfi som kan ses i dag, stammer fra 300-tallet f.Kr. og er en dorisk bygning bestående av en portiko omgitt av søyler, reist på restene av et tidligere tempel, datert til 600-tallet f.Kr., som selv ble reist over et eldre bygg fra 700-tallet f.Kr. tilskrevet arkitektene Trofonios og Agamedes.[56]

Templet fra 600-tallet f.Kr. ble kalt «Alkmaionidenes tempel» som hyllest til den athenske familien som hadde finansiert gjenoppbyggingen etter en brann som ødela det opprinnelige bygget. Den nye bygningen var et dorisk heksastilt tempel på 6 ganger 15 søyler.[57] Dette tempelet ble ødelagt i 373 f.Kr. av et jordskjelv. Skulpturene på fronton var en hyllest til skulptørene Praxias og Androsthenes i Athen. Av en lignende proporsjon som det andre tempelet beholdt den 6 ganger 15 søylemønsteret rundt stylobaten.[56] Inne var adyton, orakelets hellige sentrum og ythias sete. Templet hadde maksimen «Kjenn deg selv» (Γνῶθι σαυτόν) innskrevet, et uttrykk tillagt Apollon, gitt av orakelet selv og/eller av de sju vise (οἱ ἑπτὰ σοφοί). Inskripsjonene skal fortsatt ha vært synlige i romersk tid, og Plinius den eldre hevdet at de var fylt med gull.[58]

I 390 e.Kr. lot den kristne keiser Theodosius den store tempelet ødelegge for å fjerne alle spor av hedenskap.[59]

Referanser

rediger
  1. ^ «Pythia», Dictionary.com
  2. ^ Homerisk hymne til Apollon, 363–69.
  3. ^ Morgan, Catherine (1990): Athletes and Oracles: The Transformation of Olympia and Delphi in the Eighth Century BC. Cambridge University Press; s. 148.
  4. ^ «The Greeks - The Oracle at Delphi», Pbs.org
  5. ^ Whipps, Heather (31. oktober 2006): New Theory on What Got the Oracle of Delphi High, Livescience.com
  6. ^ Delphic Oracle's Lips May Have Been Loosened by Gas Vapors, National Geographic Science. 14. august 2001. Arkivert fra originalen 8. mars 2021.
  7. ^ «enthusiasm (n.)», Online Etymology Dictionary
  8. ^ Scott, Michael (2015): Delphi: A History of the Center of the Ancient World. Princeton University Press, ISBN 978-0691169842; s. 30.
  9. ^ Scott (2015), s. 11.
  10. ^ Dephic oracle's lips may have been loosened by gas vapors, National Geographic
  11. ^ Farnell, Lewis (1907): The Cults of the Greek States, bind IV, s. 189. Sitat: «But all this came to be merely considered as an accessory, leading up to the great moment when the Pythoness ascended into the tripod, and, filled with the divine afflatus which at least the latter ages believed to ascend in vapour from a fissure in the ground, burst forth into wild utterance, which was probably some kind of articulate speech, and which the Ὅσιοι [Osioi], 'the holy ones', who, with the prophet, sat around the tripod, knew well how to interpret. ... What was essential to Delphic divination, then, was the frenzy of the Pythoness and the sounds which she uttered in this state which were interpreted by the Ὅσιοι [Osioi] and the 'prophet' according to some conventional code of their own.»
  12. ^ Fontenrose (1978), s. 196–227; Maurizio (2001), s. 38–54.
  13. ^ Mikalson, Jon D. (2003): Herodotus and Religion in the Persian Wars. Univ of North Carolina Press, ISBN 9780807827987; s. 55.
  14. ^ Herodot (1920): The Histories. Overs. A.D. Godley, Harvard University Press. Bok 1, kapittel 65.
  15. ^ Pythoness, pythiapili.eu
  16. ^ Bernhard Kytzler: Frauen der Antike (s. 143), forlaget Patmos, 2001, ISBN 3-491-69043-9
  17. ^ Robert Graves: Greek Myths, bind 2 (s. 159), Penguin Books
  18. ^ Pausanias: Periegesis, bok 10: «Delfinerne har skrevet at da Herakles konsulterte orakelet, ville ikke prestinnen Xenokleia svare på grunn av drapet på Ifitos; da tok han stolen og bar den bort...»
  19. ^ a b Waterfield (2018), s. 128
  20. ^ a b c d Waterfield (2018), s. 129
  21. ^ Broad, W.J. (2007), s. 31-32
  22. ^ Parke, Herbert W. (1939): History of the Delphic Oracle, B. Blackwell; Parke, Herbert W.; Wormell, D.E.W. (1956): The Delphic oracle, bind 1, Oxford, Blackwell. Boken forsøke den kompliserte gjenoppbyggingen av oraklets institusjoner; en nylig sammenligning av utvelgelsesprosessen i Delfi med orakler fra det nære østen er en del av Huffman, Herbert B. (2007): «The Oracular Process: Delphi and the Near East», Vetus Testamentum 57(4), s. 449–460.
  23. ^ Godwin (1876), s. 11.
  24. ^ John Hale i et intervju i radioprogrammet «The Ark», ABC.net.au 9. januar 2005. Avskrift tilgjengelig.
  25. ^ Broad, W.J. (2007), s. 32
  26. ^ Waterfield (2018), s. 130
  27. ^ Herodot: Historier, 7.142-143
  28. ^ Bernhard Kytzler: Frauen der Antike (s. 29)
  29. ^ «Ariston av Sparta», perseus
  30. ^ «Demaratus», Britannica
  31. ^ Bernhard Kytzler: Frauen der Antike (s. 128-29)
  32. ^ Pythia og orakelet i Delfi, thecollector.com
  33. ^ Paul Cartledge: Sparta and Lakonia (s. 130), ISBN 0-415-26276-3
  34. ^ Beleiringen av Paros
  35. ^ Bernhard Kytzler: Frauen der Antike (s. 163)
  36. ^ Dietrich, Bernard C. (1992): «Divine Madness and Conflict at Delphi», Kernos - Revue internationale et pluridisciplinaire de religion grecque antique (5). doi:10.4000/kernos.1047. ISSN 0776-3824.
  37. ^ Fortenrose, Joseph (1959): Python. A Study of Delphic Myth and Its Origins, University of California Press, DOI:10.2307/jj.8085318.
  38. ^ Forrest, W.G. (1957): «Colonisation and the Rise of Delphi», Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte, 6 (2); s. 160–175
  39. ^ Pepper, Timothy, red. (2011): A Californian Hymn to Homer. Hellenic Studies Series 41. Washington, DC: Center for Hellenic Studies.
  40. ^ West, Martin L. (2003): Homeric Hymns. Homeric Apocrypha. Lives of Homer, Loeb Classical Library No. 496; s. 9–12, gir et sammendrag for denne dateringen, ved eller like etter innvielsen av hestestridsvogner ved Pythiske leker, 582 f.Kr.; Chappell, Mike (desember 2006): «Delphi and the Homeric Hymn to Apollo», Classical Quarterly, 56(2), s. 331-348
  41. ^ a b Robin Lane Fox (2008) i Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 341-
  42. ^ Schofield, Louise (2007): The Mycenaeans. The British Museum Press. ISBN 978-0-89236-867-9; s. 160.
  43. ^ Huxley, George L. (1975): "Cretan Paiawones", Greek, Roman and Byzantine Studies 16, s. 122, sitert hos Fox (2008), s. 343.
  44. ^ Fox (2008), s. 342.
  45. ^ Hesiod: Theogonien (PDF), s. 56, linjene 495-500. Geografen Pausanias (1 0,16) skiller omfalos fra steinen til Kronos, men Pausanias er nesten 900 år senere enn Hesiod.
  46. ^ Winther, Rasmus Grønfeldt (2014): «World Navels», Cartouche 89, s. 15–21
  47. ^ Voegelin E. (2000): Order and History, bind 2. University of Missouri Press. ISBN 9780826263933; s. 31.
  48. ^ Diodorus Siculus, 16.26.1–4.
  49. ^ Broad, W.J. (2007), s.21. Sitat: «It was also said that the young woman was given a tripod on which to be seated, which kept her from falling during her frenzied states.»
  50. ^ Smith, William (1844-1849): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology noterer på dette punktet Ovid: Metamorfoser i. 321, iv. 642; Apollonios Rhodios: Argonautai iv. 800; Servius, kommentarer til Æneiden iv. 246; pseudo-Apollodorus, Bibliotheca i. 4. § 1; Pausanias, x. 5. § 3; Aiskhylos: Eumenidene, åpningslinjene; se utdrag i oversettelse på Theoi Project: Themis.
  51. ^ Robertson, D.S. (september 1941): «The Delphian Succession in the Opening of the Eumenides», The Classical Review 55(2), s. 69, begrunner at i de tre store tildelingene av guddommelige maktene ved orakelet i Delfi, som tilsvarer de tre generasjonene av gudene, «ga Uranos, som det passet, orakelet til sin kone Gaia og Kronos tildelte det på passende måte til hans søster Themis.» Da det var Zevs' tur til å gi gaven, kunne Aiskhylos imidlertid ikke skrive at oraklet ble gitt til Apollon, som ennå ikke var født, og dermed ble Foibe et mellomledd. Men i vanlig moderne rekonstruksjon av helligdommens før-olympiske historie tyder ingenting på at det var viet til tidlige guder
  52. ^ Broad, W.J. (2007), s. 30-31
  53. ^ Diodorus Siculus, 16.26.6
  54. ^ West, Martin Litchfield (1983): The Orphic Poems, s. 147: «The Pythia resembles a shamaness at least to the extent that she communicates with her [deity] while in a state of trance, and conveys as much to those present by uttering unintelligible words. cf. Spirit Language,] Mircea Eliade. It is particularly striking that she sits on a cauldron supported by a tripod, reiterating the triad of the great goddess. This eccentric perch can hardly be explained except as a symbolic boiling, and, as such, it looks very much like a reminiscence of the initiatory boiling of the shaman translated from hallucinatory experience into concrete visual terms. It was in this same cauldron, probably, that the Titans boiled Dionysus in the version of the story known to Callimachus and Euphorion, and his remains were interred close by».
  55. ^ Godwin, William (1876): Lives of the Necromancers. London, F.J. Mason; s. 11.
  56. ^ a b «Temple of Apollo at Delphi», Ancient-Greece.org.
  57. ^ Broby-Johansen (1977): Kunstordbog, Thaning og Appel, s.81
  58. ^ Plinius den eldre: Natural History, 7.32 – via Perseus Digital Library.
  59. ^ Ring, Trudy; Salkin, Robert M.; La Bod, Sharon (1995): International Dictionary of Historic Places: Southern Europe; Taylor & Francis, s. 185.

Litteratur

rediger

Antikke kilder

rediger
  • Herodot: The Histories, hos Perseus Project
  • Homeric Hymn to Apollo, hos Perseus Project
  • Pausanias: Description of Greece, redigert og oversatt med kommentarer av James Frazer, utgave fra 1913. Cf. v.5
  • Plutark: De defectu oraculorum («Om oraklenes nedgang»), De Pythiae Oraculis («Om oraklene til Pythia»), og De E apud Delphos («Om E ved Delfi») i Moralia, bind 5 (Loeb Library, Harvard University Press)

Moderne kilder

rediger
  • Bowden, Hugh (2005): Classical Athens and the Delphic Oracle: Divination and Democracy. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-53081-1.
  • Broad, William J. (2007): The Oracle: Ancient Delphi and the Science Behind Its Lost Secrets, New York, Penguin Press, ISBN 978-0-14-303859-7.
  • Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, ISBN 0-674-36280-2; opprinnelig på tysk i 1977.
  • Connelly, Joan Breton (2007): Portrait of a Priestess: Women and Ritual in Ancient Greece, Princeton University Press, ISBN 0-691-12746-8.
  • Dempsey, T. (1918): The Delphic oracle, its early history, influence and fall, Oxford, B.H. Blackwell.
  • Dodds, E.R. (1963): The Greeks and the Irrational, Berkeley, University of California Press.
  • Fontenrose, Joseph Eddy (1959; 1974): Python; a study of Delphic myth and its origins, New York, Biblio & Tannen, ISBN 0-8196-0285-X.
  • Fontenrose, Joseph Eddy (1978): The Delphic oracle, its responses and operations, with a catalogue of responses, Berkeley : University of California Press, ISBN 0-520-03360-4.
  • Foster J., Lehoux D.R. (2007): «The Delphic Oracle and the ethylene-intoxication hypothesis», Clinical Toxicology, 45, s. 85–89.
  • Goodrich, Norma Lorre (1989): Priestesses, New York : F. Watts, ISBN 0-531-15113-1.
  • Hall, Manly Palmer (1928): The Secret Teachings of All Ages, kapittel 14,
  • Holland, Leicester B. (1933): «The Mantic Mechanism at Delphi», American Journal of Archaeology 37, s. 201–214.
  • Lehoux, D.R. (2007): «Drugs and the Delphic Oracle», Classical World, 101(1), s. 41–56.
  • Maurizio, Lisa (2001): «The Voice at the Centre of the World: The Pythia's Ambiguity and Authority», Lardinois, Andre; McClure, Laura: Making Silence Speak: Women's Voices in Greek Literature and Society, Princeton University Press; s. 46–50.
  • Mikalson, Jon D. (2005): Ancient Greek Religion. Blackwell Ancient Religions. Malden, MA: Blackwell Pub.
  • Morgan, Catherine (1990): Athletes and Oracles: The Transformation of Olympia and Delphi in the Eighth Century BC, Cambridge University Press, ISBN 978-0521374514.
  • Nilsson, Martin P. (1972): Cults, Myths, Oracles, and Politics in Ancient Greece. With Two Appendices: The Ionian Phylae, the Phratries. New York, Cooper Square Publishers.
  • Parke, Herbert William (1939): A History of the Delphic Oracle, Basil Blackwell, Oxford, ASIN B002NZWT0Y.
  • Parke, Herbert William (opptrykk 1992): Sibyls and Sibylline Prophecy in Classical Antiquity, Routledge, London, ISBN 978-0-415-07638-8.
  • Potter, David Stone (1990): Prophecy and history in the crisis of the Roman Empire: a historical commentary on the Thirteenth Sibylline Oracle, Clarendon Press, ISBN 978-0198144830, kapittel 3.
  • Poulson, Frederick (1920): Dephi, Ayer Company Publishers, London.
  • Rohde, Erwin, Psyche: The Cult of Souls and the Belief in Immortality among the Greeks, overs. fra 8. utg. av W.B. Hillis, Routledge & Kegan Paul, London, (1925); opptrykk av Routledge (2000); fullstendig tekst på engelsk.
  • Waterfield. Robin (2018): Creators, Conquerors, and Citizens: A History of Ancient Greece, Oxford University Press, ISBN 978-0190234300.
  • West, Martin Litchfield (1983): The Orphic Poems, Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814854-2.

Geologiske, kjemiske etc undersøkelser

rediger
  • de Boer, Jelle Zeilinga, John Rigby Hale & Henry A. Spiller, (2000): «The Delphic Oracle: A Multidisciplinary Defense of the Gaseous Vent Theory», Clinical Toxicology 40(2), s. 189–196.
  • de Boer, Jelle Zeilinga; Chandon, Jeffrey P. & Hale, John Rigby (2001): «New Evidence for the Geological Origins of the Ancient Delphic Oracle», Geology 29(8), s. 707–711.
  • de Boer, Jelle Zeilinga, Chandon, Jeffrey P.; Hale, John Rigby & Spiller, Henry A. (august 2003): «Questioning the Delphic Oracle», Scientific American.
  • Etiope, G., Christodoulou, D.; Geraga, M.; Favali, P. & Papatheodorou, G. (2006): «The geological links of the ancient Delphic Oracle (Greece): a reappraisal of natural gas occurrence and origin», Geology, 34, s. 821–824.
  • Harissis H.V. (2014): «A Bittersweet Story: The True Nature of the Laurel of the Oracle of Delphi», Perspectives in Biology and Medicine. 57(3), s. 295-298.
  • Piccardi, Luigi (2000): «Active faulting at Delphi: seismotectonic remarks and a hypothesis for the geological environment of a myth», Geology, 28, s. 651–654.
  • Piccardi L.; Monti, C.; Tassi, F.; Vaselli, O.; Papanastassiou, D. & Gaki-Papanastassiou, K. (2008): «Scent of a myth: tectonics, geochemistry and geomythology at Delphi (Greece)», Journal of the Geological Society, 165, London, s. 5–18.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pythia&oldid=24750377»